Fest og Basar Part 2: Fest
Jeg var i Farmors begravelse i går. Det var trist, men fint også, på en vemodig måte. På et vis føles det feil å skrive om rølp like etterpå. Som om ingenting hadde hendt, men siden jeg har sagt a så får jeg si b også.
Lørdag kveld:
Jeg gikk nedover mot byen.
Unnskyld skrev jeg til Rållså og trykte send. Da peip det i telefonen. Unnskyld sjøl. Og hadde jeg ikke fått det svaret, så kunne ikke kvelden ha blitt som den ble.
Jeg hadde en avtale med Luffe, hadde en avtale med Barte, gjorde en avtale med Einstein og med Erland. Og så ringte Svennedin og ville leke, og fyt for the pig for en bra gjeng.
Jeg fløt igjennom kvelden. I direkte og overført betydning, sammen med noen av de beste folka.
Kjente meg heldig som kjenner så mange fininger.
Det var Desember. Jul i svingen. Jul over spritsletta.
Og jeg hadde lagt av meg den gule reflelksvesten. Den som sitter litt skeivt utenpå klærne. Den som kjennes for stor for meg. Den det står 'ANSVAR' på. Med verdens største bokstaver.
Oppe på scenen sto Tristania. Mer finaser. Jeg hadde ønska meg litt mer folk. Men nissen gir og nissen tar. Det er rart å se dem spille uten meg. Det er alltid det.
Det er noe man venner seg til. Den siste plata var uten et ord eller en tone fra meg. Og som Einstein sa 'det er kanskje den beste'. Og det er jeg enig i.
De er ihvertfall et vel så bra Liveband som de var i mine dager. Masse rutine. Masse trøkk. Masse flyt. Og der sto Arnstein og hamra på gitaren sin og grovla som en gud, og det kan ikke bli feil.
Da det nærma seg min lille gjesteopptreden, mitt lille besøk på innsida av bobla, ble jeg vennlig geleida inn av Sørhus og så brølte jeg linjene mine og gikk av. Deilig.
Du har vært sintere før, sa Arnstein etterpå mens Whiskyen utvidet klarsynet mitt til det ugjenkjennelige. Det er sant det, Arnstein. Både på den ene og den andre måten.
Når man blir eldre så blir man mer sur, men mindre sint.
Men nå må jeg jobbe. Takk for en fin kveld, alle mine plommetjuver.
Lørdag kveld:
Jeg gikk nedover mot byen.
Unnskyld skrev jeg til Rållså og trykte send. Da peip det i telefonen. Unnskyld sjøl. Og hadde jeg ikke fått det svaret, så kunne ikke kvelden ha blitt som den ble.
Jeg hadde en avtale med Luffe, hadde en avtale med Barte, gjorde en avtale med Einstein og med Erland. Og så ringte Svennedin og ville leke, og fyt for the pig for en bra gjeng.
Jeg fløt igjennom kvelden. I direkte og overført betydning, sammen med noen av de beste folka.
Kjente meg heldig som kjenner så mange fininger.
Det var Desember. Jul i svingen. Jul over spritsletta.
Og jeg hadde lagt av meg den gule reflelksvesten. Den som sitter litt skeivt utenpå klærne. Den som kjennes for stor for meg. Den det står 'ANSVAR' på. Med verdens største bokstaver.
Oppe på scenen sto Tristania. Mer finaser. Jeg hadde ønska meg litt mer folk. Men nissen gir og nissen tar. Det er rart å se dem spille uten meg. Det er alltid det.
Det er noe man venner seg til. Den siste plata var uten et ord eller en tone fra meg. Og som Einstein sa 'det er kanskje den beste'. Og det er jeg enig i.
De er ihvertfall et vel så bra Liveband som de var i mine dager. Masse rutine. Masse trøkk. Masse flyt. Og der sto Arnstein og hamra på gitaren sin og grovla som en gud, og det kan ikke bli feil.
Da det nærma seg min lille gjesteopptreden, mitt lille besøk på innsida av bobla, ble jeg vennlig geleida inn av Sørhus og så brølte jeg linjene mine og gikk av. Deilig.
Du har vært sintere før, sa Arnstein etterpå mens Whiskyen utvidet klarsynet mitt til det ugjenkjennelige. Det er sant det, Arnstein. Både på den ene og den andre måten.
Når man blir eldre så blir man mer sur, men mindre sint.
Men nå må jeg jobbe. Takk for en fin kveld, alle mine plommetjuver.
Kommentarer