Eg lige så godt bøger
Jeg misliker å handle, og det er hovedårsaken til at jeg må handle hele tiden.
Her forleden, for eksempel. Her forleden var det tomt for både brød og havregryn, og klokka var snart sju og ungene skulle snart legge seg, og da måtte jeg innom coopen og kjøpe det vi mangla. Eller det jeg kom på at vi mangla.
Jeg liker å være kjent i butikken jeg handler i. På den måten går alt kjappere. Trenger ikke leite meg i hjel.
Det er ikke så ofte man snakker med noen på butikken, er det vel? Ikke når man er alene i hvert fall. Man gjør liksom sine egne greier, betaler og pigger. Det eneste man kanskje sier er 'ja' eller 'nei' når mennesket i bak bipemaskinen spør om man har medlemskort. Eller om man vil ha pose.
På bygda er det annerledes, da kjenner man gjerne mennesker i butikken, og da er det kanskje naturlig å slå av en prat. Snakke litt om været eller ungene. Være et anstendig og hyggelig menneske. Det er ikke en side ved bygdelivet jeg savner.
Men altså, her om dagen - da jeg skulle handle de greiene - jeg var nesten ferdig: Brød, melk, blåbær, yoghurt, banan, øl, peanøtter, sjokkis, havregryn - og da jeg nærma meg kassen hørte jeg en kvinnestemme som ropte: JA, NÅR INGVAR AMBJØRNSEN SEIE DET E BRA, DÅ VELGE EG Å STOLA PÅ HAN!
Og så hørte jeg en kvinnestemme til som svarte: ÅJA, HAN, JA. EG HAR SIKKERT TUSENVIS AV BØGER HJEMMA, EG LIGE SÅ GODT BØGER EG!
Og jeg så at hun første sto og veiva med ei bok av Hans Olav Lahlum, men hun var glad og lukta øl og bortsett fra boka hadde hun handla en pose løkringer og en sekspakning Pokal. Og begge var vel i femtiårene, og virka som om de hadde lengta etter å ha denne samtalen.
Hun andre - som snart var i besittelse av 1001 bøker - ropte etter henne EG VALGTE EI AV HAN HER, EG! Hun holdt opp ei bok med store farga bokstaver, hun lo. Jeg så ikke hvilken forfatter det var, til det sto hun for langt unna.
Men plutselig var det ganske ålreit å gå på butikken.
Her forleden, for eksempel. Her forleden var det tomt for både brød og havregryn, og klokka var snart sju og ungene skulle snart legge seg, og da måtte jeg innom coopen og kjøpe det vi mangla. Eller det jeg kom på at vi mangla.
Jeg liker å være kjent i butikken jeg handler i. På den måten går alt kjappere. Trenger ikke leite meg i hjel.
Det er ikke så ofte man snakker med noen på butikken, er det vel? Ikke når man er alene i hvert fall. Man gjør liksom sine egne greier, betaler og pigger. Det eneste man kanskje sier er 'ja' eller 'nei' når mennesket i bak bipemaskinen spør om man har medlemskort. Eller om man vil ha pose.
På bygda er det annerledes, da kjenner man gjerne mennesker i butikken, og da er det kanskje naturlig å slå av en prat. Snakke litt om været eller ungene. Være et anstendig og hyggelig menneske. Det er ikke en side ved bygdelivet jeg savner.
Men altså, her om dagen - da jeg skulle handle de greiene - jeg var nesten ferdig: Brød, melk, blåbær, yoghurt, banan, øl, peanøtter, sjokkis, havregryn - og da jeg nærma meg kassen hørte jeg en kvinnestemme som ropte: JA, NÅR INGVAR AMBJØRNSEN SEIE DET E BRA, DÅ VELGE EG Å STOLA PÅ HAN!
Og så hørte jeg en kvinnestemme til som svarte: ÅJA, HAN, JA. EG HAR SIKKERT TUSENVIS AV BØGER HJEMMA, EG LIGE SÅ GODT BØGER EG!
Og jeg så at hun første sto og veiva med ei bok av Hans Olav Lahlum, men hun var glad og lukta øl og bortsett fra boka hadde hun handla en pose løkringer og en sekspakning Pokal. Og begge var vel i femtiårene, og virka som om de hadde lengta etter å ha denne samtalen.
Hun andre - som snart var i besittelse av 1001 bøker - ropte etter henne EG VALGTE EI AV HAN HER, EG! Hun holdt opp ei bok med store farga bokstaver, hun lo. Jeg så ikke hvilken forfatter det var, til det sto hun for langt unna.
Men plutselig var det ganske ålreit å gå på butikken.
Kommentarer
Kim Zalabim