Kapow!
Rållså. Rållså kjenner meg på mange måter bedre enn jeg kjenner meg selv.
Hun har inngående kjennskap til reaksjonsmønsteret mitt. Hun vet at jeg blir irritabel når det dukker opp skjær i sjøen.
Og det gjør det jo fra tid til annen. Når man har unger i Øst og Vest og driver og flytte hele tiden.
Hun er så fin, Rållså.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.
Jeg hadde kanskje lukka meg inne i et av de mørkeste rommene, hvor gardinene alltid er dratt for og Skyggemannen mumler i krokene.
Rållså kjenner de sidene av meg som er kreative også. Det var hun som fikk meg til å begynne å skrive, og i femseks år har hun sagt:
Du hadde elska å vèr på Facebook!
Jeg: Nehei - det e bare masse sjøldiggarar der, som legge ud bilder av seg sjøl. Lage glansbilder av di små, patetiske livå sine. Skrøyde øve kor møje di trene, og kor reint di har det i huså sine. Eg hadde ikkje takla det.
Ein vakker dag hadde eg fyrt meg opp og skreve ka eg egentlig meinte, og så va det masse folk som hadde blitt lei seg.
Da jeg skulle på bloggturnè, foregikk planleggingen på ei gruppe på FB, og så blei jeg spurt om jeg kunne lage en midlertidig profil, og så ville jeg ikke framstå som vanskelig (eller teknisk tilbakestående). Og så laget Rållså en profil, og plutselig en dag trykket jeg på ansiktene til en haug med mennesker jeg kjenner og er glad i, og på mange måter eksploderte det i fjeset på meg, og jeg ble hekta.
Så: Unnskyld, Runar, Lars Magnus, Ollve, Bygdadegos og dere andre som jeg har svikta i fronten mot sosiale medier.
Men takk til Rållså.
Hilsen HitlerStalinQuislingJudasHaren.
Ex-Facebook-hater.
Hun har inngående kjennskap til reaksjonsmønsteret mitt. Hun vet at jeg blir irritabel når det dukker opp skjær i sjøen.
Og det gjør det jo fra tid til annen. Når man har unger i Øst og Vest og driver og flytte hele tiden.
Hun er så fin, Rållså.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.
Jeg hadde kanskje lukka meg inne i et av de mørkeste rommene, hvor gardinene alltid er dratt for og Skyggemannen mumler i krokene.
Rållså kjenner de sidene av meg som er kreative også. Det var hun som fikk meg til å begynne å skrive, og i femseks år har hun sagt:
Du hadde elska å vèr på Facebook!
Jeg: Nehei - det e bare masse sjøldiggarar der, som legge ud bilder av seg sjøl. Lage glansbilder av di små, patetiske livå sine. Skrøyde øve kor møje di trene, og kor reint di har det i huså sine. Eg hadde ikkje takla det.
Ein vakker dag hadde eg fyrt meg opp og skreve ka eg egentlig meinte, og så va det masse folk som hadde blitt lei seg.
Da jeg skulle på bloggturnè, foregikk planleggingen på ei gruppe på FB, og så blei jeg spurt om jeg kunne lage en midlertidig profil, og så ville jeg ikke framstå som vanskelig (eller teknisk tilbakestående). Og så laget Rållså en profil, og plutselig en dag trykket jeg på ansiktene til en haug med mennesker jeg kjenner og er glad i, og på mange måter eksploderte det i fjeset på meg, og jeg ble hekta.
Så: Unnskyld, Runar, Lars Magnus, Ollve, Bygdadegos og dere andre som jeg har svikta i fronten mot sosiale medier.
Men takk til Rållså.
Hilsen HitlerStalinQuislingJudasHaren.
Ex-Facebook-hater.
Kommentarer
Det værste er de med beinharde meninger om hvor utrolig patetisk facebook er, deres meninger om hvordan ALLE bare legger ut bilde av middagen sin og skryter av trening og husvask.... også har de aldri vært der? Hvordan kan mene så voldsomt om et sted man aldri har vært, men bare har hørt folk snakke om? Det er de som ikke er på Facebook , og aldri har vært der som har sterkest mening om facebook! De som er der har ofte en sånn " noe er kjempebra, mye er tull, men det er helt ok" holdning. De som derimot aldri har frekventert fjasboka er så utrolig bastante på at " detta er noe forbanna drit, jeg ALDRI skal befatte meg med" Man kan jo undre seg? Gro
Arnstein