Innlegg

Viser innlegg fra 2021

Den siste viking

Bilde
På Onsdagane følgjer eg Endre på drama. Så lenge det er fint vèr brukar me sykla, eller - han syklar, medan eg står på elsparkesykkelen. Og no har eg kome borti noko på innstillingane, slik at eg ikkje køyrer fortare enn det er lov - altså 21 kilometer i timen.  Han syklar frå meg i utforbakkane, og eg tek han igjen i motbakkane. Det er ikkje langt ned til teateret frå Tjensvoll. 10 minutt berre, og no har vi vel noko som minner om indian summer , den vesle turen er fin, me brukar å tulla ein heil del òg. I går vart eg sitjande utfor teateret og venta på at han skulle verta ferdig, og eg hadde Tom Waits på øyrene, og så tok eg fram den boka eg strir med for tida. Eg lyt kanskje forklara det med at eg strir. Eg er så lett å distrahera at bøker (og filmar og musikk og tv-seriar) som ikkje grip meg frå starten av ofte vert krevjande å henga med på. På Netflixen min ligg 30 seriar eg har sett litt av, men så ikkje gidda meir.  Bøker er det annleis med. Det er ikkje ofte eg gjer opp bøker l

Jørpelove

 Det var duka for Skyggebror sin tredje spelejobb i går, i sommarteltet i Jørpelandsvågen. Det var ein dobbeltkonsert med Dag Sindre Vagle, og eg visste ikkje på førehand kva eg kunne forventa, ikkje av scene eller arrangørar eller mottaking eller publikum.  Og dei på si side visste fint lite om kva dei kunne forventa av oss og, sidan me berre har gitt ut ein song. Eg har eit ganske sterkt forhold til Jørpelandsvågen, i ungdomstida vanka me på utestaden Hermanns Hybel (seinare Ristaurante Miralmar).  Det er ikkje fint gjort å kalla staden for eit hòl, men eg finn ikkje noko meir dekkjande ord. Eg hugser fleire episke slåsskampar utanfor, mellom årdalsbuar og strandbuar. Seinare kom det ein utestad til i området, som heitte Hotellet, og der spelte me fleire gonger med mitt første band, Steamheads.  Det som sit best i minnet er likevel dei to åra me budde i Vågabakken, Rållså og eg, og ungane. At det var sinnsjukt travelt, for ungane var små. Eg minnest bleiebordet som sto midt i stova s

Det kan fort gå godt òg

Det er snart val, og eg  har  førehandsrøysta i brakka på Hillevåg torg, slik eg og gjorde for to år sidan. Eg har røysta på same partiet òg, men det er ikkje mykje engasjement eg legg for dagen, og stort sett så omgås eg ikkje høgrefolk, og når eg gjer det, så styrer eg utanom politikk om det let seg gjera. Debattar på fjernsynet er heller ikkje så kjekt, tykkjer eg. Alle partileiarane har rådgjevarar som på førehand har bestemt kva dei skal seia, dei har fått mediatrening, er sminka og dolla og straumlinjeforma i ein slik grad at det mest ikkje menneskje igjen bak der, ikkje som ein kan sjå. Dette ligg over heile fjøla, frå akse til akse. Me veit kva dei skal seia, kvar og ein av dei, og om programleiarane stiller dei til veggs, så klistrar dei på seg eit smil og seier det same igjen og igjen. Og igjen. Eg skjønar at politikk i stor grad handlar om å ha dei beste løysingane, og i valkampen vert dei lagde fram som rein sanning, og eg veit ikkje kva eg ville hatt i staden for. Eg veit

Ein sommar forbi

Det er minkar på sommaren, og me har vore enno ein tur austover, i bil denne gongen, via fantastiske Rauland nokre dagar, til Asker i eit par dagar, og attende. Bilferie er jo synonymt med helvete for mange av oss, men ved fri bruk av dei utskjelde skjermane, og nok øyretelefonar, så vil eg seia at det gjekk ganske smertefritt føre seg, Sett bort frå småkrangling mellom kartlesar og sjåfør angåande fart og frekvens på stopping, Og heime er det orging og vasking av fasadar, maling og klypping av hekk, og då eg skulle mala gjerdet mot næraste nabo, oppdaga eg ein større koloni med veps - kva heiter det på nynorsk - kveffs? kvafs? - veit ikkje. Og dei var litt for nære gjerdet, og malaren til å kunne kalla det komfortabelt. Og malinga var deretter - gjort i hastverk - og etterpå gjekk eg på nettet for å sjå korleis ein kunne angripa situasjonen. Eg hugsar ganske godt då eg var gut, at ein avløysar me hadde heime på Kåda (var det Lars Strøm, mon tru?) trødde oppi eit jordvepsebøle og at ha

Som tåg av längtan

Bilde
Det står på paaskeharen.blogspot at sida ikkje er sikker, og det betyr nok at ho kan innehalda pornografi eller eksplisitt vald eller umoral, men det trur eg ikkje ein kan finna så mykje av. Kanskje litt av det siste. Eg har ikkje blogga sidan mai, og det kjennes kanhende litt som katolikkar kjenner det når dei ikkje har skrifta på sju longe og breie. Katolikkane går vel ellers mot nok eit dårleg år på verdbasis, med så monge skraper i lakken at det kan væra vanskeleg å få auge på originalfargen.  I mitt stille sinn tenkjer eg legg ned driten, men innser at det er ein nokså harry ting å seia, og at det er lettare sagt enn gjort. Sjølv om ein meiner det.  Dette her er deprimerande lesing om den  katolske kyrkja . For ei suppe. Kva anna har skjedd sidan mai? Jo, me har hatt to konsertar med Skyggebror, vorte eit band vil eg mest seia. Og eg er priviligert som får vera med i eit kollektiv med så flinke musikarar og gode folk. Og for min del så hadde eg ikkje sunge for folk sidan Desember

# Hjul

  Det er den tida på året der dekkskifte står på ei slags indre liste, og av og til gjer me det slik og andre gongar sånn. Då me kjøpte trekkoppbilen i 2017, vart me spurt om me ville ha dekkhotell, og det høyrtes jo forlokkande ut, men då eg fann ut at det kosta 992 kroner per SESONG, flytta eg dekka ut av hotellet og inn på noko som ikkje kan kallas noko anna enn eit hospits i hagebua på Tjensvoll. Ein gong har eg lagt om sjøl, og det går jo greit det, ute på vegen, men det kjem med banning og feilvurderingar og ukurant verkty. I dag gjekk eg inst i bua, etter å ha måtte flytta på to par ski, tre vedsekkar, ein plenklyppar, og eit hyllesystem, og der fann eg dekka våre, og så heiv eg dei inn baki bilen og køyrde ut, på leiting etter ein egna verkstad. I Hillevåg ligg det fleire bedrifter som driv med dekk, og eg fann ein stad litt unna hovudvegen, med ein stor og litt skakk parkeringsplass utanfor. Eg parkerte langsmed ein taxi. Ein rulleport sto open, og oppå ein stabel med dekk st

Skyggebror

Bilde
For noko som må ha vore 12-13 år sidan, fekk eg ein førespurnad om å vera med på eit kulturarrangement på Hjelmeland samfunnshus. Det var den gongen då det hadde gått eit ras i Tysdalsstranda, så vegen var stengd, men det gjekk ferje frå Tau til Hjelmeland. Det var nokså fritt, dette oppdraget, så eg laga eit slags kåseri med songinnslag, Jan Egil var partner in crime, og eg oversette ein tekst eg hadde skrive på engelsk, og slik vart dei første frøa til Skyggebror sådd. Det var nokså spesielt å reise med ferje fram og attende mellom Tau og Hjelmeland, og eg trur far køyrde og henta oss på kaien, og at han lo av at eg dissa den arkitektoniske perla som Hjelmeland samfunnshus aldri har vore. Og det var litt slik Heimkomen son - kjensle . Og relativt sett så kan ein vel seia at innslaget var ein suksess. Utan å brese for mykje. Det var ikkje det verste tilhøyrarane hadde høyrt. Og alt i alt var det ei positiv oppleving. Eg såg ein gong på eit naturprogram frå ein eller annan ørken, der a

Via Con Dios

Bilde
  Eg sa opp viaplay for eit par dagar sidan, og orsaka var at Liverpool rauk ut av Champions League sist veke, så då gidd eg ikkje betala 350 kroner i månaden for halv - og heil - gamle seriar og formel 1. Då Liverpool ville bryta ut av ligasystemet for å vera med på å danne ein såkalla superliga , så vurderte eg å seia opp Sumo- abonnementet mitt òg. Det er mest 700 kroner. Så til saman, altså kring 1000 i månaden. Det er mykje som kunne vore sagt om superligaen, som vart knust av FA, UEFA og supporterar og Gary Neville, men det meste er vel sagt av smartare og meir veltalande folk enn meg. Det eg KAN seie er at av alle dødssyndene er griskheit den som for meg framstår mest motbydeleg. Men Viaplay - det ligg ikkje BERRE rask der - det ligg òg ei og anna perle, og mellom dei er Twin Peaks, som eg har sett èin gong på DVD sidan han kom ut. Men no har eg sett den første 1 1/2 sesongen. Fram til alt vert berre rot og tull kring episode 9 i andre sesong I 1990 var fjernsyn framleis fjernsy

You can't do that on stage anymore

Bilde
  Guns'n Roses kommer til Stavanger, lyder den store lokale nyheten sist Tirsdag morgen. Jeg falt så lang jeg var for dette bandet vinteren 88-89, i Tv-stua på kaserna Sannan  i  Maukstadmoen leir, Skjold garnison, Det var vel MTV som surra og gikk, og plutselig var det en gjeng langhåra tøffaser i bar overkropp som dundra ut fra skjermen med monsterhiten Paradise City . Jeg ble blåst overende av energien. Rock har kanskje aldri vært farligere enn da GNR slapp monsterplata Appetite for Destruction . Jeg kjøpte teipen ved første anledning, og putta den i kassettspilleren på kjørelærerens volvo der oppe, og han tålte omtrent en halv sang før han trykka eject-knappen inn, og mumla noe om distraksjonsmoment på den rare Øverbygd-dialekten sin. Han hadde en praktfull hockey med striper i, 501-jeans pilotbriller og ballgenser, og rett under snytebrynet vokste en bart som var full var gode intensjoner. Han likte vel ikke rock noe særlig, I 1988 ga Nick Cave and The Bad Seeds ut Tender Prey

Den store politikerforakten

Bilde
Jeg tror at politikere ble født omtrent sånn som oss andre. Med hode og hjerte og lunger og hender, og kanskje sto de også - akkurat som meg - og avla 4 H-løftet i kor, og så blei de kanskje eldre - eller det vet jeg at de ble - og de som bar på en kime av idealisme meldte seg inn i en miljøorganisasjon eller et politisk parti. For å få muligheten til å redde verden, kanskje først. Få bidra til å tilte den kolossale klumpen noen ppm i riktig retning. Jeg tenker at den retningen kanskje var påvirka av hvor foreldrene deres sto, og så var de revnende enige eller uenige med dem. Jeg har selv vært medlem av et politisk ungdomsparti, deltatt på et landsmøte, og deretter meldt meg fluksens ut igjen. Det var bra stemning der, og jenter som ville danse og kline og allslags, men alle illusjoner om idealisme og takhøyde og det frie ord ble umiddelbart skutt i filler, og det jeg ble vitne til var  i  stor grad ungdommer med usedvanlig spisse albuer i et spill om posisjonering, stemmepåvirkning og

Kånå

Rållså og jeg har vært gift i snart 6 år, og kjærester siden 2004, men det er nokså nytt at jeg kaller henne kånå. Det er ikke et ord jeg liker veldig godt, men det er da i det minste bedre enn  kjeeringå.  Når det er sagt så caller jeg henne for the most parts by her real name, bortsett fra her, hvor hun alltid vil være Rållså. Jeg tror at en av de virkelig positive sidene ved å være i et forhold med et annet menneske er at det andre mennesket kan være en regulator i forhold til hvordan man opptrår overfor, tenker om og snakker om andre på. En livspartner kan være som en sånn stemmemaskin som blir brukt av gitarister for å sikre at gitaren spiller reint. Jeg vet ikke om dette er forståelig.   Ingen vil ha en partner som spiller surt på gitar, er det det jeg sier? Det er ingen som kjenner meg bedre enn Rållså, og hun har flere positive egenskaper enn noen annen jeg kjenner, og ihvertfall flere enn meg. Og en av de fineste tingene hun gjør for meg er når hun er på jobb på biblioteket, o

Den korte turen

Bilde
  De fleste av oss mennesker har behov for å bli lagt merke til. Vi trenger at noen ser oss for de vi er eller forsøker å være. Det er vel bekreftelse det heter, at vi trenger bekreftelse på at vi har en verdi som er mer enn de funksjonene vi har. Mer enn de oppgavene vi utfører med større eller mindre entusiasme fordi vi må eller bør, eller fordi det er forventet av oss. Jeg var ute og tvangslufta ungene Lørdag for en drøy uke siden. Tvangslufting er mer bokstavelig enn jeg egentlig liker å innrømme. Det blir mye skjerm, Liten og stor. For dem og for meg. Vi gikk den 'korte' løypa, opp forbi nye 'Mosvannet Park' - som det blir kalt i eiendomsmegleruniverset - som egentlig er en jævlig stygg, 4-etasjes betongkloss som tar alt lys og utsikt fra de nærliggende husene, den ligger ikke ved Mosvannet heller, for  Henrik Ibsens gate ligger imellom, og der ruller det ganske mye biler på et døgn, men det er utsikt over Mosvannet, det skal de ha, og leilighetene i toppetasjen ka

Den fjerde tingen jeg liker veldig godt

 Det er en ting til jeg liker, en ting som ikke skjer akkurat hver dag eller annenhver dag. Det er en ting som ikke skjer hver uke heller, for å si det sånn. Da vi var barn, Bergljot og jeg - ja og Frøken Frekkesen også etter hvert - så var ikke søskenforholdene preget av harmoni.  Det var mye krangling og slåssing og lumpne triks og subtil og mindre subtil erting. Det har gått over nå, altså. Det gikk vel over da Frekkesen passerte atten, omtrent. Det var èn gang, da Bergljot og jeg gikk på ungdomsskolen, at vi gikk av bussen, og på vei opp bakken til huset sto far og kikka på oss, og vi må ha snakka normalt til hverandre, og da ropte han til mor : BODIL! SJÅ! DI SNAKKE ME KVARANDRE! Dette her har jeg fått gjenfortalt, så det stemmer nok nokså godt, og det sier noe om nivået på uvennskapen. Javel. Mine to barn er som kjent tvillinger. 90 prosent av livene sine har de levd sammen. Gjort de samme tingene. Samme barnehager, samme skole, samme klasse, samme ferier, stort sett samme helger

GGG (Gretne Gamle Gubber 1)

Det er en Fredag ettermiddag i slutten av januar, jeg sitter i trekkoppbilen sammen med Rållså, på vei opp Riskedalsbrekkå. Det er kaldt i kupeen, for hvis vi skal nå Kåda uten å måtte lade (enda en gang), må vi unngå å bruke varmeapparatet. Jeg slår ihjel tiden med å klage på mine medtrafikanter.  Jeg: Herregud, sjå på han idioten, han legge seg jo nesten heilt på støtfangaren vår! Rållså: Må du slutta å ver så grevla negative! Kom igjen nå! Sei ti ting som du syns e bra. Kom igjen! Jeg blir sur, det er ikke så lett for meg.  Jeg måtte kaste inn håndkleet på fire, og da var det fine været den ene tingen. Og så blei jeg sur fordi hun nok pirka borti et særtrekk ved min personlighet som ikke akkurat skinner som en lampe i mørket. Jahn Teigen sang at han var optimist. Alle vet hvordan det gikk med han. Jeg er nærmere dommedagspredikant enn gitarprest, for å si det sånn. Så. Nå har jeg fått tenkt meg litt om, og laget ei liste over ti ting jeg liker.  Det blir til at jeg deler det opp i t

Rett i flettå

Bilde
Down in Black Valley  , where nobody goes I left my true love out in the cold Down in Black Valley Ledfoot 2021 Det er en fredag kveld i februar 2021. Jeg har konsertbilletter til Ledfoot på Ogna scene, adresse golfbanen, Twin Peaks - kroa in the middle of nowhere. Vi smugdrikker øl og dram. Har blitt innstendig oppfordra til å ikke sette oss i stillesonen .  Det er noen jenter i slutten av tenårene som synger eller nynner lavt i kor på Ingenting-slageren liden , og det gjør  meg nokså glad, og jeg tenker at den sangen er faen meg eldre enn hva dere er, og jeg synes det er vakkert at den ennå lever, uimotståelig i sin ufullkommenhet, udødelig i sin åpenhet, og tvers igjennom rølpa, sår og alt annet enn subtil. Bjarth og Lotto, Ronni og meg. På stigende rus. Ogna kommer nokså overraskende på oss, vi kommer oss ut i halvmørket og regnet, og jeg må finne fram GPS -en. Og det er bare oss som skal til Ogna scene, ikke sånn som sist, da det var en hel gjeng som tuslet seg bortover vegen. Da

Ich habe Sauerkraut in Meine Lederhosen

Bilde
And the devil in black dress watches over My guardian angel walks away Life is short and love is always over in the morning Black wind come carry me far away With the sunlight died and night above me With a gun … Temple of Love (The Sisters of Mercy)  Det  er en film fra slutten av åttitallet med blant annet Val Kilmer, som er en slags parodi på en spionfilm, dere kjenner kanskje til Top Secret ? Magnar og jeg så denne ganske mange ganger på VHS. Denne, og alle Monty Python-filmene, Tri Amigos,  Fisher King med Robin Williams, og Hjelp, det er juleferie med Chevy Chase. Seher, ja - ett avsnitt, og allerede har jeg rota meg vekk fra poenget. Det er en replikk der - i Top Secret - filmens helt tar et språkkurs i Tysk, og sier høyt Ich habe Sauerkraut in mein Lederhosen. Det er en passelig intro til plagg nummer to i fashion-bloggen. Da jeg ble sanger i gothband på midten av nittitallet, blei det ganske fort klart at det trengtes en oppgradering av garderoben for å ikke bryte for mye med

Jeg burde ha gått for large

Bilde
Well, you can tell by the way I use my walk, I'm a woman's man: no time to talk. Music loud and women warm, I've been kicked around since I was born. Bee Gees (Stayin' Alive) Jeg har kommet fram til at jeg vil skrive om klær. En serie poster om plagg jeg eller andre har eid som på en eller annen måte har festa seg i teflonminnet.  Det blir sagt at klær skaper mannen, men mange av oss har hatt og/eller har et nokså bevisstløst forhold til hva vi ifører oss. I perioder har vi kanskje prøvd å få en stil , kanskje med varierende hell, vi har latt våre koner eller menn styre. Vi har tenkt at det ikke er så viktig. Men komfort og funksjonalitet er vel nøkkelord for den kvalitetsbevisstløse mann. Som mange kanskje vet, så vokste jeg opp på en gård på Randøy i Ryfylke. Far så nokså fort at hvis jeg skulle kunne brukes til noe, trengte jeg arbeidstrening, så fra jeg var 10- 11 år gammel ble jeg tildelt arbeidsoppgaver, som for eksempel å jage inn, telle, og skille sauene. Trille

Fantastiske krek

Bilde
Woe to you, oh earth and sea For the Devil sends the beast with wrath Because he knows the time is short Let him who hath understanding reckon the number of the beast For it is a human number Its number is six hundred and sixty-six Iron Maiden (The number of the beast). Da ungene var små, veldig små, hadde jeg en slags plan om å navngi et av ungenes kosedyr, og gi det en rolle i barneoppdragelsen. Valget falt på den litt daffe, moralistiske (men veldig snille) Magnus Hansen, en langøret hund. Muligens en krysning av Border Collie og Cocker Spaniel. Jeg laget til og med en liten sang, kombinert med dans, som han framførte, i ekte feelgood. Den gikk sånn som som dette: Eg hette Magnus Hansen, eg svinge meg i dansen Eg svinse litt på svinsen, og svanse litt på svansen For Magnus e snill med alle (avsluttet med en klem fra nevnte kosedyr). Magnus Hansen var der, alle kunne sangen hans, men han hadde liten innflytelse på noe som helst. Han var rett og slett litt kjedelig. Alt endret seg da

Seven seconds away

I'm all lost in the supermarket I can no longer shop happily I came in here for a special offer A guaranteed personality I'm all tuned in, I see all the programs I save coupons from packets of tea I've got my giant hit discotheque album I empty a bottle, I feel a bit free The Clash I fjor var jeg på et todelt seminar i regi av jobben. Det var ment  til å være en slags vekkelse for å få oss til å forstå at digitaliseringa er her, og den kommer i en styrke som en tordenstorm, og vi må forstå at alt blir bedre, og jobbene våre vil snart bli overflødige, og alt er bedre nå enn det var før. Og det vil bli enda bedre. Ofte har jeg lurt på om alt virkelig har blitt bedre, og hvor vi skal hen, men det sa jeg ikke til BI-professoren som misjonerte for oss. I dag var Rållså og jeg på Coop Obs på Mariero for å helgehandle. Vi kom dit, og det var ikke så veldig folksomt, men vi tok på oss munnbind, og  det sto ei dame i uniform innenfor døra der, og så fikk vi med oss en strekkodedings

En blå tråd

  Carry me Caravan take me away Take me to Portugal, take me to Spain Andalusia with fields full of grain I have to see you again and again Take me, Spanish Caravan Yes, I know you can Trade winds find Galleons lost in the sea I know where treasure is waiting for me Silver and gold in the mountains of Spain I have to see you again and again Take me, Spanish Caravan Yes, I know you can Jim Morrison (Spanish Caravan) Det går en rød tråd igjennom alt. Se for deg at det er en slik tråd som vi hadde for at vi ikke skulle miste vottene da vi var barn på syttitallet. Tredd igjennom ermene på jakken, alltid filende langs armene. Funksjonelt men ukomfortabelt. Ullvotter er bedre egna som fingervarming for en aldrende senator som venter på en presidentinnsettelse enn - si en syv år gammel gutt som øver seg på å kaste snøball - eller prøver å tisse bak en busk med vottene dinglende ned fra ermene. Jeg liker vinteren best på avstand. Liker å se på den. Liker at vann er frosset til, og blitt til st

Nokså ofte hjelpsom

Bilde
  I am a mid-west farmer, I make a livin' off the land, I ride a John Deere tractor, I'm a liberated man. But the rain it hasn't fallen, Since the middle of July, And if it don't come soon my crops will die. The bank man says he likes me, But there's nothin' he can do. He tells me that he's comin', But the clouds are comin' too. He ain't my friend. And I'll ride again Rivers Rutherford (Americans Remain) Jeg har blitt brøyte og salteminister på industriområdet på jobb. Det ligger litt i navnet hva stillingen går ut på. I firmaet jeg jobber i finnes et betydelig antall lastebiler og gaffeltrucker, og dessuten nokså mange fotgjengere. Jeg prøver å komme opp med et godt slagord for akkurat mitt ministerium, etter modell fra noe Bård Tufte Johansen (tror jeg) sa om en dansk avis som trykket annonser for en prostitusjonstjeneste: Du ringer og kalder, vi kommer og knalder. Hva med: Du ligger og røyter, jeg kommer og brøyter (?) Jeg jobber om natta,

Bresefantar i Koleraens tid

All the sailors with their seasick mamas Hear the sirens on the shore, Singin' songs for pimps with tailors Who charge ten dollars at the door. Neil Young (For the turnstiles) Som noen kanskje vet, så har jeg en fortid og nåtid innen ulike former for kulturutøvelse. Ikke som levebrød, men likevel som en viktig del av den jeg har blitt. Kulturlivet har endret seg mye siden 1983, og det har jeg også. Det å stå på en scene, foran et publikum, altså selve den fysiske utøvelsen, hvordan den føles er nok nokså lik, men premissene for å drive med slikt er det ikke. Et av premissene for å holde på med musikk er at noen faktisk ser det man holder på med, at man når ut, og helst synes at det er bra, at de har lyst til å komme på på konsertene og høre de nye låtene. Vi har lyst til at det vi driver med skal være relevant, dritbra, grensesprengende. Det vi ihvertfall ikke vil er å bli ignorert eller ledd av, eller stemples som utdaterte. Parameteret for dette er antall likes, delinger, streams