We'll sober up on Monday
Arne Andre og Ella Helene dro i forveien på artistnachspiel, og hvorfor kan jeg ikke huske, men Timmy og jeg og Yasmina vaste rundt i den vesle byen på jakt etter et lokale som kunne passe beskrivelsen
Di sa det va rett opp bakken fra grand
Ja, men kor langt opp bakken?
Eg ringe te Arne!
(Ringer uten at noen svarer)
Han tar kje telefonen!
Eg tror det va te venstre i toppen
Ser du någe som ligne på ein låve?
Eg ringe Frekkesen.
Vi går helt til toppen av bakken, opp noen relativt lange og bratte trapper, men finner ingen låve. Vi går ned trappene igjen, for vi tror vi har gått for langt, og nå synker motivasjonen til mine medsammensvorne.
Frekkesen tar omsider telefonen: Jaa? Haaallo?
Vekkte eg deg? Du, me finne kje det nachspielet.
Det e heilt på toppen og så te venstre
Øve trappene?
Ja.
Okei, godnatt!
Vi går opp trappene en gang til.
Eg ringe Arne!
jaaaa? Halloo? Komme dåkke på et deilig nachspiel?
Ja, men kor e det?
Eg komme ud!
Enda lenger oppe, på en høyde med utsikt i flere himmelretninger, ligger et eldre gårdstun. Vi blir sjekka av en vakt - at vi har de blå båndene rundt håndleddene - og så går vi inn ei dør, og det er en driftsbygning som er restaurert til selskapslokale, det er mye folk her nede, og fin stemning. Det står ei blid dame i ei luke inni en krok og tilbyr oss sjømat og alkohol til utrolig gunstige priser.
Vi finner sitteplasser på høyloftet. Det er fint å sitte der og kikke. En svært beruset lokal helt forsøker å forklare meg historien til dette fantastiske lokalet. Det henger allslags gammelt skrot på veggene, men det har sjel. Det er noe lunt her. Det er noe med ei gammel dame som heter Gudrun eller noe.
Hun er sytti eller åtti eller nitti år.
Hu e sånn, sånn skikkeligt...
Ja, hu e liksom sånn vertinnetype hu? Hjelper jeg.
Ja, JA! Sånn vertinnetype!
Det kommer og går folk hele tiden, og mens vi har hatt vår opplysende samtale er det noen musikere som har rigga seg til under oss. Jeg tror det er Bergen mandolinband. Det er deilig når de begynner å spille. Fele, mandoliner, trekkspill, fløyter, gitarer, myk vokal.
Det er som om hele lokalet gynger med. Jeg kan se at folk rundt meg smiler. Jeg smiler også.
Og nå savner jeg Rållså, og nå forstår jeg litt mer, jeg føler meg som en kikker inn i en gammel spillemannskultur. At musikk har blitt spilt sånn - siden uminnelige tider - siden til og med før Gudrun som er 80 eller 90 eller hundre år gammel. Og musikk er et språk som er mer universelt enn alle andre, og tonene smyger seg inn mellom krimskramset og de umalte veggene. Og det er valgfritt om man vil snakke eller ei. Og rett ut av høyloftet der vi sitter henger det ei stor modellseilskute i tre, og jeg spør Arne om han har sett kirkeskip før, og det minner meg om et slikt.
Kirkeskipene i bygder og byer langs Atlanterhavet. I følge wikipedia er tradisjonen dansk.
Selskapet er litt i oppløsning, det er småkaldt og trekker fra dørene. Vi går utenfor for å røyke. Står og ler litt av et skilt som på gebrokken engelsk forteller at man må vokte seg for å falle ned trappa.
Trappa er av stein og går ned i et rom som jeg tipper har tjent som vaskekjeller eller rotvekstkjeller eller slaktekjeller for lenge siden, og med ett står det ei kvikk, eldre dame der, og hun begynner å fortelle: Bestefar min va kaptein. Han va handelsskipper, og va ude å seilte på havet. Og Bestemor mi, hu va bare heima og stelte garden - åtta kyr og fem onga ...
Det glimter i øynene hennes når hun sier det.
Det e derfor eg har kalt dette for BESTEMORHUSET.
Klokka er halv tre på natta, og vi står her og lytter til Gudrun, som forteller om fattigdom og hull i klærne (og ikke sånn som i dag, når man kjøper ferdig hullete bukser), og lappe på lappe, og nøysomhet som er helt fjernt for oss, og i enda større grad for den oppvoksende generasjonen.
Og hva Gudrun går på, det aner jeg ikke, men hun har oss i sin hule hånd, og Arne må gi henne en klem. Den store glamgitaristen og den lille dama på kanskje 90 eller 100 eller 110 år. Det er et vakkert øyeblikk.
Vi går ned de stupbratte trappene, og der nede er det to sittegrupper med gamle møbler, og innerst i lokalet er det en bar, og Ella Helene fryser og er kald, og her kommer Gudrun, og hun fortsetter å fortelle oss om gamle dager, og hun har vært flyvertinne og reist over hele verden, og da ble også flyvertinnene brukt som modeller i moteoppvisninger, og hun har spart alle kjolene, og de har vært på utstilling, og mens vi sitter der og lytter og drikker og snakker med en amerikaner som setter seg ned med oss, og sier: Well, it seems like this is the Place to be right now (og det har han helt rett i), og så kommer det to karer ned trappa, med strengeinstrumenter og fløyte.
De stiller seg bak baren og holder verdens fineste intimkonsert, og midt i det første refrenget legger amerikaneren seg på en harmoni, og det er aldeles nydelig.
Og nå synger de til Gudrun, at de skulle ha vært i seng for lenge siden, men natta er så vakker og ølet smaker så usannsynlig godt, og de er forelska i bartenderen. Det er kjærlighet jeg føler, jeg har ikke noe annet ord for det. Så peker amerikaneren opp i taket, og der henger 4-5 wuderbaumer, og det er smiles all around.
Og jeg har lyst til å ta et bilde eller en liten film av de to som spiller, men i det jeg griper om telefonen så kjenner jeg at det blir helt feil. Det er for intimt, dette her. En fluoriserende Samsung ville ødelegge det skjøre samspillet mellom scene og publikum.
Den siste låten til de to karene handler om å slutte å drikke, at det kan være vanskelig å bestemme seg for det: I'll sober up on Sunday, synger de, og nå synger vi med. En kis som bedriver progressiv sjekking av en dame i den andre sofaen også, får tunga tilbake i sin egen munn og stemmer i på refrenget.
Og jeg tenker at det er ingen plass i verden jeg ville være enn akkurat her.
Og bedre enn dette kan egentlig ikke et nachspiel bli, eller en bursdag, og Ella Helene og jeg kappspringer ned trappene mot Grand, og det er mest for tull for min del (for hun har høye hæler) men hun knuser meg i siste del.
Og takk til visefestivalen og til Gudrun (hvis det var det hun het) og til alle musikere og arrangører og bandkompiser og kjærestene deres for å ha gjort dette til en slik magisk aften
We'll sober up on Friday.
Di sa det va rett opp bakken fra grand
Ja, men kor langt opp bakken?
Eg ringe te Arne!
(Ringer uten at noen svarer)
Han tar kje telefonen!
Eg tror det va te venstre i toppen
Ser du någe som ligne på ein låve?
Eg ringe Frekkesen.
Vi går helt til toppen av bakken, opp noen relativt lange og bratte trapper, men finner ingen låve. Vi går ned trappene igjen, for vi tror vi har gått for langt, og nå synker motivasjonen til mine medsammensvorne.
Frekkesen tar omsider telefonen: Jaa? Haaallo?
Vekkte eg deg? Du, me finne kje det nachspielet.
Det e heilt på toppen og så te venstre
Øve trappene?
Ja.
Okei, godnatt!
Vi går opp trappene en gang til.
Eg ringe Arne!
jaaaa? Halloo? Komme dåkke på et deilig nachspiel?
Ja, men kor e det?
Eg komme ud!
Enda lenger oppe, på en høyde med utsikt i flere himmelretninger, ligger et eldre gårdstun. Vi blir sjekka av en vakt - at vi har de blå båndene rundt håndleddene - og så går vi inn ei dør, og det er en driftsbygning som er restaurert til selskapslokale, det er mye folk her nede, og fin stemning. Det står ei blid dame i ei luke inni en krok og tilbyr oss sjømat og alkohol til utrolig gunstige priser.
Vi finner sitteplasser på høyloftet. Det er fint å sitte der og kikke. En svært beruset lokal helt forsøker å forklare meg historien til dette fantastiske lokalet. Det henger allslags gammelt skrot på veggene, men det har sjel. Det er noe lunt her. Det er noe med ei gammel dame som heter Gudrun eller noe.
Hun er sytti eller åtti eller nitti år.
Hu e sånn, sånn skikkeligt...
Ja, hu e liksom sånn vertinnetype hu? Hjelper jeg.
Ja, JA! Sånn vertinnetype!
Det kommer og går folk hele tiden, og mens vi har hatt vår opplysende samtale er det noen musikere som har rigga seg til under oss. Jeg tror det er Bergen mandolinband. Det er deilig når de begynner å spille. Fele, mandoliner, trekkspill, fløyter, gitarer, myk vokal.
Det er som om hele lokalet gynger med. Jeg kan se at folk rundt meg smiler. Jeg smiler også.
Og nå savner jeg Rållså, og nå forstår jeg litt mer, jeg føler meg som en kikker inn i en gammel spillemannskultur. At musikk har blitt spilt sånn - siden uminnelige tider - siden til og med før Gudrun som er 80 eller 90 eller hundre år gammel. Og musikk er et språk som er mer universelt enn alle andre, og tonene smyger seg inn mellom krimskramset og de umalte veggene. Og det er valgfritt om man vil snakke eller ei. Og rett ut av høyloftet der vi sitter henger det ei stor modellseilskute i tre, og jeg spør Arne om han har sett kirkeskip før, og det minner meg om et slikt.
Kirkeskipene i bygder og byer langs Atlanterhavet. I følge wikipedia er tradisjonen dansk.
Selskapet er litt i oppløsning, det er småkaldt og trekker fra dørene. Vi går utenfor for å røyke. Står og ler litt av et skilt som på gebrokken engelsk forteller at man må vokte seg for å falle ned trappa.
Trappa er av stein og går ned i et rom som jeg tipper har tjent som vaskekjeller eller rotvekstkjeller eller slaktekjeller for lenge siden, og med ett står det ei kvikk, eldre dame der, og hun begynner å fortelle: Bestefar min va kaptein. Han va handelsskipper, og va ude å seilte på havet. Og Bestemor mi, hu va bare heima og stelte garden - åtta kyr og fem onga ...
Det glimter i øynene hennes når hun sier det.
Det e derfor eg har kalt dette for BESTEMORHUSET.
Klokka er halv tre på natta, og vi står her og lytter til Gudrun, som forteller om fattigdom og hull i klærne (og ikke sånn som i dag, når man kjøper ferdig hullete bukser), og lappe på lappe, og nøysomhet som er helt fjernt for oss, og i enda større grad for den oppvoksende generasjonen.
Og hva Gudrun går på, det aner jeg ikke, men hun har oss i sin hule hånd, og Arne må gi henne en klem. Den store glamgitaristen og den lille dama på kanskje 90 eller 100 eller 110 år. Det er et vakkert øyeblikk.
Vi går ned de stupbratte trappene, og der nede er det to sittegrupper med gamle møbler, og innerst i lokalet er det en bar, og Ella Helene fryser og er kald, og her kommer Gudrun, og hun fortsetter å fortelle oss om gamle dager, og hun har vært flyvertinne og reist over hele verden, og da ble også flyvertinnene brukt som modeller i moteoppvisninger, og hun har spart alle kjolene, og de har vært på utstilling, og mens vi sitter der og lytter og drikker og snakker med en amerikaner som setter seg ned med oss, og sier: Well, it seems like this is the Place to be right now (og det har han helt rett i), og så kommer det to karer ned trappa, med strengeinstrumenter og fløyte.
De stiller seg bak baren og holder verdens fineste intimkonsert, og midt i det første refrenget legger amerikaneren seg på en harmoni, og det er aldeles nydelig.
Og nå synger de til Gudrun, at de skulle ha vært i seng for lenge siden, men natta er så vakker og ølet smaker så usannsynlig godt, og de er forelska i bartenderen. Det er kjærlighet jeg føler, jeg har ikke noe annet ord for det. Så peker amerikaneren opp i taket, og der henger 4-5 wuderbaumer, og det er smiles all around.
Og jeg har lyst til å ta et bilde eller en liten film av de to som spiller, men i det jeg griper om telefonen så kjenner jeg at det blir helt feil. Det er for intimt, dette her. En fluoriserende Samsung ville ødelegge det skjøre samspillet mellom scene og publikum.
Den siste låten til de to karene handler om å slutte å drikke, at det kan være vanskelig å bestemme seg for det: I'll sober up on Sunday, synger de, og nå synger vi med. En kis som bedriver progressiv sjekking av en dame i den andre sofaen også, får tunga tilbake i sin egen munn og stemmer i på refrenget.
Og jeg tenker at det er ingen plass i verden jeg ville være enn akkurat her.
Og bedre enn dette kan egentlig ikke et nachspiel bli, eller en bursdag, og Ella Helene og jeg kappspringer ned trappene mot Grand, og det er mest for tull for min del (for hun har høye hæler) men hun knuser meg i siste del.
Og takk til visefestivalen og til Gudrun (hvis det var det hun het) og til alle musikere og arrangører og bandkompiser og kjærestene deres for å ha gjort dette til en slik magisk aften
We'll sober up on Friday.
Kommentarer