Big train a-comin'

Tog er et transportmiddel jeg alltid har hatt stor sans for. Når man toger slipper man å bli bilsyk og spy i hver sving. Toget har sin egen rytme, og sin egen ro.
Dessverre er det ikke så ofte jeg har muligheten til å velge toget foran noe annet, men hvis jeg kunne så ville jeg- garantert.

For omtrent to år og noen måneder siden drev poporkesteret jeg er medlem i med plate-innspilling på Hadeland- langt der øst. Og så var det en fredag , at Valborg og meg selv skulle ta toget via hovedstaden til nevnte destinasjon. For å gjøre våre bidrag til det nye albumet.
For to år og noen måneder siden eksisterte det fortsatt noen røyke-kupe'-lignende anretninger på norske statsbaner. En liten bås på hvert tog- med fem-seks seter og et digert askebeger plassert strategisk i midten. Dette ble fort base for Valborg og meg, jeg la inn visakortet mitt i serveringsvognen, og hentet ut pils til 65 kroner boksen ved behov.(et akselererende behov) Det er rart det der med å være røyker- det ligger en veldig identitet i det- det blir liksom 'oss mot resten', man kommer ofte i snakk med mennesker man deler uvane med, og denne turen med signaturtoget mot øst var intet unntak. Allerede når vi satte oss inn- rett etter Sandnes, om jeg ikke husker feil- satt det en raring inne i buret, og snakket til ei dame i førtiårene om at han spilte i et blackmetal band, og at han og 'karene' akkurat var vendt hjem fra en lengre turne' i Sør-Amerika, hvor de hadde forflyttet seg fra land til land i noe som hadde fortont seg som den reneste triumf-ferd. Et korstog i svartmetallens navn. Selv er jeg ikke noen stor tilhenger av denne musikksjangeren, men siden vårt eget band ved flere anledninger hadde turnert i Sør Amerika , spisset jeg fort ører, og lyttet oppmerksomt.
Damen forsvant, og Valborg og jeg gjorde oss til kjenne, og presenterte oss for 'Nattefrosk', som var artistnavnet hans (det egentlige navnet var ikke fullt så skummel, for å si det sånn). Jeg rev i pils fra kiosken, og han takket ja- dette til tross for at han ikke burde drikke. (da han gikk på tunge smertestillende medikamenter på grunn av et kragebeinsbrudd under Sør Amerika-turen deres. Det gikk forholdsvis fort opp for meg at mannen var riv, ruskende gal. Men jeg likte ham veldig godt. I bagen hadde Nattefrosk hodeskaller av mennesker, som han hadde fått i gave fra Colombianske fans- disse hadde vært en del av håndbagasjen hans på flyet hjem. Forøvrig fortalte han ivrig at han hadde samplet lyder fra henholdsvis 'pissing, spying, og driding' og brukt i musikken sin. Toget fortsatte på sin tur mot Kristiansand- med oss ombord og det var latter, utveksling av sjørøver-historier. Det ble sigaretter i flere former, og mange flere pils. På et punkt- det kan ha vært mellom Kristiansand og Oslo - dukket det opp enda en figur som sluttet seg til trekløveret vårt. Dette viste seg til alt hell å være en barnebok-forfatter som het Tom. Tom drakk også pils, og leste høyt fra ting han hadde skrevet. Og slik gikk nå timene, og Nattefrosk var sur fordi det ikke var andefløyte i Donald-bladet hans. Firerbanden vår gikk på pub når vi ankom Oslo, Valborg og jeg misset toget til Hadeland. Men heldigvis fikk jeg tak i min gode venn Fjordadegosen, og etter å ha titulert en av kompisene hans for 'Nebblars' på en av hovedstadens puber, fikk vi overnatte på hybelen hans. Tom har jeg hatt sporadisk kontakt med på sms- men det begynner å bli en stund siden. Det siste jeg hørte om Nattefrosk var at han (med vilje) spydde på mikrofonen sin under en konsert på en stor , tysk metalfestival. Men det var den beste togturen ever. Og en av de heftigste visa-regningene.