Og litt til

Jeg skulle så gjerne skrive noe snappy, men så vet jeg ikke helt hva. Derfor vil jeg heller fortelle om noe som har vært en fin ting igjennom vinteren, en uventet opptur i distrikts-Norge. Etter at jeg sluttet i det ambisiøse synthpop-bandet jeg sang i - uten sure miner fra noen av sidene - ble jeg fylt av en uventet tomhet. Selv om avgjørelsen var riktig for alle parter. Det var jo slutten på et forhold som hadde vart i ti år. Og jeg hadde forandret meg og var ikke den samme lenger, og det var jammen ikke poporkesteret heller. Men så tenkte jeg ikke så mye mer på det, hodet mitt var fylt med så mye nytt, og så døde far. Og da ble det fylt med veldig mye annet også. Så kom det plutselig en tekstmelding fra en gammel bandkompis som lurte på om jeg var lysten på å legge noe vokal på noen sanger han hadde laget. Jeg var smigret over tilbudet. Men når man er over førti, og har tvillinger på snaut to år og begrenset med fritid så kvir man seg gjerne for å love noe man ikke kan holde. Og sær

Dette er - eller har vært - den lengste påskeferien påskeharen noengang har hatt. En feriedag, noen røde, et par permisjonsdager, og vups: To uker fri fra jobb. Jeg er likevel mer utslitt nå enn jeg var for to uker siden. Men ikke på grunn av fyll slik tilfellet pleide å være for en del år tilbake. Rållså og jeg og Endre og Ingrid var et par dager i Kristiansand først, og deretter reiste vi hjem, og så dro jeg inn til farsgården for å bistå lillebror og kjæresten hans i lamminga. Jeg fikk fort tilnavnet 'polakken' av Dagobert. 'Polakk' er samlebetegnelse for østeuropeiske fremmedarbeidere i utkantnorge. De får de skitneste jobbene og den dårligste lønna, og mange av dem snakker gebrokken engelsk (som de fleste andre på bygda) og noen lyder bare enkle kommandoer som vinking, plystresignaler, og 'KOM HER!'. For å kompensere for min manglende østeuropa-bakgrunn trakk jeg linja enda lenger tilbake - til bomullsplukkerne i juesei - og sang høyt triste gamle negro spi

Man skal ikke le av andres ulykke, men dette bildet - med overskriften : HER GÅR DET GA-GALT, fra gårsdagens Blablanett gjorde dagen min mye bedre.

Kongeriket har ikke mange konkrete fiender. Nasjonen har riktignok ertet på seg noen ekstremister ved å la kristenfundamentalister fornærme profeten deres i ytringsfrihetens navn. Og ved å delta i en skyggekrig i Afghanistan. En krig de etter alle solemerker kommer til å tape. Å bombe et steinalderland tilbake til steinalderen var vanskeligere enn man kunne tro på forhånd. Regjeringen sier at vi ikke er i krig. Soldatene sier at å drepe er bedre enn sex. Soldatene i kongens garde er visst litt mer tvilende på drepefronten. Da det gikk en skarp alarm nylig, var det soldater som hoppet over gjerdene og gjemte seg under sengene sine. Det er disse elitestyrkene som skal beskytte kongen. Uflaks for han. Men heldigvis er de dritflinke til å marsjere. Og så har de jo sneisne uniformer.

Mitt forhold til pengespill er ikke-eksisterende. Dvs: Jeg spiller ikke. Jeg spiller ikke poker for jeg syns det er kjedelig. Jeg spiller ikke på hest heller. Mye av samme grunn. Jeg spiller ikke på hund eller katt eller fugl eller fisk eller fotball eller oddsen. Eller enarmede banditter. Men som barn fikk jeg et visst kick ut av kronesautomatene som hang på ferjene. Mest av alt spiller jeg ikke lotto. Ved siden av å ikke være på facebook, anser jeg dette for å være en av mine større bragder. Det er mulig disse uttalelsene får meg til å fremstå som en stusselig fyr, men det får stå sin prøve. Hovedgrunnen til at jeg ikke spiller lotto er at jeg ikke tror på lette penger. Jeg har alltid måtte slite for de pengene jeg har tjent ('slite' - som i norsk målestokk). Og det er det ingenting galt med. Mye penger er ikke det samme som bedre livskvalitet. En stor lotto-gevinst - hva ville jeg gjøre med den? - Og hva ville den gjøre med meg? Det er nok av ting man ønsker seg og kunne til

Jeg leste en overskrift på en nettavis om at 'Paradise-babyen' er født. I et øyeblikks anfall av fordommer, syslet jeg med tanker om tvangssterilisering. Men tok meg heldigvis inn igjen. Så derfor: Kjære nybakte foreldre - dere er noen superflotte rollemodeller for den oppvoksende generasjonen - gratulerer med nurket. Kan nesten ikke vente med å følge dere videre. Fan. Var det for sarkastisk? Det var kanskje det. Kanskje det er middelalderen. Eller våren. Eller en følelse av hjelpeløshet i irritasjonen over det meningsløse. Over dyrkingen av det overfladiske og blanke, hippe, polerte og langrunne. For et par år siden - da far fortsatt var der - kommenterte jeg at gjerdene rundt bruket så sjabby ut. OG KA HAR DU TENKT Å GJER ME DET? Spurte far. INGENTING. Svarte jeg. Og det tror jeg jammen at jeg klarte å holde også.

GRINER DU? Tekst: Margrethe Munthe Men hva er dette for sure miner? Nei, jammen tror jeg du går og griner! Du vet da, når du er sint og lei, % så kan ingen bli glad i deg! % Nei, jeg skal si deg at ingen liker de stygge barna som går og skriker, for skrikerunger det har vi nok, % på Blokksberg sitter en diger flokk. % Kom hit og vis meg det bli'e fjese', og tørr så øyne og kinn og nese, og hvis du lover å være snill, % så lover jeg at jeg synge vil. %