Spinning Wheel.

I familien Dvergbøys nye båthus ligger det en hundre år gammel restaurert robåt som mor har arvet etter sin bestefar.
Denne båten var det som holdt familien i live i de harde trettiårene og jeg blir litt fuktig i øyekroken når jeg tenker på det, fordi symbolverdien i dette spinkle fartøyet er så sterkt.

Folk flest hadde ikke så mange ting for hundre år siden, ikke for femti heller, for den saks skyld. Men bruksgjenstander og klær ble laget robuste for at de skulle tåle tramsling og langvarig hardhendt bruk. Hvis de ble ødelagt var det en forutseting at det skulle gå an å reparere dem.

For femti år siden var prinsippet mye det samme, funksjonalitet, kvalitet og slitestyrke var hovedprinsippet, selv om tanker om profitt var i ferd med å gjøre seg gjeldende blant produsentene.

I dag er pris blitt en av de viktigste faktorene for forbrukerne, og folk kjøper all slags skit som de vet at de høyst sannsynlig må kaste om noen måneder likevel. Jeg sier 'de' men jeg mener 'vi'. De som lager ting som vaskemaskiner og kjøleskap, møbler og biler lager produkter for at de bare skal vare en liten stund. Slik at vi kaster dem når de går i stykker, eller vi går lei dem. OG: dermed vil behøve nye om kort tid. Slik holder man karusellen igang
og de store kjedene håver inn big bucks på oss. Og søppelberget vokser. I tillegg har vi moter og trender som hele tiden forandrer seg og det som er inne i dag er definitivt ute i morgen.
Alle ideer om nøysomhet og nøkternhet går i graven med besteforeldregenerasjonen vår.
Og snart er det jul og vi skal lasse hverandre ned i ting vi ikke har bruk for. Og så skal vi kaste dem utpå nyåret. For det er mer i puttikken.