Og litt til

Det norskeste av det norske er hytta. Temaet er ekstra aktuelt for meg akkurat nå, da fars hytte i Slettedalen er solgt. Det var diskusjoner, husker jeg, da vi bygde den om hva den skulle hete. Far ville kalle den for Bjørkan etter stedet der mormors hus står, på Malm i Trøndelag. Men mor og jeg ville kalle den 'Brumlebu l etter far selv. Mor pleide kalle ham Brumlemann. Det finnes enormt mange hytter i dette landet. Nesten alle jeg snakker med skal eller har vært på hytta. I helga eller ferien. Det er der de vil være når de ikke er hjemme. Historien til hytting er antakelig like gammel som nordmenns eksistens. Det er tilogmed noe om det i nasjonalsangen. Selv var jeg mer hytten før. Det kommer jeg tilbake til. Antagelig var de opprinnelige hyttene ment som brohoder mot naturen. Sankehytter og jakthytter på fjellet. Spartanske greier. Vedovn. Køyer mot veggene Spise og hvile. Kanskje en radio i vinduskarmen. En til å høre værmeldingen på. Med årene Ihar standarden i hy

Det er mogleg, når ein kikkar i spegelen, at ein hugsar ting på ein subjektiv måte. Minnet er i alle høve farga av den personlege opplevinga av hendingar som har skjedd. Eg vart ikkje fast sommaravløysar på Kåda før eg var tolv. Då eg var ti og elleve, var det enno plass til å vera born, til å gå og sviva og laga pil og boge, og verte heilt indianar i hovudet.  Det ligg mykje fridom og uskuld og lengt i minna frå somrane i barndommen. Og i å synga av full hals til   Radio  av Stavangerensamblet. Då eg var ti år, fekk eg feriekompisar. Det var stort, for det var langt mellom leikekameratene på Randøy.  Kompisane heitte Kristian og Rune, og foreldra deira leigde eit lite raudmala sommarhus på nabogarden; e it sommarhus av det spartanske slaget, med innlagt kaldt vatn og udedridar . (  Ikkje som det me leigde i Danmark i sommar, med badstu og innandørs symjebasseng. ) Nokre av dei finaste sommarminna eg har, er frå somrane med desse brørne frå Storhaug. Eg bruka ete fr

Rållså og jeg synes selv at vi har gode leggerutiner, en slags rytme (dette gjelder selvsagt bare børnene, ikke oss selv). Vi legger ungene rundt åtte på kvelden. Èn i hver loftseng på hvert sitt rom. Den ene leser - den andre putler - vrir seg - gjesper - putler mer - snur seg. Søvnige øyne igjennom, over, på siden av hodegjerdet, for å sjekke at den voksne (det er foreksempel meg) faktisk fremdeles sitter ved kjøkkenbordet. Stemmen fra den andre senga klokka kvart over åtte: Må eg slutta nå, pappa? - Ja. Passe det for deg? - Ja. Lukk dørå. - Godnatt Den andre blir liggende å vri seg enda en halvtimes tid. - Pappa? - Ja? - Kan du synga? Og så synger jeg. Voggesong til Siri, Når trollmor har lagt sine elleve små troll. Kvellen va kalle. East of the sun. Så sover begge. Sju år, med hodene fulle av drømmer. Vi lar ei løype av lys stå på  fra barnerommene og fram til vårt soverom. På badet, lampa over kjøkkenbordet og den ene leselampen i stua. Den ene er redd for mørket,

Det sies at søvnrytme er nøkkelen til fysisk og åndelig velvære, eller ihvertfall en sterkt medvirkende faktor til hvorvidt man kan fungere sånn noenlunde og ha et humør som ikke er direkte skadelig for omgivelsene. Pauser I striden skal benyttes til: A) Pusse våpen, B) HVILE! Det er et av de mange visdomsordene som far pleide å strø om seg med, og dette har nok sin bakgrunn i hans tid i det millitære, fra den tiden han var militærpoliti på Steinkjersannan i en galakse uendelig langt borte. Minnet eksisterer kun i kraft av å være risset inn i meg, med en spiss gjenstand. En passer eller noe. Eller en platestift som slår seg på automatisk i gitte situasjoner Far var ellers ikke av typen som hvilte i tide eller utide. Han gjorde det etter middag, på benkjen - strekk ut - med brillene på nesen og aftenbladets hovedutgave som et teppe over ansiktet. En halvtimes mellomlanding før mor kom med kaffekoppen og han måtte ut til det forefallende gårsarbeidet. Han var A. I begrepet 'A

I løpet av min kontordag, som pleier å være på Onsdagene, kom temaet 'hudpleie' opp i området rundt kaffemaskinen. Det er gjerne der en utveksler kunnskap og erfaringer, og diskuterer hverdagslivets små og store utfordringer. Jeg tror det var 'toll' som var temaet i utgangspunktet, og en av damene på økonomi fortalte at hun bestilte hudkrem i bittesmå krukker fra Korea - kun en i slengen - og på den måten slapp hun å betale skyhøye tollsatser på produktene. Vi som har røtter i landbruket (særlig de av oss som er menn) har bare begrenset kunnskap om - og (la oss bare innse det) interesse for hudkrem. Min kjennskap var snevret inn til to produkter - Spenol og Pattesalve - begge deler i hovedsak anvendt på kyr - for å unngå og lege solbrenthet på juret. Begge framifrå produkter til sitt bruk Det var uunngåelig - da jeg fikk spørsmålet: Du bruge ikkje møje på hudkrem du då, Østen?  - at jeg ga et sammendrag av denne her forunderlige hendelsen - et besøk i et parallel

Første gang jeg så Fk Viking live må ha vært rundt 1980. Det var på vårparten (måtte sjekke på Google). Det lukta nyklipt gras og pølser og kaffe og rullings, og det var en slags magi der, og da Viking scora det første målet, eksploderte store stå i en jublende masse. Da Rosenborg utlignet i andre omgang sank stemninga på tribunen, men det var ikke kuldegrader eller ukvemsord mot egne spillere eller noe sånt. Det var fortsatt verdighet og blø for drakta og me tar di neste gang. Jeg er jo halvt trønder, så jeg var ikke blant dem som deppa nevneverdig over resultatet. Fotball er sånn som liksom skal være forankra i det lokale. Alle småklubbene, Brodd, Sif, Jarl, Vardeneset, Vidar og så videre, på løkka som de sier på Østlandet, der drømmer blir til, det følelsen av magi og tragisk elendighet følger hverandre. Året rundt, i all slags vær. Fotballsko og leggbeskyttere, drakter og mer eller mindre vellykkede taktiske disposisjoner og superfotballstjernemateriell. Selv hadde jeg to ses

Eg las i Aftenposten si nettutgåve at Felleskjøpet er gått tome for den lyseraude rundballeplasten - den der delar av salgssummen går til inntekt for forskning på brystkreft. Det er på alle måtar gledeleg. Først og fremst på grunn av sjølve saka, men òg fordi lyseraudt viser godt igjen, og ellers vanlegvis ikkje vert forbunde med det maskuline bondeyrket. Rundballen har forøvrig vorte nytta til politiske markeringar før - mot utbyggjing av matjord - mot turistflaumen i Geiranger -  mot bondefiendtlege statsrådar - og kan hende aller mest i EU-kampen på byrjinga av 90-talet. Eg las ein stad at turistguidane som guidar smellfeite amerikanerar, tyskerar og kineserar frå cruisebåtane i indre Stavanger havn kallar rundballane for trollegg. Ein kan berre spekulera i om dette er for skjemt, eller skuldast manglande kunnskap om landbruket. Men turistane likar visst teorien. Bønder er ellers ikkje kjende for politisk aktivisme, dersom ein ser vekk frå protestane i samband med ekstra då

Dyrevelferd opptar meg. I hvert fall til en viss grad. Ikke i en slik grad at jeg går i fakkeltog når et dyr faller fra, eller deltar i minnemarkeringer, men siden jeg var en liten tass har jeg hatt hjerte for dyrene. De påkaller et beskyttelses-gen i meg. Dyr er ikke kyniske og kalkulerte i samme grad som mennesker. Jeg vil at de skal ha det bra. Som bondesønn måtte jeg foreta en del avlivninger av dyr. Det var aldri noe jeg gjorde med lett hjerte. I dag kunne jeg nok ikke. I går kunne jeg i hvert fall ikke. Jeg ble satt til en skikkelig grisejobb, å spyle ned et tak mellom noen bygninger på jobben. Jeg hadde rigga meg til med vannslange, og i en krok, bak en hønsenetting satt det to duer. De var relativt blanke i fjærene, så jeg antok at det var kids. De satt bak dette nettet, og moren deres hadde bomma grovt på valg av hekkeplass. Krekene klarte ikke å fly ut - det var for høyt opp - så der satt de, til knes i sin egen drit, og hva de spiste visste ikke jeg. Det var nok tr