Og litt til

Det er et nytt prosjekt på trappene. Bloggen her er død. Akkurat som Cd-platen, papiravisen og vannsenga. Den er ikke hipp nok for de hippe. Den er ikke kul nok for de kule. Den er utdatert, uengasjerende og uprovokativ. Den har så å si ikke bilder og hangler i grammatikken. Den har ingen målgruppe. Den har 17 følgere. Jeg prøvde å finne ut hvor mange Caroline Berg fotballfrue Eriksen har, men så kom jeg over en megaawsome video: 'Sånn sminker jeg øyenbrynene mine'. Pur folkeopplysning fra den kanten. Jeg tipper på hundre tusen følgere. Ingenting kan måle seg med 'Sånn sminker jeg øyenbrynene mine'. Selv ikke mitt mest intime innlegg: 'En kopp med sæd' fra 2009. Denne bloggens eksistens har forsåvidt aldri vært tuftet på det aktuelle, eller det briljante. Det må være lov å si at den eksisterer på tross av, og ikke på grunn av. 'Ka handle an om' og 'Ka e url'en', spør folk. Og da blir jeg liksom svar skyldig, jeg havner på defens

Men det visste jeg egentlig fra før. Vi er i en prosess hjemme hos oss, hvor vi forbereder flytting. Eller det er mest Rållså som forbereder, siden hun er orgeminister, men jeg er med litt, jeg også. Vi har så himla mange ting. Alt for mange. Jeg lukker øynene og føler at det vokser, over skuldrene, jeg har lego I ørene, et hav av ting som vi ikke trenger, men som jeg må ha betalt for, en eller annen gang har noen syntes at det var en kjempeide å kjøpe akkurat disse tingene. At de var nødvendige. Verden vil bedras. Og vi med den. Men det finnes unntak. I et skap i kjelleren har cd-platene våre stått. Mine og Rållså sine. De har stått der i 4 år. Fram til Søndag. Jeg åpna skapet. Det var som et mausoleum over livene våre. Jeg bar dem opp i stua. To smikkfulle ikeaposer og en gjennomsiktig kasse i plast. Vi har ganske god musikksmak, Rållså og jeg (særlig jeg), men det har ikke alltid vært sånn. Disse platene har fulgt oss, på flyttelass, på fester, på bilturer, på turneer og h

Mine første arbeidsoppgaver for Felleskjøpet var å rengjøre kabler som var strukket mellom etasjene, og fylle på et tokomponents vidundermiddel. Dette stoffet skulle herde og tette alle gliper, og hindre at en eventuell brann skulle spre seg mellom etasjene. Elektrikeren hadde holdt på med dette i over et år alt, og var skikkelig lei, og vi hadde faste røykepauser i røykerommet på Blanderi 1, som en gang hadde vært en dusj, men det var dytta inn 3-4 stoler, og der satt vi og røykte Prince og snakka skit, og jobben vår handla vel ikke akkurat om å realisere seg selv, selv om den var viktig nok, men jeg hadde radio i hørselvernet mitt, og det er godt mulig at denne – og kultprogrammet Herreavdelingen på P3 – samt min medfødte Ryfylkske stridighet var de viktigste årsakene til at jeg beit tennene sammen og holdt ut de første månedene nederst i hierarkiet på Kvalaberg. Lønna på 81 kroner timen var også i snaueste laget. Den ble utbetalt hver 14. dag, noe som betydde at jeg i praksis var b

Det er en ukedag i slutten av Januar 2017. Min sønn på sju (og et halvt) har besøk av en klassekompis som også er sju og et halvt. Selv er jeg 46 og trekvart. De deler en brennende interesse for dataspill. Det er Minecraft som er favoritten, men de er absolutt åpne for andre spill også. Små runde barnehender som fyker over den fettete ipad-skjermen. To par klinkekuleøyne som er limt til det som foregår der. Min sønn vil vise den andre et annet spill som heter Nexo knights (jeg tror det er sånn det skrives). Går det an å joina, Endre? Det hadde vært kult å joina, koss joine du, Endre ? Spør kameraten. Vi stusser, både sønnen og jeg. Eg vett ikkje ka det e, sier han. Ikke jeg heller, men jeg antar at det betyr å spille sammen – på hver sin Ipad - to små poteter i samme univers. Jeg joina FKRA i 1996. Jeg gikk eplekjekt ut, og sa at jeg bare skulle jobbe i bedriften fram til jeg ble rockestjerne. Rockestjernelivet var 14 år med oppturer og nedturer, og turnering

Kjære Randøybuar, Rogalendingar, Nordmenn og kvinner, verdensborgerar! Gratulerer med dagen! 17. mai er ein dag som får oss til å tenka over kven me er. Me tenkjer på landet vårt sin plass i verden, kvar me kjem frå og kvar me er på veg. I ein berømt tale som John F Kennedy haldt i Berlin på sekstitalet, ytra han den berømte setningen ICH BIN EIN BERLINER. Sjølv om han egentleg ikkje var det. Eg vil snu litt på flisa, å sei det på denne måten EG E RANDØYBU! Når folk spør meg om eg kjem frå Hjelmeland – så seier eg nei. – Eg er frå Randøynå. Eg er ikkje frå Hjelmeland eller Ombo eller Jøsneset eller Fister. Eg er ikkje frå Årdal heller, og eg er i hvert fall ikkje frå Nessa. Spør du nokon som kjem frå Nessa, så vil dei gå langt i å forsvara si bygd- kan hende FOR longt – men du får dei aldri til å seie at dei e frå nokon annan stad enn Nessa. Det ligg ein slags stolthet i det –  ein identitet, og eg har tenkt mykje på kvar denne sterke bygdaidentiteten kjem frå. Som Ran

Jeg har vært på konferanse, og i den anledning har jeg blitt grepet av et blaff av inspirasjon. Det er ikke så ofte jeg deltar på slikt (faktisk er det første gang), men det ga absolutt mersmak, i både direkte og overført betydning. Hotellet hadde vunnet prisen for Norges beste hotellfrokost 12 ganger, og vinner du noe sånt, så betyr det ikke at du ikke tar lunsjen på alvor. Eller middagen. For å si det sånn. Det var på grensa til fråtseri. Men siden jeg er hedning, så utgjør det ikke noen større forskjell på spørsmål om hvordan jeg sorteres etter at jeg har lagt inn årene. Donere vekk det som er brukbart - brenne opp resten - ferdig. Men igjen rømmer jeg fra det som skulle være temaet. Altså - temaene kretset rundt arbeidsmiljø - og min favorittforedragsholder var en psykolog fra Stord - som strødde om seg med gullkorn og gode eksempler fra både hjemmebane og bortebane. Han snakka mye om konfliktløsing, og hvor pyton det kan være å jobbe sammen med mennesker man verken liker eller