Mablis 2019

Det er Lørdag kveld, jeg er i Vålandsparken for andre kvelden på rad, på Mablisfestivalen, jeg står sammen med Marina, Arnstein, Trønderdegosen og Einstein, i den ironiske utkanten, men med et smil om munnen. Det er et elektronikaprosjekt som spiller. Det er pop. 'Bandet' består av en trommis i bar overkropp med noe burkaaktig over hodet, og en som trakterer tangenter som er kledd på samme vis. Det er to vokalister som snakkesynger på en ganske irriterende måte, og så har de lagt mye energi ned i kostymer og koreografi.
Rytmen er altoppslukende, og de fleste står og nikker takten over pilsen. Og noen danser, og det er smil og gode vibber mellom bygene.
Da får vi øye på en selger av gatemagasinet Asfalt som danser seg fram blant publikum, helt inne i musikken, og han danser og selger blader, og feirer hvert salg med en liten piruett, før han svinger seg videre med et smil om munnen.
For meg er dette et av festivalens store høydepunkt, det er musikk som bringer folk sammen. Sprer seg som en positiv vibb, strekker og haler og tjaser på. Det er noe utrolig frigjørende der. Som puster liv i siddiser og andre festivaldeltakere. Der, under de fuktige mørkegrønne trekronene, på det duftende gresset, i kvelden, som ennå hadde Kvelertak igjen på programmet.
Vi hadde sett halve settet til Jærbandet Frynsete på nervene, et deilig rølpa partyrock-band, i bare overkropper og et utvalg fargerike tightser, med tekster på kav dialekt.
De avslutter med en oppfordring til publikum KJØB VÅRE T-SKJORTER, IKKJE KJØB DI ANDRE SINE! DI E GRÆÆVLA TØFFE! Og det er de virkelig. En mopedist i flammer. De lyder som X2 versjonen av Ingenting. Øs pøs rock'n roll.
Vi har også sett hip hop - kollektivet Kriminell kunst, med Tore Pang i spissen, og selv om jeg ikke er noen hip hopper (er det sånn det skrives?), så er det også verdt å få med seg. Det er masse glede og dansing og beats, og vilje til å underholde, som er selve forutsetningen for all livemusikk. De har det jækla gøy, den gjengen der. Det smitter over på oss halvgamliser også. Vi gynger med under regnponchoene. At Tore Pang og folka hans også har et sosialt engasjement, trekker heller ikke ned.
Byen trenger sånne. Folk med integritet som engasjerer seg i andre.
Kriminell Kunst og Nabolaget lager fest på hovedscenen. Fine greier.
Og så er det duka for Kvelertak, byens store sønner, som har vært på turne med Metallica, og som har et rykte på seg for å være et heidundrende liveband. Det er energi der. Det kan ingen ta fra dem, og vokalisten Emil Nicolaysen er mer crowdsurfende ute i publikum enn oppe på scenen, og de spiller jo tøft, men de når meg aldri. Det er min første konsert med bandet, og på en måte er det litt sånn at jeg ikke helt forstår hypen. Jeg forstår ikke hva de prøver å si. Det er et salig anarki der fremme, med moshpit og det hele. Og det er jækla tøffe scener når bassisten - som er en svær kar - hiver seg ut i menneskemengden, og det pøsregner, fosser ned og de skal ha for innsatsen, det skal de, men noen maktdemonstrasjon på hjemmebane er det ikke. Men de er mye bedre enn Big Bang på Fredagen, og enda mye bedre enn Kurt Veil, som sto som ei saltstøtte i en drøy time, og så ut som han kjeda seg spinn fordervet.
Høydepunktet utenom den dansende magasin- selgeren var utvilsomt Undergrunnen på Fredagen. På Mablis natt. Det var faen meg så tøft at jeg ikke har ord til å beskrive det.
Pål Jackman, altså! For en rå frontfigur! Og for et band! Og for en fest!
Og et ekstra hurra for Checkpoint Charlie - som fortsatt holder stand som byens beste rockebule.
Og enda et ekstra hurra for dem som arrangerer festival der borte under Vålandstårnet. Bra jobba! Jeg kommer tilbake neste år.