Og litt til

Da Rållså og jeg gifta oss for snart fire år siden, så ønska vi oss penger til et piano i bryllupspresang. Selv om vi begge liker musikk, så er det fair å si at hun er hakket mer pianist enn meg. Og det er ungene også. Og naboen som ikke er noen trommeslager. Jeg tror faktisk at naboens katt er fullt på høyde med meg når det gjelder traktering av dette vidunderlige instrumentet. Vel. Etter fire år, så har det altså skjedd: Vi har kjøpt piano. Eller Rållså har kjøpt, og jeg har vært med på å betale. I går skulle det leveres, og pianobutikken hadde stilt som forutsetning at vi stilte med to kapable bærere, og så skulle de stille med to selv, og pianoet skulle opp den bratte trappa til stua i andre etasje. Rållså hadde målt, skrevet ned, og rota vekk lappen, så vi hadde ikke målene, men jeg gøyv på med å ta vekk dører og rabe og trappegelender, slik at det skulle være mulig å få faenskapet inn, uten å måtte rive noe, eller at leverandørene måtte vente. Jeg har satt opp ganske mange

Det er Lørdag kveld, jeg er i Vålandsparken for andre kvelden på rad, på Mablisfestivalen, jeg står sammen med Marina, Arnstein, Trønderdegosen og Einstein, i den ironiske utkanten, men med et smil om munnen. Det er et elektronikaprosjekt som spiller. Det er pop. 'Bandet' består av en trommis i bar overkropp med noe burkaaktig over hodet, og en som trakterer tangenter som er kledd på samme vis. Det er to vokalister som snakkesynger på en ganske irriterende måte, og så har de lagt mye energi ned i kostymer og koreografi. Rytmen er altoppslukende, og de fleste står og nikker takten over pilsen. Og noen danser, og det er smil og gode vibber mellom bygene. Da får vi øye på en selger av gatemagasinet Asfalt som danser seg fram blant publikum, helt inne i musikken, og han danser og selger blader, og feirer hvert salg med en liten piruett, før han svinger seg videre med et smil om munnen. For meg er dette et av festivalens store høydepunkt, det er musikk som bringer folk sammen.

Det er ein scene i The Wall - filmen, der  hovudpersonen - rockestjerna Pink sit, tungt animert og medisinert og glor på fjernsynet og zappar med fjernkontrollen.. Bob Geldof greidde aldri å toppa det han gjorde i den filmen. Sjølv ikkje då han arrangerte Live Aid. Han sit heilt apatisk framfor fjernsynet med ein filtersigarett i handa, og bler seg igjennom kanalane, igjennom all meiningsløysa, krigsfilmar i svartkvitt, reklamar, gameshow. Han er på veg utfor stupet. Det var ikkje noko stup i umiddelbar nærleik der eg låg på senga på budget-hotellrommet mitt, Eg hadde frigjort føtene frå Dr. Martens-støvlane som hadde omslutta dei i halvanna døger. Eg sløva, sprella med tedene og kika igjennom kanalane som befann seg på hotellet sin TV-meny. Eg drakk ein jumboboks med Becks, og hadde det godt. Tommy hadde vorte henta av manageren til sitt andre band, for å ha si første øving med dei, medan Arni og Eva Helen hadde dratt inn til byen. Og for oss var dagen heilt utan progr