Lørdag før. En slags finale.

Det ble barne-tv. Nesten aldri bra, men hva visste vel Bergljot og jeg om bra tv? Vi hadde statskanalen. Som hadde programmer som tro og liv og trim for eldre på merittlisten. Vi lå der i hver vår stol på hemsen og feis og slikka saltet fra potetgullet av fingrene når skåla var tom, og venta på halvsju. Ivar Dyrhaug og gjengen.  Og mens vi gjorde det, begynte Mor å gjøre seg klar til fest på badet nede. Det lukta parfyme og hårspray. Og når hun var ferdig med å gjøre seg klar, på en times tid eller noe, skritta hun over golvet på de høye hælene sine og det var klikklakk i hele kåken, men far var ikke klar ennå.
Da sjekka hun kanskje om Frøken Frekkesen ville legge seg, Nutti, som hun kalte henne. Nutti med verdens tjukkeste og mest fettete brilleglass, kronet med en lapp foran det ene øyet. Nutti, som må ha vært fire år da, i åtti.

Og så gjorde mor klart noe som vi kunne spise, som ofte var Pizza, og kanskje hun tente seg en Marlboro mens hun lytta etter far i høstkvelden. Og hva de skulle ut på vet ikke jeg, men det var nok festligheter av noe slag.

Da far kom, var han som vanlig litt sein, han sprang riktignok ikke, men skritta hans hadde en kjappere rytme. Da han kom inn i stua, klirra det i koppene inni skapene, og da kom han barbeint og litt oppjaga og tok trappa opp til badet i trefire klyv.

Lukta av ku og sau og silo blanda seg med de andre, og far var så kjapp på badet at han ble mistenkt for å bare skritte igjennom dusjen, og det var ikke alltid at håret ble vått engang. Men barberinga var han nøye med, og han doserte etterbarberingsvann i rikelige mengder.


Og så kledde han seg, og ofte var det noe han ikke kunne finne i farten, noen papirer, lommeboka, bilnøklene eller de og de skoene, og som regel var det noen av oss nærmeste som var mistenkt for å ha flytta på det eller lånt det, for han hadde alltid kontroll på greiene sine.

Nei, sjå der! Der VA skonå! Det va IKKJE der eg sette di!

Han fikk dem på seg, og da var de klar, og de sendte ut noen siste formaninger mot loftet, om når vi skulle være i seng, og hvor vi kunne ringe hvis noe skulle skje, og Farmor var nok hjemme i huset sitt, og hun holdt et våkent blikk på det hvite huset oppi bakken.

Og hun fikk nok også med seg den beige Volvoen som trilla ned bakken og svingte til venstre på grusveien. Og kanskje hun fulgte de firkanta baklysa med blikket til de forsvant bak svingen ved trøsjehuset, og vindusviskerne dro regnet av frontruta. Og hvis det var 1980 så var det bare halvannet år siden Farfar døde, og hun sleit vel med å venne seg til det å være aleine, men hun hadde nok hatt den daglige telefonsamtalen med Tante Else Marie tidligere på kvelden. De passa godt på Farmor, tantene mine. Og det gjorde far også.

Og oppe hos oss ble TV'en stående på, og bada hems-stua i blått lys og middelmådig Lørdagsunderholdning, og da det var slutt og prøvebildet dukka opp, så gikk Bergljot og jeg til hvert vårt soverom, og Bergljot pussa nok tenner først, men det gjorde neppe jeg.