Og litt til

Arne Andre og Ella Helene dro i forveien på artistnachspiel, og hvorfor kan jeg ikke huske, men Timmy og jeg og Yasmina vaste rundt i den vesle byen på jakt etter et lokale som kunne passe beskrivelsen Di sa det va rett opp bakken fra grand Ja, men kor langt opp bakken? Eg ringe te Arne! (Ringer uten at noen svarer) Han tar kje telefonen! Eg tror det va te venstre i toppen Ser du någe som ligne på ein låve? Eg ringe Frekkesen. Vi går helt til toppen av bakken, opp noen relativt lange og bratte trapper, men finner ingen låve. Vi går ned trappene igjen, for vi tror vi har gått for langt, og nå synker motivasjonen til mine medsammensvorne. Frekkesen tar omsider telefonen: Jaa? Haaallo? Vekkte eg deg? Du, me finne kje det nachspielet. Det e heilt på toppen og så te venstre Øve trappene? Ja. Okei, godnatt! Vi går opp trappene en gang til. Eg ringe Arne! jaaaa? Halloo? Komme dåkke på et deilig nachspiel? Ja, men kor e det? Eg komme ud! Enda lenger oppe, på en høyde m...

Jeg befinner meg altså i Egersund sammen med kumpanene mine i Long Night, jeg har fødselsdag, og Rållså har etterlyst meg på facebook, fordi hun 'trodde ikke jeg skulle reise så tidlig'. Hun har kjøpt reker og kake, og vi har ikke lykkes med å få barnepass, så hun får ikke sjansen til å leke med oss, eller se konserten. På PibBaren og Nelliken siger det på med litt folk etter hvert. Det er et smalt telt, med bord og stoler helt framme, og siden det er et slags utelokale, så er det satt opp askebeger. Det er ikke noen backstage her, så jeg blir sittende sammen med Esp1 og preike, og etter en stund går Timmy opp på den lille scenen og begynner å sjekke lydnivå, og det skjønner jeg ikke helt, for vi har da hatt lydprøve, men det er ikke noe stress, så jeg sjekker mikrofonen min også, og så kommer det fram at lydmannen har mista miksen, men det får være som det vil. Vi starter settet med Snowy Field , som er en dyster Murder Ballad, og teltet lytter, og det er noe der, publikum ...

Siden tidlig på nittitallet har jeg reist på festivaler på sommeren. I begynnelsen var det kun som konsertgjenger, sammen med gode venner og kjærester, det var befriende, og berusende på mer enn èn måte. Seinere har jeg fått være med på artistsiden også, fått stå på større og mindre scener i Europa og Sør-Amerika, og det har alltid vært et eventyr, helt fra vi lasta gitarer og stæsj inn i maxitaxien grytidlig en Fredagsmorgen, på vei mot flyplassen, og en reise som tok oss til Madrid eller Amsterdam eller Brüssel eller Frankfurt eller København eller Mexico city. Å spille på sommerfestivaler er desserten i et musikerliv, det er basar, fest, fest, musikk og mingling med andre musikere og roadies som man har eller ikke har sett på år og dag. Det er kjærlighet og rølp i en deilig miks. Når vi i år fikk mulighet til å spille på Visefestivalen i Egersund  , så har det vært noe å glede seg til igjennom hele vinteren. Jeg har vært der som gjest tidligere, for å se Stein...

Jeg leser Kim Leine , og Rållså som er vikar på biblioteket har lånt den til meg, og hun sier det er bare ukeslån, og ikke mulighet for å forlenge heller , og samme hvor bra den boka er, så er det urealistisk å tro at jeg klarer å lese den ut til Lørdag. Vi snakker seks hundre sider død og fordervelse, fyll og hor og kristendom og kolonisering og føkka adelsmenn. Boka hetet Rød Mann, Sort Mann. Den har fått stor (og fortjent) oppmerksomhet. Jeg er på side 154, og jomfruen er ikke jomfru lenger, for hun har et tre som vokser inni seg, og hun har matrester i munnvikene, og man kan se lusene kryper i de små hårene på overleppen hennes. Men jeg blir som sagt ikke ferdig til Lørdag, men i morgen tar jeg sommerferie, og Long Night har spillejobb på visefestivalen i Egersund, på selveste PibBaren og Nelliken i morgen, og det er lite trolig at jeg blir sittende med ei bok i nevene. Ikke før, og ikke etterpå. Jeg er litt bekymra for at noen vil reagere på at vi ikke er direkte visete, men ...

Da jeg var liten hadde jeg sympati med de barna som måtte bruke briller. De hadde så mye ekstra styr, det var liksom alltid dogg eller fett på glassene, og dytta man litt til dem, så føyk brillene faen i vold, og så blei det grining, snørr og tænders gnidsel. Morsomme tilnavn som brilleslange, og brillejesus var heller ikke uvanlig. Barn med briller måtte get tough or die , som Johnny Cash synger i Boy named Sue. Søster frekkesen måtte bruke briller OG lapp, så hun fikk på sett og vis dobbelt opp. Mormor hadde noen helt legendariske TV- briller, som var sånne buruglebriller fra 50-tallet, med tjukk, svart innfatning som skrånet opp mot tinningene. Hun så skikkelig skummel ut med dem, men jeg elska henne likevel. Selv har jeg holdt hodet heva over alt sånt, jo eldre jeg har blitt, jo mindre har jeg tenkt på det, helt fram til nå nylig. Det begynte vel med at jeg ikke klarte å lese hva som sto på vaskelappene inni klærne. Men jeg fiksa det med å bruke mobilkamer...