Innlegg

Viser innlegg fra desember, 2007

Fornuft og fordommer.

Det er rart når man blir konfrontert med sine egne fordommer og de viser seg å stemme. Fordommer av typen 'Brorparten av menn som velger frisøryrket er homofile' og 'alle gamliser synes at alt var mye bedre før i tiden'. I går var Rållseraua og jeg på en liten fikse-og-ordne-runde i byen. Type gå på polet, handle mat, kaste spesialavfall og spørre på et trevareverksted om de kunne hjelpe oss å skjære til en benkeplate. Benkeplata hadde vi med oss i bilen og tanken var at hvis kjæresten min tok på seg lebestift, og stilte seg opp og så hjelpeløs ut inne på trevarelageret på Norbø, var sjansen for å få rask og effektiv hjelp stor. Mye større enn om hun hadde stått der sammen med den langhårede, om enn minst like hjelpeløse samboeren sin. Treplata var så stor og tung at jeg måtte bære den inn, for så å skygge banen slik at det lille skuespillet kunne begynne. Jeg etterlot henne lett svaiende med den tunge benkeplata i armene. Kjæresten min hadde halvparten av Norbøs ansatt

Namedropping.

Jeg er så ufattelig dårlig på å huske navn når jeg hilser på nye folk. Det er en ganske dårlig egenskap, for det er mange som blir fornærmet når man ikke har husket navnet deres. Da har man liksom ikke gjort noe inntrykk. Men så er det jo det at det er så mange navn som er nesten helt like. Når jeg var i Liverpool for to uker siden hang jeg mye med to typer som het Lars og Ivar. Prima folk - kjempehyggelige. Det faktum at jeg etter tre dager ikke var sikker på hvem som var Lars og hvem som var Ivar var likevel en ulempe. En ting er sikker: Jeg kommer til å bli jævlig slitsom når jeg blir gammel og senil. KEEM E DU? EE DU SOONEN MIN? DET TRUR EG INGJENTING PÅ!

Warrior Gods from the US

Bilde
For en del år tilbake hadde jeg den udelte fornøyelse av å beskue kriger-metall-harry-ufrivillig-morsom-bandet Manowar i aksjon. Imaget deres er trange tights og bare bole-overkropper.(som har begynt å sagge betraktelig ettersom gutta nærmer seg 50. Tyngdekraften er iferd med å seire over musklene, for å si det sånn) Bassisten skal visstnok være ufattelig god og han humpet avgårde på instrumentet sitt i en endeløs solo som skulle brukes i hans fjerde bass-live-dvd som bar det klingende, om ikke helt originale navnet 'Hell on earth...4'. Vokalisten insisterte på at bandet var vikinger som var kommet til Skandinavia utelukkende for å drikke opp alt det sterke ølet vårt og penetrere kvinnene våre. 'NOW YOU ARE HERE TO DRINK AND FUCK AND FUCK AND DRINK, AND DON'T YOU LET ANYBODY TELL YOU TO DO ANYTHING ELSE'. På ramme alvor. Og så bøttet han øl fra et kuhorn for å vise at han var en av oss. At det finnes slike band er jo i og for seg ikke overraskende, men det at de spi

Ribbekjøtt med Pinnestek og poteter.

Det er andre juledag eller teknisk sett er det vel tredje, men jeg er tilbake på jobb igjen åkkesom. Det som skulle bli en rekordlang juleferie med slacking og øl og fotball ble noe ganske annet i det jeg fikk muligheten til å rette opp fartøyet Dvergbøy/Mige (som har fått et serious cashflow-problem)- det vil si: HELT klarer jeg ikke å rette oss opp ennå. Vi tøffer videre omtrent som ferja 'Lutstein' med hengedekket litt på halv sju. Det er lett å ironisere over hjula.(med å sette en 'h' foran 'j'-en i jula, foreksempel) eller bare si at jula er helt drit og at man aldri får hva man eglinten ønsker seg likevel, så screw that shit. Men siden det er så lett og siden jeg allerede HAR disset nissen og rudolf og jesusbarnet, vil jeg snu på flasketuten og si at det er en hel del plusser også med høytiden. Det KAN faktisk være ganske fint å treffe alle søskenene sine og den nærmeste familien, og det kan også være ganske fint å føle seg velkommen hos kjærestens familie

Au.

Det hender at man møter seg selv i døra og det er ikke alltid det er et vakkert syn. Fra jeg var en sytten-atten år har jeg lært at de som holder en veldig tydelig profil når man treffer dem for første gang gjerne er mennesker som ikke har noe å tape på å legge seg frampå og oversynlig-gjøre seg selv. Det jeg mener er at når man treffer disse menneskene så bør man ikke bli bestis med dem med det samme. 'Mye skrik og lite ull-teorien', og 'det er de tomme tønnene som ramler mest-prinsippet' er ofte kloke føre-var strategier hvis man ikke vil ende opp med svarteper. Vel: I dag kom jeg frem til at JEG SELV kan være en slik som gjør litt mye utav meg ved første møte med nye mennesker, men jeg gjør det vel egentlig mest for å få folk til å slappe av. Tanken er likevel foruroligende.

Telefonsamtale

Klokka er omtrent halv ti CE time. Påskeharen våkner på et hotellrom i Liverpool etter en natt med festligheter. Ser sakte rundt seg, tenker: FAEN..JAKKEN! Tar opp telefonen, ringer Tarjei. Haren: Hei, Tarjei. Det e Haren. Tarjei: Hei, god morgen. Formen? Haren: Om du vett kor jakken min e'? Tarjei: Nei, du hadde den på deg når du gikk ut av heisen i natt. Så hører jeg Tarjeis bror i bakgrunnen: 'Spør om han har sjekket om han har den på seg'. ..... Til Juleharens forsvar vil jeg si at det hadde jeg ikke, men jeg hadde - av alle absurde plasser - forlagt den i et klesskap. Jeg har det med å tro at jeg mister ting når jeg er/har vært ute på raggedeisen og er litt frynsete i kantene. Da er det godt å ha noen å ringe til.

Greasemonkeys

Bilde
Et sikkert tegn på at det snart er jul er 'smøregavene' fra sjefer i tilstøtende bedrifter som hoper seg opp på sjefens kontor. De består gjerne av en flaske vin eller akevitt, eller sigarer og et upersonlig julekort som inneholder ønsker om en fredelig jul og et hvitt nytt år. Vi på gølvet har fått to esker konfekekt i år, men jeg ville heller hatt vin. Kommunisten i meg knurrer over disse smøregavene og det er mitt bestemte inntrykk at omfanget av gaver(les:antall 'venner') øker jo høyere 'opp' og jo lenger inn på styrerommene en kommer. Min far hadde en sjefsstilling i et selskap i hovedstaden og han fikk så mye akevitt fra mennesker han ikke kjente at han gikk på en snurr fra midten av Desember til langt utpå nyåret. Jeg har også en formening om at gutta og kvinnsa på toppene i de enkelte bedriftene unner seg litt større gaver og litt lengre juleferie. Det er jo tross alt de som skaper verdiene. I fjor fikk vi en eske sjømat som var 'best før 15/1-07'

Forbrytelse og Straff

Bilde
For noen uker siden spaserte jeg hjem fra en sen middag hos Malf og Ari sammen med Marina og Flanellskjortemannen. Omtrent halveis på veien får vi øye på en diger mann med barbert hode - i bare t-skjorta - som denger med knyttede never løs på en stor hund slik at det gir gjenlyd mellom husveggene. Vi blir alle opprørt over hva vi ser og prøver å få fyren til å holde opp. Hunden skjelver av skrekk. 'SA DOKK NÅGE'? Roper han truende til oss, og vi skygger banen med halen mellom beina. Denne hendelsen har plaget meg en stund, mest av alt fordi jeg følte at jeg kunne ha gjort mer for å stoppet mishandlingen av den stakkars hunden, men av frykt for å bli punchingballen til eieren lot jeg det være. Så går det noen uker og nå på Mandag er det et ganske stort oppslag med bilde i en av de lokale avisene. Det viser seg at den samme kjøteren (som visstnok er en kamphund av 'feil' merke) har angrepet en mann og skambitt ham. Den forulempede har politianmeldt saken og hunden vil bli

Det var da som faen.

For andre år på rad tapte vi med ett mål hjemme mot MU. Det var et skikkelig antiklimaks,setene våre var av de mindre attraktive, og det å ha en sytete Østfoilling som klaga over at 'en ente' så noentingen'hengende bak seg i nitti minutter pluss tillegg var en prøvelse. Men helga ellers var knallbra. Det har vært muligheter til å ta seg en drink innimellom, og de har vi samvittighetsfullt benyttet. Høydepunktet - ved siden av stemningen på Anfield var supporterklubbens organisering av møtet med Phil 'Gris' Neal og Alan Kennedy. De fortalte historier fra gamle dager. En omvisning på legendariske the Kop på Anfield var også inkludert.Og selskapet var utsøkt. Neste gang tar vi dem.

Nekrolog

Bilde
'Ike Turner er død. Et hjerte og to hender har sluttet å slå.' Geir Skau Stort vakrere kan det vel neppe sies. Etter et par uker med forholdsvis intensiv blogging og ditto lavt engasjement blant mine lesere, bevilger jeg meg herved en bloggpause fram til(og muligens med) Mandag. Årsaken er en Pilgrimsreise til Anfield og Scouserland. Come on you Reds!

Spank you for the music.

Bilde
Min barndoms introduksjon til musikkens vidunderlige verden var ikke direkte ubehagelig - i og med at jeg ikke hadde noe å sammenligne med. Jeg savnet ikke The Clash eller Sex Pistols. Jeg visste ikke engang at de eksisterte. Men i ettertid føler jeg meg litt snytt. Når jeg ser tilbake på det i dag kan jeg ikke helt skjønne hvorfor jeg ikke ble fullstendig ødelagt av mangelen på kvalitet. Jeg blir fortsatt kvalm når jeg hører Roger Whitaker plystre og synge 'Hello, goodmorning happy day', men det er fordi mor pleide å spille den på stereoen i familiens volvo omigjen og omigjen mens vi kjørte til Trøndelag hver sommer og hun kjederøykte Marlboro. Dårlig kombo. Hvis du skulle velge ett instrument som du skulle lære å spille som barn: Ville du ha gått for blokkfløyta? FINNES det noe jævligere instument enn blokkfløyta? Og i særdeleshet håndtert av klamme små barnehender med bittesmå fingre som ikke klarer å treffe de små hullene som lager tonene? SE - DEN - LILLE - GRIISEN - DEN -

Bikertreff.

Bilde
For noen år siden bodde Flanellskjortemannen og Ronny under samme tak. Etterhvert ble Arnstein tatt inn som Aupair. Han fikk bo på sofaen mot at han vasket og ryddet og laget mat. (Han hadde nok fått sove på sofaen uansett om han ikke hadde gjort disse huslige pliktene også). Ronny kjørte scooter på den tiden, og den hadde en slik sidestøtte som den hvilte på når den sto parkert. En gang Arnstein var på vei hjem fra en fuktig aften på byen, rekvirerte han en trehjulssykkel fra en sandkasse. På dette trasportmiddelet tok han seg de siste metrene hjem. Jeg forestiller meg at han klukket og lo for seg selv. Når han kom hjem parkerte han trehjulssykkelen paralellt med Ronnys moped, og vippet den opp på skrå. En stor moped og en liten. Det morsomste synes jeg er at Ronny faktisk oppdaget dobbeltparkeringen når han skulle på jobb neste dag.

Kid stuff

Bilde
Som nybakt medlem av gjeldsslave-klubben har jeg utviklet en gryende interresse for bankvirksomhet. Jeg føler meg som en stor, dum okse som står i en krok. Rundt meg summer masse bank-mosquitoer som stikker så snart de har sjansen. Det gjør ikke vondt når de stikker, og de får ikke sugd så mye blod av meg - ikke om gangen ihvertfall. Noen hundrelapper i kortgebyr her, noen tiere i 'uttak fra fremmed minibank' der, en femtilapp for ødelagt kodeleser..(som jeg måtte betale fordi jeg ikke hadde tatt med den gamle). Møøø. Jeg står her i kroken og forsøker å vifte dem vekk med halen men det gjør dem visst bare mer blodtørstige. Og så har vi nettbanken da. Etter at vi ble velsignet med nettbank for en del år tilbake, fikk vi endelig lov til å gi banken penger for å disponere våre egne kontoer. Vi skal altså betale (det er nesten ingenting, bare såvidt nok til å irritere)for å sitte med pekefingeren og skrive ned kid-nummer med trehundreogsekstitusen tall. Tusen takk til SR-bank. This

The Mighty Suicidal Rape Machine

Bilde
Jeg er i den heldige posisjon å kjenne mange kreative mennesker. Folk som lytter til og jobber med musikk og andre former for kulturaktiviteter. I kjølvannet av de enkelte 'seriøse' prosjektene dukker det stundom opp overskuddsprosjekter som resultat av pur spilleglede og/eller latent galskap. Den underligste og langt på vei morsomste bastarden i så måte må sies å være 'The Mighty Suicidal Rape Machine'. Første gang jeg hørte om dette bandet trodde jeg at de het 'Susie and the Rapemachine', men navnet skjemmer som kjent ingen. I TMSRM finnes kun to medlemmer, til tross for at mange har prøvd å smiske seg til medlemskap.(evil easterbunny blant annet). På synth og evil backing vocals finner man Beelzebub og på extremely evil vocals and artificial blood: Child Slaughter. Det sies at Bubba og CS kom til jorden fra en fjern planet - på jakt etter narkotika, men at de på grunn av en rekke uheldige omstendigheter ble etterlatt her blant oss. De leverer tildels obkure c

Spinning Wheel.

Bilde
I familien Dvergbøys nye båthus ligger det en hundre år gammel restaurert robåt som mor har arvet etter sin bestefar. Denne båten var det som holdt familien i live i de harde trettiårene og jeg blir litt fuktig i øyekroken når jeg tenker på det, fordi symbolverdien i dette spinkle fartøyet er så sterkt. Folk flest hadde ikke så mange ting for hundre år siden, ikke for femti heller, for den saks skyld. Men bruksgjenstander og klær ble laget robuste for at de skulle tåle tramsling og langvarig hardhendt bruk. Hvis de ble ødelagt var det en forutseting at det skulle gå an å reparere dem. For femti år siden var prinsippet mye det samme, funksjonalitet, kvalitet og slitestyrke var hovedprinsippet, selv om tanker om profitt var i ferd med å gjøre seg gjeldende blant produsentene. I dag er pris blitt en av de viktigste faktorene for forbrukerne, og folk kjøper all slags skit som de vet at de høyst sannsynlig må kaste om noen måneder likevel. Jeg sier 'de' men jeg mener 'vi'. D

Fest eller Kolera?

Bilde
Som jeg ruslet på jobb i morges kom jeg til å tenke ut følgende problemstilling: Hva er best av å : a) Late som om man er smartere enn man egentlig er. og: b) Late som om man er dummere enn man er. Personlig kjenner jeg at jeg heller litt mot b. Verden er full av showoffs. Men det beste er vel å utgi seg for å være akkurat den man egentlig er.

Ugler i mosen.

Bilde
Setter man sammen initialene til tidligere statsminister og WHO- leder Gro Harlem Brundtland vil de danne navnet på det livsfarlige narkotiske stoffet GHB. Tilfeldig? Neppe.

Ulv Ulv!

Bilde
Under EU-kampen i 1994 ble utkantenes kamp mot urbanistene veldig synlig. Byasene mot lannasene head-to-head. Og jo mer jeg tenker på det, jo tydeligere blir det for meg at det er grunnleggende og tilsynelatende evigvarende forskjeller i måten en opplever virkeligheten på. Lannasene sverger til det 'folkelige', karsk, danseband og obskure dialekter. Mens byasene gjerne er mer 'forfinede' i sin smak: kaffelatte, klassisk musikk og riksmål. Det verserer også høyst sprikende syn på verdier, og hvordan disse blir skapt. Et typisk tema i så måte er rovdyrdebatten. Sau eller ulv? Bjørn eller sau? Frontene synes like uforsonlige som i Midt-Østen. Det er absolutt grunnleggende uenighet i saken. Det er visstnok vedtatt at noen få rovdyr kan innvandre fra Sverige, bare de oppfører seg pent og ikke trekker for langt vestover. Sauebøndene er selvsagt dypt uenige, de frykter for buskapen sin, og for ungene sine. I Trøndelag synger små jenter med gitar om 'Bjønn som e' dau&

Rebel Yell

Bilde
Jimmi Sørgård het han, og de lærde strides om hvorvidt han gråt da han ble født. HVIS han gråt når han ble født, må det ha vært første og siste gang. jimmi var innflytter fra Østlandet og det er på mange måter tøft nok i seg selv når man er litt knabben og flytter til vestlandet. Det jeg likte best med Jimmi var at han - fra dag 1 konsekvent brøt regler han ikke likte. Jeg opplevde ved et par anledninger at han - som tiåring reiste seg opp midt i timen og pakket sekken. 'Hvor skal du, Jimmi?' (spurte storskolelærer Snut Badla) 'Hjem - jeg gidder ikke mer' svarte hans elev og slengte skinnsekken over skulderen. Maken til anarkistiske holdninger har neppe kommet for dagen på den skolen. Bedre ble det ikke når rebellen begynte på ungdomsskolen på Hjelleland. Ikledd boots og en dongerijakke med Elvis ryggmerke og Elvis armmerker og Elvis skuldermerker, samt hjemmelagede ringer i kobber som man fikk grønne og surtluktende fingre av å gå med. Elvis var Kongen og Jimmi var han

Thats what friends are for

jeg skrev om venner for ikke så lenge siden. Siden jeg har vokst opp i UtkantNorge, har det ikke alltid vært allverdens å velge i på denne fronten. De to 'naboguttene' som var nærmest meg i alder når jeg begynte på skolen var henholdsvis tre år yngre enn meg og tre år eldre. Normalt vil en fireåring ha begrenset eller intet kompispotensiale for en på syv. Og en tiåring vil i de fleste tilfeller synes at syvåringer er barnslige. Likevel forholdt man seg jo til virkeligheten slik den var. Reiste man noen kilometer lenger var utvalget noe bedre. Jeg utviklet tidlig en nesegrus beundring for opprørere, muligens fordi jeg selv var så feig. Allerede på denne tiden var jeg ekstremt konfliktsky og alle som våget å utfordre autoritetene fikk tildelt høye stjerner av meg. Dette henger fortsatt i, selv om alderen har gitt meg et litt mer nyansert syn. Nå ble innledningen så lang at den potensielt kan blåse hele historien. Derfor går jeg for en todelt løsning. I morgen kommer historien om

Første søndag i advent

Bilde
Så tenner vi ett lys i kveld. Og hvorfor det? fortell! fortell! Vi tenner det for spikk og sprell - for nissefar og slede. Vi tenner det for nissemor, og der som jordmor-mattia bor og lutefisk og sprøstekt svor. Og oss som er tilstede.