Og litt til

Ja, i dag så jeg feil på klokka og kom på jobb en drøy time for tidlig. Det burde vel ringt noen klokker eller bjeller eller lignende litt før jeg kom til Haukåsveien, som mest av alt minna meg om Twin Peaks. Det gjør den nesten aldri ellers. Og da var det for seint til å labbe hjem igjen, og så trillet det en bil forbi meg og stoppa, og så var det en fra jobben, og jeg hoppa inn og vi snakka om været og trafikken og jeg lata som jeg ikke hadde sett feil på klokka, var bare tidlig ute liksom, men jeg vet ikke helt om han kjøpte det. Han hadde Leonard Cohens There aint no cure for love på, men var kommet et stykke ut i låta, og før vi var kommet så lang som Hillevågsveien  kom det enerverende korpartiet som etter min mening dreper sangen. Min favoritt på den plata er everybody knows , men jeg følte ikke at jeg kunne skippe. Han skrudde ikke ned lyden etter at han plukka meg opp, han jeg satt på med. Det har jeg respekt for. Han satte meg av, og jeg tenkte at siden jeg er et slikt

Jeg misliker å handle, og det er hovedårsaken til at jeg må handle hele tiden. Her forleden, for eksempel. Her forleden var det tomt for både brød og havregryn, og klokka var snart sju og ungene skulle snart legge seg, og da måtte jeg innom coopen og kjøpe det vi mangla. Eller det jeg kom på at vi mangla. Jeg liker å være kjent i butikken jeg handler i. På den måten går alt kjappere. Trenger ikke leite meg i hjel. Det er ikke så ofte man snakker med noen på butikken, er det vel? Ikke når man er alene i hvert fall. Man gjør liksom sine egne greier, betaler og pigger. Det eneste man kanskje sier er 'ja' eller 'nei' når mennesket i bak bipemaskinen spør om man har medlemskort. Eller om man vil ha pose. På bygda er det annerledes, da kjenner man gjerne mennesker i butikken, og da er det kanskje naturlig å slå av en prat. Snakke litt om været eller ungene. Være et anstendig og hyggelig menneske. Det er ikke en side ved bygdelivet jeg savner. Men altså, her om dagen -

Det er bittelitt søkt, kanskje - at jeg kjenner et ekstra press når det er påske - siden jeg er Påskeharen. Ikke på å verpe egg fylt med sjokolade for å gjemme dem bak en stein eller i et hult tre eller bak et sykkelstativ, men snarere skrive noe snappy på facebook eller her, som kan få folk til å trekke på smilebåndet. Men i dag - Torsdag etter skjærtorsdag - kan jeg konstatere at det ikke ble til noe. I år. Heller. Familien Påskeharen har hatt en aktiv ferie til oss å være. Vi har vært på Bømlo i tre dager, I Egersund med hele Dvergbøyklanen en dag. Grilla pølser i sola. Skifta 3 par sko på Endre, som alltid må trø oppi der det er våtest. Jeg veit ikke hva det er vannet roper til ham, men det virker ihvertfall. Han blir helt fjern i blikket. Ingrid og jeg var på legevakten og sydde to sting i panna hennes for ei uke siden. Hun kappsprang med Endre. De jaga avgårde over parkeringsplassen, og så falt hun og hylskreik, og jeg løfta henne opp, og trøsta, kosta av henne støvet og fo

Det ble barne-tv. Nesten aldri bra, men hva visste vel Bergljot og jeg om bra tv? Vi hadde statskanalen. Som hadde programmer som  tro og liv  og  trim for eldre  på merittlisten. Vi lå der i hver vår stol på hemsen og feis og slikka saltet fra potetgullet av fingrene når skåla var tom, og venta på halvsju . Ivar Dyrhaug og gjengen.  Og mens vi gjorde det, begynte Mor å gjøre seg klar til fest på badet nede. Det lukta parfyme og hårspray. Og når hun var ferdig med å gjøre seg klar, på en times tid eller noe, skritta hun over golvet på de høye hælene sine og det var klikklakk i hele kåken, men far var ikke klar ennå. Da sjekka hun kanskje om Frøken Frekkesen ville legge seg, Nutti, som hun kalte henne. Nutti med verdens tjukkeste og mest fettete brilleglass, kronet med en lapp foran det ene øyet. Nutti, som må ha vært fire år da, i åtti. Og så gjorde mor klart noe som vi kunne spise, som ofte var Pizza, og kanskje hun tente seg en Marlboro mens hun lytta etter far i høstkvelden. Og h

Vi pleide å gå ut igjen i totida, og far kunne vitse om at jeg var en mann i fast arbeid , og jeg vet ikke om jeg ble stolt eller bare oppgitt over den slags vitsing. Men det var greit å gå ut sammen. Hans tunge steg mot singelen og mine lette. Og så var det mer jobbing fram til mellemad i firetiden. I firetiden begynte også tippekampen på TV. Normalt hadde jeg fri fra kveldsstellet på Lørdagene, med unntak at det var min jobb å jage inn og telle sauene. Da jeg ble eldre var det mer. Melking, gi kalvene, heise opp silo, trille silo til sauene. Allslags. Men nå var jeg kanskje bare ni eller ti år. Det er Desember eller November, for det mørkner fort ute. Jeg har skåret striper i kvelden med ei lommelykt. De 50 spælsauene har stått helt dørgende stille, men til slutt har lykta mi truffet lyset i øynene deres. Døra på det gamle sauehuset hang bare på den ene hengsla, bygget ble holdt oppe av en tre meter lang Jernbaneskinne som gikk på langs over fôrbrettet. Jeg tror Farfar hadde høn

Min barndoms Lørdager hadde et bestemt mønster. Man våkna gjerne litt utpå morgenen, nitida eller noe, av at det var frokost og hvis far var hjemme var han alltid i sitt ess da, han hadde prosjekter som skulle utføres, han kom fra fjøset, var bustete på håret og hadde alltid de lysegrønne arbeidsskjortene bretta opp til midt på underarmene. Han pleide å være i godt humør da, på morgenene. Ikke bedre enn at han lot seg irritere av avkommet sitt, kanskje, som satt og skulte eller pirka borti hverandre eller geipa til hverandre når de trodde at ingen andre så dem. Man ble gjerne irettesatt for hvordan man spiste eller hvordan man satt på stolen, eller man fikk forklart hvor mange fugler som faktisk kunne ha vært metta av alle smulene som falt på gulvet, og mor vandret frem og tilbake og sørga for at alle hadde det bra, og fikk i seg mat, og alle hadde faste plasser rundt bordet, Bergljot satt innerst på den ene siden, under kjøkkenskapene. Ved hennes side satt mor, tvers over bordet

Rållså og jeg var nylig i en bryllupsfest. Gratulerer til Leah og Guinnessmannen. Det var en fin fest, mange fine folk. Og så drakk jeg ikke så uhorvelig mye, og skjemmet meg ikke nevneverdg ut. Status er at jeg ikke - så vidt jeg vet - fikk noen til å grine, eller bli fornærma. Og til sammen utgjør disse antakelsene et vern mot min gamle tvilling, fyllesyken. For en gangs skyld har han ikke valsa over meg og klemt meg tom. Det eneste jeg smånoier litt på er at vi parkerte bilen ved en videregående skole. Midt i russetiden. Og så er jeg ikke kjørbar før uti mai en gang. Rai. Rai. Husk at russen e akkurat som rotter, di komme bare ut når det e fint vèr. Det er Bergljot som skjenker meg disse trøstende visdommens ord. Rållserauå og jeg har vært sammen så lenge nå, at vi har en egen pardynamikk, der bestemte mønstre gjentar seg i gitte situasjoner. Når vi skal på fest, for eksempel. Jeg liker best å ha god tid, og gjerne komme tidig hvis jeg kan, men det har ikke vært mulig de s

Jeg har fått beina løs. Klatra opp av grøfta. Tømte støvlene for jord. Hva skulle jeg nå oppi der? Det lukter godt av jord. Jeg fomler i lommene etter røyk Finner en flat sigarettpakke. Tenner en. Holder den mellom skitne fingre. Blåser gråblå røyk opp i lufta. Jeg har sørgerender under neglene. Træler i hendene. Jeg tørker øynene på skjorteermet. Vifter vekk ei flue.

For ei tid tilbake reiste eg heim til Randøy med ungane. Eg har vage minne frå sjølv å vera fire år, saman med mor og far og syster mi, ombord på Hjelmelandsfjord, med kurs for Sandanger. Det vert sagt at far pla å hausta skryt for godt oppdregne ungar; at me sat som mus heile turen. Som regel brukar eg å køyra Ryfylkevegen, men det har ofte endt i spying, noko som igjen kan skuldast at eg har ein noko offensiv køyrestil på den svingete vegen. Det påstår i alle høve Rållså. Men me skulle reisa med hurtigbåten. På ryggen hadde eg ein sekk, og så hadde eg ein fireåring i kvar hand. Det var intenst mange folk som skulle reisa med akkurat den båten. Det hadde sikkert noko med høgtida å gjera. Eg er ikkje akkurat glad i kø; i å stå og vagla mellom hyttefolk med bikkjer og koffertar og barnevogner, og skuleelevar med baggar fulle av skittentøy, som dei har teke med seg heim frå dei små, overprisa hyblane sine på Våland og Storhaug, der vaskemaskin ikkje inngår i husleiga.