Og litt til

April var den måneden da Endre kasta bleiene. Det var den måneden da Luis Suarez beit en Chelsea-stopper i armen og fikk 10 kampers karantene. Det var det året da våren lot vente på seg, beiter og gressplener lå i brun vinterdvale til langt ut i Mai. Jeg rangerte Kanadiske artister. Neil Young vant. Endre ytra de udødelige ordene :når livet e ein fest får me bolla kver dag.  Jeg var på konsert med Helldorado, bakte rundstykker med ungene og jeg blogga mye. Det er et tegn på at det har vært en bra måned, det at jeg har skrevet mye. Mai I Mai fikk vi kuk i computeren, men Beelzebub kom til unnsetning. Jeg vurderte å gå i 1.Mai- tog, men droppa det. Liverpool endte på en svak syvendeplass i Premier league. Rednose vinner. Og trekker seg. Noko for noko. Familien reiser til Hardanger på pinsenemaitur med familien Beelsebubsen, det blir en kjempetur. Rållså punkterer da vi kjører ombord på Utne-ferja. Vi blir redda av en ung fyr fra falken. Vi ser Hardanger fra planet på taubilen hans.

Jeg vet ikke hvor dagene blir av, jeg. Eller årene. Derfor tenkte jeg at jeg skulle ta en liten oppsummering over det hersens år 2013. Hva var det som skjedde? Januar: Jeg husker at vi hadde vært på en kjempefin nyttårsfest hos Mary og Ralf, Ingrid hadde sovna midt oppe i en haug med andre unger mens de så tegnefilm, mens Endre gjorde et imponerende comeback, og rundt midnatt surra han fortsatt rundt, fjern i blikket mens han beundra rakettene. Rållså og jeg gikk hjem på natta, etter at den verste kruttrøyken hadde lagt seg. Jeg dytta vogna forbi vannassen, søkklasta med unger. Dagen etter gjorde spysjuka sin inntreden. Suveren start på det nye året. Det kjentes som om jeg ble meid ned av en ljå. Jeg lå i tre dager. Og så skada jeg en kollega på jobb. Jeg var skikkelig deppa etterpå. Vurderte å legge opp. Vi feira Farmors 90-årsdag. Endre og jeg var de eneste som var friske fra vår gjeng. Det var en fin fest. Det var tante som hadde regien. Fine tante. Februar  Vi fikk l

Jeg har skrevet om jula før. Om at jeg syns det blir for mye av alt. Jeg vet at far også syntes det. Og ser man norsk jul i sammenheng med hvordan folk har det ellers i verden, så blir den alt annet enn vakker. Man forstår hvorfor englene dalte ned i skjul, for å si det sånn. Og hvis norge er låven, og nissen er nordmannen med den digre grøtskåla, og utlendingene er representert ved rottene, da har vi et brukbart bilde på norsk innvandringspolitikk, syns jeg. Men nå endte jeg opp med å si stygge ting om nasjonen og jula istedenfor å si det jeg egentlig skulle. Da far levde var han fullstendig fritatt for juleplikter. Det var mor og mormor som hadde regien. Riktignok var juletrehenting en aktivitet som falt inn under hans departement, men det ble delegert bort til meg. (ett til oss og ett til farmor).  Men hver eneste julaftens formiddag etter fjøstid og frokost, satte han seg inn i bilen og kjørte en runde for å besøke dem han brydde seg mest om eller hadde mest glede av hans sel

Hvis det er sånn. Hvis det er sånn at bilder sier mer enn tusen ord, da har jeg to konkrete fra helga. Det ene er forestillinga av et bilde. Hentesituasjon i barnehagen. Det er siste dag før jul. Alle klærne må tas med hjem. Dresser, sokker, luer, votter, gensere, bukser. Jeg pakker alt i en ikeapose Ingrid kommer av fri vilje. Det er én av to. Jeg kler henne først mens hun spør om den og den kan komme hjem til henne. Jeg lover og lyger. Endre vil ikke bli med, og jeg må ty til det vanlige arsenalet av triks. Det som eks-statsminister Stoltenberg kanskje ville kalt en verktøykasse. Problemet er at verktøyet (lokking, realitetsorientering og trusler av ulikt format) ikke virker noe særlig på skruen. Skruen er min sønn. Det passer ikke for han å gå. Ikke nå. Han sitter i et hav av Lego. Ingrid og jeg har pakka alt. Hun står i fullt regntøy og er klar til å gå. Jeg tar frem den imaginære hammeren. Tar ungen under armen mens han protesterer høylydt. Hyler. Skriker. Jeg blir varm i

Jeg er presangansvarlig i heimen. Jeg er i tløbbel. Da jeg takka ja (vel, jeg takka strengt tatt ikke, men jeg var vel eplekjekken så det holdt). Altså - da jeg takka ja hadde selvtilliten min fått en boost etter en bloggturné som hadde nådd ut til over 30 mennesker i distriktsnorge. Kort sagt: jeg trodde jeg var uovervinnelig. Men nå ser jeg at Superharen har tatt påskeferie på ukjent adresse, og han slaskete fyren som er igjen, han har ikke det som skal til. Dessuten har han ikke tid. Eller oversikt. Eller lyst. Jeg skulle vel tatt fram 'The road to Istanbul' (det eneste konkrete beviset jeg har for at undrenes tid ikke er omme) for inspirasjon, men jeg orker ikke teknomusikken i bakgrunnen. Så: la meg regne: i dag er det 20. Rållså jobber, jeg skal på 'grøt og sprit' i kveld, i studio med Einstein i morgen, og så skal Rållså ut i morgen kveld, og så skal ungene i bursdag på Søndag.. ..og SKAL jeg egentlig på jobb på Mandag? For hvis ikke har jeg kanskje en

Jeg var i Farmors begravelse i går. Det var trist, men fint også, på en vemodig måte. På et vis føles det feil å skrive om rølp like etterpå. Som om ingenting hadde hendt, men siden jeg har sagt a så får jeg si b også. Lørdag kveld: Jeg gikk nedover mot byen. Unnskyld  skrev jeg til Rållså og trykte send. Da peip det i telefonen. Unnskyld sjøl . Og hadde jeg ikke fått det svaret, så kunne ikke kvelden ha blitt som den ble. Jeg hadde en avtale med Luffe, hadde en avtale med Barte, gjorde en avtale med Einstein og med Erland. Og så ringte Svennedin og ville leke, og fyt for the pig for en bra gjeng. Jeg fløt igjennom kvelden. I direkte og overført betydning, sammen med noen av de beste folka. Kjente meg heldig som kjenner så mange fininger. Det var Desember. Jul i svingen. Jul over spritsletta. Og jeg hadde lagt av meg den gule reflelksvesten. Den som sitter litt skeivt utenpå klærne. Den som kjennes for stor for meg. Den det står 'ANSVAR' på. Med verdens største bokstav

Det var så fint på Lørdag. Først hadde jeg hele dagen med ungene. De har laget adventskalendere til hverandre (i regi av Rållså). Bak hver luke er det et klistermerke, og når de har funnet tallene (E DET EIN FIRA, PAPPA?) så pleier de å kommentere hva det er (ETT JULATRE!), og så avslutter de seansen med å gi hverandre en klem. Men så kommer de på at de på at de har en playmokalender også, og en Jul i svingen, og så skal det åpnes og kommenteres mens barnetv ruller i bakgrunnen. Støvsugeren skal jo også ha litt ekstra nå som det snart er jul og alt. Så blir det frokost, og alle må få egg, selv om det er bare Ingrid og jeg som spiser det. Det er nok de hekla eggevarmerne som er årsaken. Rållså står opp og maler klovner med ungene. De er kjempefine. Og så går vi ut, bort på en lekeplass. Endre argumenterer seg til å ta med inneleker ut. EG BESTEMME OVER MINE LEGER, sier han. Javel. Da så. Det blir en seanse med skiting bak et tre. En klassiker. Og jeg kjenner at jeg gleder meg t

I går var det julefest i barnehagen i regi av foreldreutvalget, og siden jeg er i foreldreutvalget så var jeg med på å arrangere. Det gikk fint i fjor, og jeg husker at jeg hadde sagt ja til å lese Snekker Andersen og Julenissen, men så angra jeg meg ihjel, og grudde meg veldig. Unger kan være et krevende publikum, men Rållså hadde ordna med Powerpoint-slik at de kunne se på bildene mens jeg leste, og det funka helt greit med selve lesinga. Men da var ungene bare tre år, og særlig Endre var veldig forsiktig av seg, og han og Ingrid satt helt fremst, men da Endre reiste seg litt, kom det en femåring og sneik ræva si ned på stolen hans, noe som resulterte i at han med fortvila blikk prøvde å finne tilbake til plassen sin, men femåringen gjorde absolutt ingen miner til å flytte seg. Jeg veit ikke om alle andre har det på den måten, men jeg kjenner fortvilelsen til ungene mine fysisk. Helt ned i hjerterota, men jeg var han koselige litt rare som leste  Snekker Andersen og julenissen ,

Da jeg var barn hadde jeg et vell av kallenavn. Det var ofte far som stod for kallinga: 'vaseskit', 'trave', 'pottifar' etc. Bergljot var 'Futti'. Frekkesen 'Nutti'. Jeg tror ikke egentlig at jeg likte disse kallenavnene så godt. Ihvertfall ikke de jeg selv fikk klistra på meg. Det var vel sånn at de karikerte en side av deg som var ufullkommen. Noe som det var greit at alle andre lo av. På den annen side var de vel avvæpnende, for det å snakke om følelser var ikke noe vi drev med i tide og utide hjemme hos oss. Kalte man Bergljot for 'Futti', så kunne man le av temperamentet hennes istedenfor å spørre henne om hva hun var sint for. Det er mange ting man gjør eller sier som ikke er for vilje , som ungene pleier å si. Intensjonen er ikke å såre, men så sårer man likevel. I går ble jeg satt på plass av mine to fire år gamle barn. Mamma e Rållså, Ingrid e Litla Rållså, eg e Store Rållsen og Endre e litle Rållserten . Sier jeg. Det

Da jeg omsider kom meg ut med ungene og en av Bergljot's på Lørdag, ut i den uskyldshvite vinteren, traff jeg flere smilende, men småfrosne småbarnsfedre med kjelker og akebrett, blant annet min Serbiske nabo, som har en liten datter og som snakker Engelsk med en herlig Østeuropeisk aksent. Zo dis iis the famous Norwegian winter zey have told me about, eh? Yes, but tomorrow it will be gone. Og i går VAR det faktisk mildvær, men akkurat nok snø igjen til å klaske sammen en snømann som ble døpt Ulrik. Men i dag er han redusert til en smal tinde av snø. Han ser litt malplassert ut på det grønne gresset.

Det er ikke så lenge siden jeg skreiv om Farmor. I forgårs døde hun. Mor sa at hjertet hennes var utslitt og at Tante var med henne. Hver gang noen dør så ser virkeligheten litt annerledes ut. Der det før var ansikter kommer skygger. Noe i den retning. Eller : Hvis man ser for seg at man synger i et digert svært kor- at alle man kjenner, og alle dem man ikke kjenner er med der, og at familie og venner står nærmest, så sto hun godt innenfor hørevidde, men litt bak, sammen med de andre gamle, og jeg hører stemmen hennes klart ennå, men egentlig er den forstumma, bare at det ikke har helt gått opp for meg ennå. Det pleier å komme når jeg ser kista. Eller ser sorgen i ansiktene til andre. Når det jævla orgelet begynner å spille så griner jeg på instinkt eller gammel vane. Farmor ble over 90 år. Hun ble alene i 1979, og det er slik jeg husker henne. Alene i huset sitt på Kåda. Før det hadde hun vært gardakåna for Farfar. Slitt seg halvt ihjel både i huset - med 3 unger - i fjøset - me

Det var ei dame med barnevogn som streva seg igjennom stormen i går. Hun hadde en tass på slep, han sakka akterut bak henne. Jeg krylte meg sammen og gikk bort til dem. Kan eg hjelpa dåkke?  Spurte jeg. Jeg måtte gå helt inntil for å få stemmen min til å nå henne. Vogna var tom, så den var nok beregnet på han som hang etter. Jeg hørte tynn gråt. Nei, det går fint , sa hun. Litt irritert. Som om jeg var den dustete mannen hennes eller noe. Jeg fortsatte hjemover, og foran meg gikk det en flokk med unger i barneskolealder. De gikk tett sammen, den ene jenta begynte å gråte. Jeg tror hun var redd. Og da gikk to større gutter opp, en på hver sin side av henne. Trøsta henne mens vinden piska rundt dem. Jeg syns det var så fint, de passa på hverandre. Fulgte de minste til døra. Hjalp hverandre hjem. Og jeg tenkte at jammen må det være lov til å ha håp for neste generasjon. Og hvem bryr seg egentlig om Pisa-undersøkelser og konkurransementalitet? Og i natt døde Nelson Mandela. M

Ungene har en favorittsang om dagen, den er veldig aktuell, og i motsetning til mange andre viser av Prøysen, som har fantastiske tekster med middelmådige melodier, så flyter sangen bra her. Og det var vesle Jensemann han strever dagen lang Han snekrer på no spennende som snart skal bli presang Nå er det bare kassebord, men gjett hva det skal bli? Et sybor slik som mor vil ha med mange skuffer i Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’ Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra. Okei. Det er fem vers til. Ble litt drøyt å poste hele. Da jeg var ti laget jeg en seilbåt i sløyden på barneskolen, under sløydlærerens kyndige ledelse. Sløydlæreren var forøvrig også skulestyrar, selvlært gymlærer, norsklærer, mattelærer, O-fagslærer , kristendomslærer ogsåvidere. I sløyd var han dritgod, og hadde han ikke vært det så hadde det ikke blitt noen båt, for å si det sånn. For jeg var godt under middels. Jeg begynte tidlig på høsten, med å hule ut en svær kubbe av tre. J

Rållså. Rållså kjenner meg på mange måter bedre enn jeg kjenner meg selv. Hun har inngående kjennskap til reaksjonsmønsteret mitt. Hun vet at jeg blir irritabel når det dukker opp skjær i sjøen. Og det gjør det jo fra tid til annen. Når man har unger i Øst og Vest og driver og flytte hele tiden. Hun er så fin, Rållså. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Jeg hadde kanskje lukka meg inne i et av de mørkeste rommene, hvor gardinene alltid er dratt for og Skyggemannen mumler i krokene. Rållså kjenner de sidene av meg som er kreative også. Det var hun som fikk meg til å begynne å skrive, og i femseks år har hun sagt: Du hadde elska å vèr på Facebook! Jeg:  Nehei - det e bare masse sjøldiggarar der, som legge ud bilder av seg sjøl. Lage glansbilder av di små, patetiske livå sine. Skrøyde øve kor møje di trene, og kor reint di har det i huså sine. Eg hadde ikkje takla det. Ein vakker dag hadde eg fyrt meg opp og skreve ka eg egentlig meinte, og så va det masse folk som h

Jeg er ikke helt ferdig med Tysdalsstranda. Kanskje man aldri blir ferdig med tysdalsstranda. Det har vært for mye adrenalin, for mye grisekjøring, for mange nestenulykker. For mye bunnløs irritasjon over pølsetyskere i campingbiler i 30 kilometer i timen, midt i veien, over halvveis i livet, med en dritlang kø av Årdalsbuer og hjelmelandsbuer like bak. Full stopp og skrekkslagne blikk ved møtende trafikk. Det var faen ikke Hitler som bygget veien langs tysdalsstranda, men hadde nok vært fornøyd der nede i helvete, hvis han visste at etterkommerne hans skulle invadere oss en gang til 70 år seinere. Fra Lindesnes til Nordkapp, 4 måneder i året. I en endeløs, seig strøm. En gang  smalt speilet på mors datsun inn i speilet på en møtende bil slik at vinduet på førersiden knuste. Det var jeg som holdt i rattet. Jeg husker ikke hva jeg hørte på. La oss si at det var 'More' av Sisters. Some people get by....with a little understanding..duruduttuduttuduruduru... Ruta ble forvandl

Det skulle et ras med fatal utgang til. Og en samferdselsminister fra Hjelmeland som  insisterte på ein Jønågång . Jeg har ikke hatt noe kjærlig forhold til Tysdalsstranda, den smale veien som slynger seg langs Nedre Tysdalsvatnet. (Eller Øvre. Har alltid vært forvirra når det gjelder det der.) Til det har veien vært for smal og for svingete. For ofte har jeg sittet med magesyra helt oppunder drøvelen, på vei til eller fra. Ofte med litt knapt med tid til en eller annen ferjeavgang. Andre ganger har hjertet befunnet seg i samme region. Det er en sommerkveld i 1990.  Jeg har hatt besøk av kjæresten fra Jørpeland. Hun er 17 år. Jeg er 20. Jeg kjører Mors gamle Volvo 242. Kjører henne forsøksvis hjem. På stereoen går en eller annen sang av Roxette. It might have been love. Hun var fin og lukta godt og alt for snill til å være sammen med en sånn som meg Snill eller ikke - Jeg var så trøtt, så jækla trøtt. Og så sovna jeg i et par sekunder. En plass etter Skreppeneset. Det smeller. H

Naboen varsler fest. Vi rømmer bygget. Best for alle parter. Er det for seint å ha innflytningsfest to år etter at man har flytta inn? Hypotetisk spørsmål. Vi har jo akkurat fått opp gardiner.

Da jeg bodde i England  og tjente til livets opphold  med en pubjobb, og en håndmann-jobb på en byggeplass, da ringte far til meg en dag utpå forsommeren og spurte meg om hjelp. Forpakteren hans hadde sagt opp kontrakten  og han selv hadde full jobb og vel så det, og det var krise, for det var seksten melkekyr på bås og en nært forestående førsteslått, og alt det andre forefallende blodslitet som dukker opp på gårdene når vekstsesongen setter fart. Eg lurte på om du konne komma heim og hjelpa meg. Kor lenge tenkte du? Det var lenge siden jeg hadde gjort slikt arbeid, men det satt i ryggmargen min. Jeg kunne stelle dyra hjemme på gården med bind for øynene, tenkte jeg. Hvis du kan hjelpa meg i ein måne, så har eg litt tid te å få på plass ei meir permanente ordning.  Javel. Eg kjeme neste vega. Jeg vet at han ble letta. Han nevnte det mange ganger etterpå. Jeg reiste hjem på landbruksferie. Det var verdens våteste Juni måned Kyrne gikk og skrevet med sorpa til langt opp på knærne

Eg lige ikke deg, Pappa. Eg lige ikke deg i det HEILA TATT! Det er Ingrid som snakker. Vi har ikke krangla, så hun sier det ikke i affekt, men det er tydeligvis noe hun har tenkt en del på. EG LIGE BARE MAMMA! Jeg veit ikke hva jeg skal svare til det. Jeg vil jo helst at alle skal like meg. Særlig mine egne. Og selv om hodet sier at dette er en fireåring som tenker mye, og som bruker de knaggene hun har rundt seg til å henge opp nye, til å utvide verden og skape seg et system, en sannhet som funker, selv om hodet sier alt dette, så er hjertet såra. Jeg går i fella. Jeg begynner å argumentere for at hun skal like meg. Det er ikke særlig smart. Lige du ikkje når eg lage Ostisar og Kakao te deg heller? Ka me når eg e med deg på Klatre-legeplassen? Når eg lese for deg? Når eg tulle med deg? EG LIGE MAMMA NÅR EG E MED MAMMA, OG PAPPA NÅR EG E MED PAPPA, sier min sønn, Diplomaten. EG LIGE DEG NÅR DU GJØR DI TRI TINGÅ, MEN IKKE ELLERS! Sier hun. Det trodle. ( Trodl = Tr

Det VAR feieluka i kjelleren som var grunnen. Masse betongrester inni der. Skuffet det ut. Prøvde å fyre opp på ny, og nå brant ovnen fint. Også med vinduene igjen. Og det ble satt punktum for den andre aktiviteten også. Kan det virke som. Og på vei til jobb i dag tenkte jeg at jeg er akkurat som den ovnen. Ofte er det for dårlig trekk. Og så gulper jeg sur røyk. Ulmer med oransje flamme. Det er rett og slett brannfirkanten som er på gyngende grunn. Men jeg ble som sagt såpass revet med av engasjementet til disse damene sist uke, og så tok det plutselig fyr og jeg var uovervinnelig. Omtrent som da jeg sang i Morendoes for over et tiår siden. Det var antagelig bare et blaff. Et pust av noe. Hva skulle det ellers være? Fire (The Morendoes 1999) Every day Home from work I sit down, TV on Flashing pictures on the screeen Everything's so unreal Fire We're just wheels Wheels that turn To feed the fire that burns Fire Tar jeg ikke mye feil så var dette den f

Da Rållså og jeg og Ingrid og Endre flytta til blokka i Slaskamarka for halvannet år siden, gjorde vi en rekke endringer på selve leiligheten. Eller - ikke vi, akkurat - Rållså hadde ønsker, og så betalte vi noen for å gjøre jobben. En av disse endringene var å få satt inn vedovn. Banken sa ja, og så ville vi sette inn dør mellom kjøkkenet og stua, og så sa de ja til det også, og så lånte vi en haug med penger, og etter en del klatt var både døra og ovnen på plass. Og sist uke skulle vi ta ovnen i bruk. Merkelig valg av uke, kanskje. Særlig med tanke på at det sammenfalt med 'tenne-på-i-blokka-uken' til noen. Og kommeutavskapet-uken på det personlige planet. Forøvrig også begynneårøykeigjen-uken. Men jeg skulle skrive om ovnen. Jeg dro på butikken, kjøpte to sekker ved (jeg gjetta på Latvisk) og en sylinder tennbriketter. Jeg satte dører og vinduer åpne for å gi god trekk, satte fyr og, tja, det brant jo. Det gjorde det, men hver gang jeg forsøkte å stenge igjen vinduet

For ikke lenge siden var jeg på besøk hos Farmor på Omsorgssenteret.  Jeg hadde heldigvis litt tid, så jeg kjøpte blomster, satte meg i bilen, og kjørte opp bakken. Forbi spar-butikken, som het Tomstad før, forbi hjelmeland sparebank - som alltid har hett hjelmeland sparebank. Forbi lensmannen og presten. Øverst i skråninga lå et ganske stort bygg i to etasjer. Jeg presterte å kjøre feil. Havna på baksiden. Parkerte likevel. Døra var låst. Det var mørkt og klart ute. Jeg gikk rundt bygget på utsiden, fant ei ny dør. Låst den også. Jeg kikka inn vinduene, på let etter en inngang eller en resepsjon eller helst begge deler. Skimta korridorer på innsiden. Dører med navneskilt. Til slutt fant jeg hva jeg lette etter og gikk inn. I hånda hang en papirpose med hank med blomsten oppi. Som barn skydde jeg gamlehjem, den nedtrykte stemningen, de gamle menneskene med de skjeve, skrukkete ansiktene. Jeg var redd dem. Redd for at de skulle holde meg fast slik at jeg ikke kunne komme meg løs

 Første og siste bildet av meg selv. Fingertegnene betyr *God Jul*  

Er forresten Solveig i slekt med Audrey? Turneen er over. Det har ikke vært noen supersuksess hvis man regner på FRP-måten: Harde tall og grad av offentlig finansiering, men på de aller fleste andre områder har det vært givende. Jeg er stum av beundring over de 3 damene jeg reiste med. Både over kunnskapen deres på sine respektive interessefelt, og det drivet de har. Dessuten sitter alle tre på en teknisk kompetanse når det gjelder intranettrelaterte dingser som knuser min egen. Hun som er redaktør i nettmagasinet (som egentlig er en blogg) som heter  underarbeid.com  som heter Madeleine Schulz gjorde sterkt inntrykk på meg, fordi hun har skjønt noe som fåtallet av befolkningen i dette landet har skjønt: Hun har skjønt at de rettighetene som vi har ikke har kommet av seg selv. Det er noen som har kjempa dem fram, noen som har stått på barrikadene, og dersom man vil ha likestilling, og dersom man vil forandre og forbedre den verden man lever i, så har man et ansvar for å engasjere

Eg har skrive så mykje om Hjelmeland i løpet av dei 7 åra eg har blogga, at det til saman kunne ha vorte ei heil bok. Det ligg spreidd utover i arkivet her. Eg kan plukka fram nokre få, og så kan dei trykka på linkane, dei som vil. Om Bankbokbussen :    http://paaskeharen.blogspot.no/2010/01/bankbokbussen.html Om då Rockebandet FOAD blei sendt heim frå rusfritt arrangement:   http://paaskeharen.blogspot.no/2008/12/rockjeband-heimsend.html Om då eg song offentlig første gong:   http://paaskeharen.blogspot.no/2008/02/sing-me-song.html Gler meg til i kveld!

Først vil jeg takke de som tok turen for å delta på 'opplegget' vårt på Nærbø og på Jørpeland. Vi skulle gjerne ønska at det var flere, men de som har stilt har vært engasjerte og stilt spørsmål og lufta meninger om intranettet og EDB-alderen på en måte som har gjort det lett for oss. Spesielt vil jeg takke de som jobber på de to bibliotekene. Folkebibliotekene er ryggmargen i kulturnorge. Nå høres jeg ut som om jeg har fått en spellemannspris eller Oscar eller noe. Mine tre kolleger har også vært strålende, jeg har stor respekt for dere. Jeg vil også takke produsenten min. Nå sklir det litt ut, men det sier redaktøren er helt greit så lenge jeg ikke banner. Men Finnøy, altså. Jeg kjenner noen Finnøybuer. Venner. Det er fine folk. Jeg har alltid tenkt på forholdet mellom Finnøy og Hjelmeland som KRF og Senterpartiet før de ble skilt. De har mye til felles og snakker nesten helt likt, men har bittelitt forskjellig fokus. Finnøy har tomater og Hjelmeland har frukt og l

Jørpeland og Strand har hatt stor betydning for meg. Det var hit vi reiste på åtti og nittitalet. Eg og plommetjuvane frå Årdal. Utelivet i Ryfylkebyen trakk oss hit. Sjølv om jørpis berre kunne skilte med to uteplassar, så var det framleis to meir enn Hjelmeland og Årdal tilsaman. Ein halv time å køyre. 25 minutt dersom ein køyrde over Leite. Dei tøffaste leita etter folk frå Tau eller Bygdå eller heiå som dei kunne slåst med. Me andre freista å imponera dei lokale damene med dans og berusa smalltalk på Hermanns Hybel (seinare Ristaurante miralmar, willy knickersen, pearl harbour. I dag er det junkfood og bowling.) Det var som regel ikkje 'episk' som Pål Øystein brukar å seia. Bygdisar frå Årdal og Randøy imponerte ikkje dei urbane Jørpisjentene. Kvifor - det veit ikkje eg. Det kan ha vore dialekten, utsjånaden eller promilleinntaket eller slåstinga. Det får eg aldri vete. Seinare byrja eg på Strand Videregåande. Fekk vener av begge kjønn. Ja, og etterkvart fann eg uta

Eg veit mykje meir om Vikeså enn om Nærbø. Det hender framleis at eg stoppar på Essoen på tur opp-eller ned til Kristiansand. Gamlekjerasten min kom herfrå. Ho budde oppi Svelabakken saman med foreldra sine og litlesyster si. Eg kjørte ofte hit i helgene. Eg trur eg var godt likt av heile huslyden - inkludert den viltre Cocker Spaniel-hunden hennar - han som heitte Nino Pavarotti, og som halte og drog i det bandet med ein iver som var uovertruffen. Han sprang etter kattar, gjødde på andre hundar, og var i det heile fullstendig utan grenser. Han sov i senga hennar og. Midt i, som om det var den mest sjølvsagte ting i verda. Og han hadde ånde som lukta av fanden og fandens fluer. Det var kan hende ikkje så rart hvis ein tenkjer på kor han vaska seg med den tunga. Han fekk ikkje slikka meg i andletet, for å seie det sånn. Vi pleidde å gå tur med han. Gjennom ein røyr under E39, forbi Statoil og heradshuset og eit stykke innover, forbi FN-Parken, og ut gangvegen som går langs Svelavatn

Eg veit ikkje så mykje om Nærbø. Men som Ryfylking misunnar eg dykk det fine lyset og havet, den vide, opne himmelen. Han gjer meg ein slags fred. Me ryfylkingar har frå gamalt av hatt  kompleksar for Jærbuar. Me tykkjer dei er bresne. Har så græævla store kjelve og traktorar, og ja. Tykkjer dei er betre enn oss. Dessutan snakkar dei rart. Men då tenkte me sikkert på folk frå Bryne. Eller Varhaug. Eller Klepp. Det er fort gjort å forveksla Eg feira nyttår her ute ein gong. Med kjærasten min og to andre par. Det er kan hende ti år sida. Eg hugser det var mørkt og blæs og at eg ikkje såg ein einaste rakett. Eg hugser lyden fra havet og smaken av verdas torraste kalkun. At snøen låg i skitne fenner. Eg hugsar at me køyrde i mors gamle Datsun Laurel. Heim igjen. At det var Rållså som styrte. At Arnstein og eg drakk restepils i baksetet på nyttårsdagen og at det var fint. Heilt til me var halvvegs på motorvegen. Halvvegs til byn, då vindusviskarane slutta å virka, midt i ei heftig hag

Det er vanskelig å ikke bli berørt av sjakkfeberen som herjer nettavisene. Selv holder jeg meg feberfri ved å scrolle forbi så fort jeg kan. Jeg forstår ikke greia. Det er iogforseg ingenting sensasjonelt i det. Ei heller i at nordmenn liker å heie på andre nordmenn som er gode til noe. Skøyter, landrenn, (dame)håndball, (dame)fotball. Kommer ikke på mer. Vår identitet som nordmenn er knyttet direkte til vikinger, nansen, amundsen, thor heyerdahl, og johan olav koss. Og nå altså, denne Carlsen. Som svinger seg med fotomodellene og filmstjernene som om det skulle være verdens største selvfølge. Det er på mange måter nerdens ultimate hevn. For. Vel, jeg vet jo ikke. Han virker jo ikke som om han er verdens mest utadvendte fyr, akkurat. Men hvis man er god til noe kan man kles opp i en dress fra en eller annen superdesigner og bli 'gåtefull' eller 'mystisk'. Hvis man ikke lar kjeften løpe av med seg. Det er lite som tyder på det siste i Carlsens tilfelle. Men han

'Fremskrittspartiets sjel' er trua. SJEL? Hva er det for slags sjel? Er det retten til å mistenkeliggjøre tiggere, fremmedkulturelle, arbeidsledige, fagorganiserte, homofile, bønder, kunstnere og kulturarbeidere? Er det det som er trua? Føkk FrP og den råtne, stupide sjela deres. Hilsen Påskeharen.

Jeg driver og forbereder meg til bloggturnè neste uke. Forberedelsen går mye i å sitte i fosterstilling og vagge fra side til side og håpe at det går over av seg selv. Det er tre kapable damer jeg skal reise med, så jeg håper og tror at vi skal dra det i land likevel. Når det er sagt så har jeg funnet en slags tilnærming til møtet med de forskjellige stedene. Det viser seg at jeg har subjektive oppfatninger av dem alle. Og det er jo virkelig kjernen i det jeg skriver. Denne bloggen er et talerør for mine subjektive oppfatninger av tilværelsen. Hver dag neste uke - fra Mandag til og med Torsdag - skriver jeg en bloggpost om stedet jeg besøker, og om forholdet jeg har til det. Det blir mye Ryfylke og litt Jæren og Dalane. Berlin og London får vente i denne omgang.

Var på en veldig fin fest  Lørdag. Fineste samlingen med plommetjuver på årevis. Brant meg på strykejernet da jeg strøk Rållså sin kjole. De fleste ulykker skjer som kjent i hjemmet. Men tilbake til festen: syns jeg klarte meg greit. Særlig siden jeg - i et øyeblikk av absolutt klarsyn - klarte å ta en avgjørelse om å ikke dra på nachspiel til Runar på morgenkvisten. Den gjengen med rabbagaster som var klar for det nachspielet.. Bare EI øl.. Right. Jeg sneik meg unna som ånd i en fillehaug. Rusla fornøyd over Storhaug med hodet susende av akevitt. Men da jeg sjekka lommene, forsvant gliset. Jeg hadde ikke nøkler, og så ville jeg ikke vekke Rållså, og så virka det som en god plan å legge seg i bilen, og så var klokka fem, og så prøvde jeg å få sove, men det var bare tre grader, så jeg frøys så tennene klapra og da starta jeg bilen, og satte varmeapparatet på full muring, og så tenkte jeg at nå mister jeg vel lappen for fyllekjøring, men det er bedre enn å fryse ihjel, og da ringte

Fredag var jeg for første gang på besøk i det nye konserthuset i Stavanger. Det er et praktfullt bygg, der det ligger ved vågen. Det var eksiltrønderdegosen som hadde kjøpt billetter. Tatt initiativ. Selv hadde jeg bare registrert et slikt arrangement. Helt ytterst - langt borte fra bevissthetens kjerne - og ingen av oss hadde sjekka ut hva det egentlig skulle handle om. Det eneste vi visste var at de involverte var Frank 'Tønes' Tønnesen og Tore 'durracellkanin' Renberg. Jeg er fan av han første og har respekt for han andre. Med seg hadde de en fyr på mandolin også. han haltet litt, men jeg husker ikke hva han heter. Det er bare en haltepink jeg husker og det er ringeren fra Notre Dame og han hadde visst en pukkel i tillegg. Vi satt langt bak på det ene galleriet. Det var ikke noe problem for meg, men eksiltrønderen sleit veldig med å få med seg teksten som etterhvert dukka opp på en skjerm framme på scenen. Jeg har skrevet en del om kontakten mellom scene og

Jeg skysset ungene i seng igjen i morges, for jeg trodde klokka var ti på halv fem. De trippet fnisende på bare bein inn mot soverommet igjen. Endre ombestemmer seg og er på døra igjen. Pappa? M? I nått drømte eg om uglå i Kådafjellet. Hu e snille, uglå i Kådafjellet sier jeg. (Det var bare tull det jeg sa i går om at den var skummel) Typisk dårlig vuderingsevne fra min side. Eg koste med sauen! Nå er jeg ganske sikker på at det ikke har satt seg noen ugleangst i han. Her er den offisielle fasiten på ugla: Den er snill. Spiser mest mus. Er oppe om natta. Andre dyr som er oppe om natta: Ulv Flaggermus Meitemark Rev Pinnsvin Ville dyr so i skogen bur Flakkar på rov so vide Ligg i hôler og holt på lur Vakar ved nattetide Deg skal dei no aldri nå Far sit ved vogga og passar på Vik ikkje frå di side Hva den sauen som Endre hadde drømt at han koste med gjorde ute på denne tida, det vet jeg ikke. Den hadde kanskje sett feil på klokka, sånn som jeg. Den var

1 Relgiøse symboler har ingenting i en nyhetssending å gjøre. 2. Det er ikke muslimenes feil. 3. Du kan bruke det privat så mye du vil (til krampen tar deg) 4. Hvis den gjør det er det ikke muslimenes feil. 5. Herregud for en storm i et vannglass.

Det har seg slik at barnehagen som ungene går i skal legges ned fra høsten av. Det var rett og slett ikke rom for dem i herberget mer, og det har skapt hodebry for de ansatte og for foreldrene til tilsammen et drøyt tjuetalls barn. Eller - noen hodebryr seg mer enn andre - det er ofte mødre fra øvre middelklasse. De er tydelige på hva de ønsker, og over gjennomsnittlig bekymret for hvordan det skal gå. Å, hvor skal vi bo i natt? Tanna her er sleip og glatt Å, jeg er så sint så sint at jeg nesten flyr i flint Rållså og jeg tilhører forsåvidt den gruppen vi også (selv om jeg er industri arbeider ). Vi vil ihvertfall ikke ha dem i den enorme barnehagemaskinen som ligger veggivegg som de fleste snakker drit om, men noen er kjempefornøyde med. Og så er det logistikken og framtidige skolekretser og trygge rammer og være sammen med unger de kjenner fra før, og så er jo neste år det siste året før skolen begynner, og så er det miljø ditt og miljø datt. Aller helst skulle vi ønske at d

Jeg må si at fra hofta- diktning var en forfriskende måte å blogge på. Nå har jeg satt det sammen og, tja - det har ikke Jakob Sandes malmfulle klang, Olav H Hauges stupmørke livsanskuelse, eller Alf Prøysens varme ettertenksomhet. Men disse diktningens mestere var jo nettopp diktere. Ikke bryggesjauere og hobbybloggere. En slurvete Svein Tang Wa på en dårlig dag. Omtrent der ligger nivået. Nåh. Får jeg 'ånnå' så utelukker jeg ikke at jeg vil gjøre noe lignende igjen. Dette er det mer sus i: Det er den draumen Det er den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje - at tidi skal opna seg at hjarta skal opna seg at dører skal opna seg at berget skal opna seg at kjeldor skal springa - at draumen skal opna seg, at me ein morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um. Olav H. Hauge Dråpar i austavind, 1966

Ittemiddagen e blanke, det e Mandag men ka gjer vel det? Eg skjenke kje Tirsdag ein tanke For det e så lenge te. Her ude skinne solå, hu blinke i vågen så fint Og eg har så hippe briller så sidde på nasen min Bare et par te Ei øl elle to Bare et par te Så beint heim te mor. Her kjeme silkebrisen eg har ikkje sorg eller sut Eg svinge på glaset og smile Eg går alt for sjeldent ut Me snakke så djupt at eg svimle og nå går visst solå ner Nå ska eg snart heim å køya, ska bare ha ei te Ei elle to. Beverly vinke Sleng øve ei øl! Se koss seg danse og byr på meg sjøl! Nåttå e korte, å dagen e lang Nå brøle eg med te Tore Tang. Nå sklir det visst ud her Nå e det for seint Eg tenke kje klart, og eg går ikkje beint Men nachspiel det e ein go plan Nå tar me ein taxi for fan Eg sko visst ha ringt eller skreve heim Sagt kor eg va, men så kom det ein stein Sagt eg va gla, men nå e det for seint ... Nå kan du kje nå meg med syd eller klag Nå kan du kje nå meg me

Da blir dette de siste versene i diktføljetongen. Etterpå blir det evaluering. Di små timar blir mindre To lunka pils på bordet Eg sidde og drikke med Sindre Eg snakke mens Sindre har ordet Forbi kvarandre Musikken går Eg sovne og verten sovne han òg Og ude slås grålyset på Ud i det gråa lyset Eg tilte nok litt i mod Aust I tynne jakke, eg fryse Kalde og våde haust Eg vakle mod shellen på Haugåsveien Ein oase med snob og bensin I dørå står ein pøs med roser Di farge dagen så fint Eg kjøbe bensinstasjonsroser og skrur telefonen på Satse på at det holde Så tenne eg siggen og går.

Jeg skulle ha gjort ferdig diktføljetongen min, men så kom denne tittelen seilende, og da må jeg gripe den med begge hender, for hvis ikke fyker den bare forbi. Nå gjenstår det bare å fylle den med innhold av en eller annen art. Jeg fikk min første (men langt fra siste) mailadresse en gang på slutten av nittitallet. Jeg tipper at det var i 1998. Det var Jærdegosen som satte meg i gang. Hen var allerede da en erfaren globetrotter, og på sine reiser hadde han lært at internettet generelt, og hotmail spesielt var en god måte å holde eventuelle bekymrede familiemedlemmer og venner orientert om hvordan tilværelsen artet seg, eller først og fremst love at alt var bra. Vi satt vel i en internettcafè i Lima. Fant på en adresse. Fant på et passord. Det var et lokale med 10-15 maskiner, hvor cirka halvparten virket, og så betalte du noen løgnaser til noen løgnaser i depositum, og så logga du deg på. Lokalet lå i en kjeller i et smug, og jeg sleit med alle utlendingene og med spansken, og j

Eg sko visst ha ringt eller skreve heim Sagt kor eg va, men så kom det ein stein Sagt eg va gla, men nå e det for seint ... Nå kan du kje nå meg med syd eller klag Nå kan du kje nå meg med spark eller slag For telefonen e av.

Nå sklir det visst ud her Nå e det for seint Eg tenke kje klart, og eg går ikkje beint Men nachspiel det e ein go plan Nå tar me ein taxi for fan

Her komme bridgen: Beverly vinke Sleng øve ei øl! Se koss seg danse og byr på meg sjøl! Nåttå e korte, å dagen e lang Nå brøle eg med te Tore Tang.

Her kjeme silkebrisen eg har ikkje sorg eller sut Eg svinge på glaset og smile Eg går alt for sjeldent ut Me snakke så djupt at eg svimle, og nå går visst solå ner Nå ska eg snart heim å køya, ska bare ha ei te Ei elle to.

Okei. Nye takter. Drypper det første verset fra Bensinstasjonsroser . Ittemiddagen e blanke, det e Mandag men ka gjer vel det? Eg skjenke kje Tirsdag ein tanke For det e så lenge te. Her ude skinne solå, hu blinke i vågen så fint Å eg har så hippe briller så sidde på nasen min Bare et par te Ei øl elle to Bare et par te Så beint heim te mor.

Eg styrer mot Pillevåg. Til fots. I min sjølvlysande jakke. Ho er halv sju under gatelyktene. Trafikken er i ferd med å ta seg opp. Der kjem han store med trillekofferten. Eg nikkar. Han går vidare utan å ensa meg. Lagar tydelige elglydar.  Øøørf! Eg går vidare. Kryssar framfor Shellen, og då ser eg han. Ein mann i tjueåra i tynn jakke. Han stoppar opp, lener seg bak på hælane og tenner ein røyk med overtydelege bevegelsar. Mysar over gloa.  Han er dritings. Kan hende han berre skulle ta ei øl med kameratar etter jobb, men så var det så kjekt og så vart det så seint. Kan hende han tilogmed vart med på nachspiel ute på Kristianlyst eller noko. To mann og ein sixpack. rusa røyster over stereoen. Og så sovna dei til slutt. Over kvar sin halvtomme ølboks. Medan spotify spela Miley Cyrus The fox på repeat. Men så vakna han, frysen og fæl. Sjekka klokka på mobilen og faenihelvete. Stavra seg ut i entréen, fann skoa og jakken og styrte seg ned mot Shellen for å kjøpa røyk først. Derso

Han var som forvandlet, Endre. Dro pinnen etter seg. Kilte meg med den, jaget meg som en gammal stut innover skogsveien. Snakka og snakka. Alt han så, alt han tenkte boblet ut av munnen hans. Når han ble lei av pinnen var det ei kongle eller en stein. Som han kunne få til å flyte eller lage ringer i vannet. Noen ganger kom toget plystrende forbi. Tuut tuut! Sa Mona i vogna. Og så var det så varmt at Bubba forsøkte å overtale henne til å ta av seg den tjukke bamsedressen, men det kom ikke på tale. Det var mye vilje i den lille kroppen. Siden alt skulle kommenteres, testes eller kjennes på, gikk det ganske seint sørover mot Egersund. Men veien var super, slett og tørr. Og traséen var akkurat passe kupert. Ikke altfor bratt, men den svingte seg inn mellom knatter og små tjern og høstlig lauvskog på innbydende vis. Og Endre og jeg sprang i forveien og gjemte oss bak en stein, og hoppet fram for å skremme de andre to, og da sa Beelzebub at han blei så redd at han tisset på seg, og da

Da jeg var barn var jeg intet friluftsmenneske, jeg ivret ikke etter å gå i fjellet eller springe i skogen. Jeg direkte mislikte utendørs vinteraktiviteter. Dette hadde naturligvis sammenheng med de manglende ferdighetene jeg hadde. Kort sagt så var jeg en stuegris. Vi var vel ikke noen typisk friskusfamilie heller. Far hadde så mye han skulle vinne over på andre områder. De gangene vi gikk tur så var det for å hente hjem sauer som sto fast på den høyeste topp, eller hadde gjemt seg i de fjerneste avkroker av Ryfylkeheiene. Til tross for at far var en røslig kar, så var han en sattan til å gå, som vi sier på våre kanter, men som sagt så måtte det være et formål med turen. Koseluffing for luffingens skyld var aldri et alternativ. Dermed gikk det som det måtte. Far danset som en over middels spenstig geitebukk over myr og tue og lyng og hump og hei, og bak kom jeg indianeren snublefot,  småsnublende og pesende med gråten i halsen. Det er ikke akkurat noe optimalt grunnlag for de s

Jeg er litt tom i dag, men det gjør ingen verdens ting - se hvem som blogger igjen - selveste www.monstermamma.com Beste jeg har lest på lenge!

I hele min oppvekst og store deler av min ungdom hadde jeg et platonisk forhold til jenter. Det var ikke fordi jeg ikke ville komme nærmere, lukte på dem, stryke dem over håret, men fordi jeg var flau og trodde ingen likte meg og ikke visste helt hvordan man gikk fram. Jeg var ikke akkurat noen hotshot på ungdomsskolen. Jeg var han som ble valgt sist når vi spilte fotball i gymmen. En av dem som ikke ble invitert på nyttårsfest. Som forelsket meg i de mest populære jentene, de som jeg aldri kunne få. Og hvis det var noen jeg kunne få, så jeg dem ikke. Det var jo uansett ikke dem jeg ville ha. Men sommeren jeg fylte 16 skjedde det noe. Jeg var i fullt arbeid denne sommeren . Som alle somre.. Melket kyr, ga kalver, slo tistel, sprøytet ugras og prøvde å få til mest mulig traktorkjøring. Jeg jobbet både hos far og hos naboen Lars, jeg røykte Petterøes nr 3. Syklet til skytebanen på Onsdagene. Hørte på køntrimusikk, Rick Springfield, Pet Shop Boys, Peter Gabriel. Men størst av allle va

Vi er tilbake i køen på plattformen på Liverpool street station en dag i Desember 2004. Klokka er kanskje åtte. Jeg står fremst ved den gule linja. I mengden med en stor grå Samsonite-koffert som rommer det jeg eier og har i livet. Inkludert et større antall cd-plater. Klær. Bøker. Det er slutten på et tolv måneder langt opphold i en av Englands minst spennende byer. Slutten på et punktert samliv. Det var faen meg så langt unna Love Actually som overhode mulig. Jeg etterlot meg også en pubjobb som ga 5 pund timen i teorien. I praksis dekket den ikke inn det jeg drakk for. Det var derfor Dawn og Martin som dreiv plassen likte meg, trodde jeg. Offisielt skulle jeg bare hjem på juleferie. Jeg tror Dawn så det på meg at jeg ikke kom tilbake. Kanskje det var noe med blikket mitt. Det er ofte det. Men jeg tenkte ikke på det. Ikke der jeg sto inni menneskemassen. Jeg tenkte vel mest på om jeg var på rett perrong. Og om jeg klarte å buksere koffertjævelen inn igjennom dørene uten å kveste

Det er en morgen en dag forrige uke. Jeg løfter Endre opp og holder ham inntil meg. Du e varme som solå du, Pappa. Å Mamma e kalde som vinden. Veldig fine bilder fra en fire år gammel gutt.

Jeg ser ut som om jeg har slåss med Mike Tyson. Det vil si: Ørene er inntakt, men det ene øyet har forsvunnet bak et hovent øyelokk. Jeg har prøvd den mest opplagte taktikken: Late som ingenting og satse på at det går over av seg selv, men da jeg så meg i speilet i dag morges innså jeg at fornektelse ikke fungerte lenger. Plan B er lækjaren som åpner klokka 0800. Jeg så ut som lillebroren til Oddvar Nordli. Det har jo sine åpenbare fordeler, det å ikke måtte være på jobb til klokka sju. Henge med ungene, som - i likhet med meg selv - er A-mennesker, og vanligvis i godt humør i seks-sjutiden. Jeg har tid til å drikke kaffe med Rållså. Skumme nettavisene. Tok et bilde av trynet mitt og sendte til formann Mao. Og så tenkte jeg at jeg skulle busse ned til Legekontoret. Stilte meg ved busstoppet. Det seig på med folk, og da bussen kom var den stappfull. Minte meg om da jeg flytta hjem fra England og sto nede på perrongen på Liverpool Street. Som en del av en stor, biologisk deig a

I vår gikk jeg hardt ut mot Kjallas og alle verdens dugnadssnikere og hevdet at det finnes et eget - og særskilt ubehagelig - hjørne av helvete reservert for dem. Vel, Kjallas - det er bare å rydde plass ved bordet. Våkna rundt ti i går - av motoriserte hageredskaper på høyt turtall - lista meg bort til vinduet og kikka ut. Der var en håndfull av mennene i borettslaget i full sving med river og rydningssager. De peiste på med et pågangsmot som var beundringsverdig . Kjallas trakterte riva med dødsforakt. Jeg huket meg ned og håpet at ingen hadde sett meg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å delta, men så skulle ungene synge i domkirken klokka tolv, og så var det Liverpool-Newcastle klokka kvart på to. Tida strakk ikke til.  Den åpenbare ulempen med å bo i første etasje er graden av innsyn. Og særlig på slike dager da alle anstendige mennesker er ute og sjauer. Dessuten måtte vi forbi dem for å komme til bilen. Jeg tok Endre i hånda og lusket med senket blikk forbi tre damer som dre

Klokka er ti over seks. 4 år gamle Endre legger seg til rette på armen. Det er fint. Tidlig men fint. Han har ikke drømt om noenting, sier han. Så hører jeg Ingrid på fire år rope noe inne fra mørket i stua eller soverommet. Ingrid e vågen  sier Endre. Merker den lille kroppen blir rastløs. Ja , sier jeg. Gå ud å hørr ka hu seie . Han er ikke tung å be. Beina på gulvet tasstasstass over stuegulvet. Mumling. Mer tassing. Jeg hører dørklinka bli trykket ned. Ser omrisset av ham. Hu seie hu vil ha snacksagurk . Rållså bryter ut i en høy latter ved siden av meg. Jeg elsker den latteren. Kunne kjent den igjen blant en million. Då må hu få det , sier jeg. Går på kjøkkenet. Åpner kjøleskapet. Roter rundt litt. Finner en åpnet pakke korte agurker. Skyller en i springen. Hun åler seg i sofaen på stua. Hun tar imot. Jeg hører henne knaske i mørket. Så er det disse andre kjente lydene i blokka. Vekkerklokka til de i andre. Kjellerdøra som smeller igjen. En bil som starter. Og den uendel

Og da mener jeg ikke smurfene. Og faktisk ikke regjeringskortstokken til Erna Solberg heller. Selv om jeg ønsker begge parter dit pepperen gror. Jeg mener de som er anonyme i kommentarfeltene i nettavisene, og som får hundre tusen likes hvis de skriver noe negativt om innvandrere eller om kommunister. Og det gjør de hele tiden. Jeg undres på hvordan de har blitt så fryktelig sinte. Er det fordi de har blitt akterutseilt av tiden? Er det bommene? Hvis jeg skulle slumpe til å få noen blåtroll inn hit: Her er et lite dikt til dere. Til ettertanke. Lykke (Inger Hagerup) Hva lykke er? - Gå på en gressgrodd setervei i tynne, tynne sommerklær, klø sine ferske myggestikk med doven ettertenksomhet og være ung og meget rik på uopplevet kjærlighet. Å få et florlett spindelvev som kjærtegn over munn og kinn og tenke litt på vær og vind. Kan hende vente på et brev. Be prestekravene om råd, og kanskje ja - og kanskje nei - han elsker - elsker ikke meg.

Eg noterer at eg har fått Senterpartiet som følgjar på Twitter, kanskje dei prøvar å jaga meg tilbake i flokken etter alle desse åra. Eg driv og førebur meg på turnè. Eg har vorten plukka ut til å delta på ein Bloggturnè saman med 3 andre skribentar, og om dykk lurer på kva det eigentleg går ut på, så skal eg freista å forklara: Me skal ut på ein slags foredragsturnè i regi av Folkeakademiet Rogaland for å diskutera problemstillingar og erfaringar rundt det å skriva blogg på verdsveven. Dersom nokon skulle vera interresserte, så kan eg publisera datoane og meir informasjon, og dersom dykk ikkje er det, så er det greit det òg. Eg skal mellom anna presentera bloggen min, og tilhøva rundt han. Eg har forsåvidt skrive ned noko òg, men eg vil gjerne at dykk som les (på meir eller mindre fast basis) deler dykkar synspunkt. Kva slags blogg er det eigentleg eg skriv - slik dykk opplever det? Kva er det som gjer at dykk gidd? Kun på jakt etter sladder? Sjøl les eg berre 3 bloggar på fast b

I den tida eg song i orkester og me hadde øvingslokale på Tau - ein ferjetur på førti minutt frå Stavanger - hende det nokon gonger at Arnstein, Vibstein, Carlstein og eg kom for seint til ferja og vart sitjande på upretensiøse Piren Pub og fjasa og drikka øl frå store glas i ein haug med gitarar, koffertar med ledningar, og bagar med musikkutsyr. Det kunne hende at me kom for seint til neste ferje og. Sjølv om det er berre femti meter å gå.   Piren si målgruppe (hvis dei hadde tenkt på noko slikt) var kanskje ikkje dei hippaste epla i korga. Veggane var i motibrystet-fargar, Indaren i baren fekk tyn av stamkundane når dei hadde fått for mykje å drikka, men han tok det med stoisk ro. Dei brukte pengane sine på hans øl. Han tenkte vel at det ikkje kom noko utav å forklara desse fortapte sjelene skilnaden på Indar og 'Pakkis (det var det dei kalla han)'. Creedence, Abba, roxette på cd. Trubadurar på Laurdagskveldane. Slik har det vore i 20 år.   Men så gjekk eg

Då familien Påskeharens var i Hardanger i Mai, vitja me ein turistattraksjon. Ein foss med sti under. I sanning eit mektig syn. På utsida av stien gjekk det eit lågt gjerde som skulle hindra dei mindre intelligente av turistane i å trø for langt ut på det sleipe fjellet på utsida. Freistinga vart likevel for stor for mange - dei hoppa over gjerdet - og stillte seg til å posera for medturistane sine ute på kanten. Dei ville vel ha nokon spektakulære bilete å visa fram på facebook-profilane sine. Rein gissing frå mi side, sjølvsagt. På bakgrunn av dette OG Spanjolen som gjekk over kanten på Preikestolen i går, vil eg leggja ned følgande påstand: Turistar = Idiotar. Har du vengjer? Nei. Då er det overhengande fare for at du ikkje kan fly heller. I alle høve ikkje meir enn ein gong.