Den fjerde tingen jeg liker veldig godt

 Det er en ting til jeg liker, en ting som ikke skjer akkurat hver dag eller annenhver dag. Det er en ting som ikke skjer hver uke heller, for å si det sånn.

Da vi var barn, Bergljot og jeg - ja og Frøken Frekkesen også etter hvert - så var ikke søskenforholdene preget av harmoni. 

Det var mye krangling og slåssing og lumpne triks og subtil og mindre subtil erting. Det har gått over nå, altså. Det gikk vel over da Frekkesen passerte atten, omtrent.

Det var èn gang, da Bergljot og jeg gikk på ungdomsskolen, at vi gikk av bussen, og på vei opp bakken til huset sto far og kikka på oss, og vi må ha snakka normalt til hverandre, og da ropte han til mor : BODIL! SJÅ! DI SNAKKE ME KVARANDRE!

Dette her har jeg fått gjenfortalt, så det stemmer nok nokså godt, og det sier noe om nivået på uvennskapen.

Javel. Mine to barn er som kjent tvillinger. 90 prosent av livene sine har de levd sammen. Gjort de samme tingene. Samme barnehager, samme skole, samme klasse, samme ferier, stort sett samme helger, Dere skjønner tegninga.

De er langt bedre venner enn jeg og Bergljot og Frekkesen var, men når det er surt eller irritabelt, så kjenner jeg igjen søskendynamikken, de små tjuvtriksene, der den ene kan gjøre den andre rasende eller dypt fortvilet, og jeg tenker at det sier noe om hvor godt de kjenner hverandre.

Når jeg er urimelig eller sur eller sint, så forsvarer de hverandre. Det synes jeg er vakkert.

Men det jeg synes er enda finere er når de velger å gjøre noe sammen av fri vilje, og ofte er det spilling eller noe, men når jeg hører høy latter fra begge der inne fra rommet til Endre, fra begge to, selv om det kanskje ikke er mer enn èn gang i måneden. Da blir jeg glad.

God helg!