Juling i barnehagen
I går var det julefest i barnehagen i regi av foreldreutvalget, og siden jeg er i foreldreutvalget så var jeg med på å arrangere.
Det gikk fint i fjor, og jeg husker at jeg hadde sagt ja til å lese Snekker Andersen og Julenissen, men så angra jeg meg ihjel, og grudde meg veldig.
Unger kan være et krevende publikum, men Rållså hadde ordna med Powerpoint-slik at de kunne se på bildene mens jeg leste, og det funka helt greit med selve lesinga.
Men da var ungene bare tre år, og særlig Endre var veldig forsiktig av seg, og han og Ingrid satt helt fremst, men da Endre reiste seg litt, kom det en femåring og sneik ræva si ned på stolen hans, noe som resulterte i at han med fortvila blikk prøvde å finne tilbake til plassen sin, men femåringen gjorde absolutt ingen miner til å flytte seg.
Jeg veit ikke om alle andre har det på den måten, men jeg kjenner fortvilelsen til ungene mine fysisk. Helt ned i hjerterota, men jeg var han koselige litt rare som leste Snekker Andersen og julenissen, jeg kunne ikke stoppe opp lesingen for å ta den kampen. Ett øyeblikks nøling ville ha ført til at jeg hadde mista salen, og da hadde jeg aldri klart å vinne dem tilbake igjen.
Løsninga ble at Endre kom fram til meg, og så tok jeg ham opp på fanget mens jeg leste, men jeg kjente det på ham. Han slappa ikke av, han ville ha stolen sin tilbake, men verken han eller jeg kunne gjøre noe med det.
Jeg er temmelig sikker på at Endre ikke ble skada på sjela. Unger utforsker makt og avmakt hver dag, og i går fikk jeg beviset på at han klarer seg greit, for mens jeg leste, satt han og kasta bomulls-stopp som han hadde dradd ut fra puta han satt på.
Han gjorde alt han kunne for å treffe han som leste.
Det gikk fint i fjor, og jeg husker at jeg hadde sagt ja til å lese Snekker Andersen og Julenissen, men så angra jeg meg ihjel, og grudde meg veldig.
Unger kan være et krevende publikum, men Rållså hadde ordna med Powerpoint-slik at de kunne se på bildene mens jeg leste, og det funka helt greit med selve lesinga.
Men da var ungene bare tre år, og særlig Endre var veldig forsiktig av seg, og han og Ingrid satt helt fremst, men da Endre reiste seg litt, kom det en femåring og sneik ræva si ned på stolen hans, noe som resulterte i at han med fortvila blikk prøvde å finne tilbake til plassen sin, men femåringen gjorde absolutt ingen miner til å flytte seg.
Jeg veit ikke om alle andre har det på den måten, men jeg kjenner fortvilelsen til ungene mine fysisk. Helt ned i hjerterota, men jeg var han koselige litt rare som leste Snekker Andersen og julenissen, jeg kunne ikke stoppe opp lesingen for å ta den kampen. Ett øyeblikks nøling ville ha ført til at jeg hadde mista salen, og da hadde jeg aldri klart å vinne dem tilbake igjen.
Løsninga ble at Endre kom fram til meg, og så tok jeg ham opp på fanget mens jeg leste, men jeg kjente det på ham. Han slappa ikke av, han ville ha stolen sin tilbake, men verken han eller jeg kunne gjøre noe med det.
Jeg er temmelig sikker på at Endre ikke ble skada på sjela. Unger utforsker makt og avmakt hver dag, og i går fikk jeg beviset på at han klarer seg greit, for mens jeg leste, satt han og kasta bomulls-stopp som han hadde dradd ut fra puta han satt på.
Han gjorde alt han kunne for å treffe han som leste.
Kommentarer