Alle duene
Dyrevelferd opptar meg.
I hvert fall til en viss grad. Ikke i en slik grad at jeg går i fakkeltog når et dyr faller fra, eller deltar i minnemarkeringer, men siden jeg var en liten tass har jeg hatt hjerte for dyrene. De påkaller et beskyttelses-gen i meg.
Dyr er ikke kyniske og kalkulerte i samme grad som mennesker.
Jeg vil at de skal ha det bra.
Som bondesønn måtte jeg foreta en del avlivninger av dyr. Det var aldri noe jeg gjorde med lett hjerte. I dag kunne jeg nok ikke.
I går kunne jeg i hvert fall ikke.
Jeg ble satt til en skikkelig grisejobb, å spyle ned et tak mellom noen bygninger på jobben.
Jeg hadde rigga meg til med vannslange, og i en krok, bak en hønsenetting satt det to duer.
De var relativt blanke i fjærene, så jeg antok at det var kids. De satt bak dette nettet, og moren deres hadde bomma grovt på valg av hekkeplass. Krekene klarte ikke å fly ut - det var for høyt opp - så der satt de, til knes i sin egen drit, og hva de spiste visste ikke jeg. Det var nok trygt der, men temmelig stusselig.
Jeg snakka med en kollega, og han sa: Koffår tar du di ikkje bare? Det å 'ta di' betydde å vri hodet rundt på dem. Duer er skadedyr og smittekilde og alt det der. Luftens rotter.
-Nei. sa jeg. Jeg orka ikke tanken.
Han lo. Koffår spyle du di ikkje bare? Det hadde eg gjort.
-Nei.
Det ble til at jeg laga en duefanger, bestående av lokket til ei skittentøyskurv og ei bøtte (som hadde stått full med vann og malingskoster).
Jeg klippa meg igjennom hønsenettet, fikk den ene dua oppi bøtta, bar den ned og slapp kreket ut på utsiden av porten. FK-due no more (Fly bort til Skretting og drit der).
Og så gikk jeg og henta den andre. Samme prosedyre. Flaksing og baling. Da jeg slapp den ut av bøtta, så jeg at den hadde trødd i en seig klump med malings-rester, så den halta litt bortover, og på to sekunder - før jeg fikk tenkt meg om - kom det ei måke fra ingen steder og SMALT nebbet sitt i hodet på den. Den ANTE ikke hva som traff den. Og jeg ble aldeles forskrekka. Jeg har riktignok hørt at måker tar duer, men dette var sinnsykt brutalt.
Jeg tenkte at naturen er jammen ikke mye human. Men måken så fornøyd ut.
Det var mitt Sverre M. Fjeldstad- øyeblikk.
Alle duene
Alle duene
Hvor er du?
Her er jeg
Synger du?
Det gjør....nei
I hvert fall til en viss grad. Ikke i en slik grad at jeg går i fakkeltog når et dyr faller fra, eller deltar i minnemarkeringer, men siden jeg var en liten tass har jeg hatt hjerte for dyrene. De påkaller et beskyttelses-gen i meg.
Dyr er ikke kyniske og kalkulerte i samme grad som mennesker.
Jeg vil at de skal ha det bra.
Som bondesønn måtte jeg foreta en del avlivninger av dyr. Det var aldri noe jeg gjorde med lett hjerte. I dag kunne jeg nok ikke.
I går kunne jeg i hvert fall ikke.
Jeg ble satt til en skikkelig grisejobb, å spyle ned et tak mellom noen bygninger på jobben.
Jeg hadde rigga meg til med vannslange, og i en krok, bak en hønsenetting satt det to duer.
De var relativt blanke i fjærene, så jeg antok at det var kids. De satt bak dette nettet, og moren deres hadde bomma grovt på valg av hekkeplass. Krekene klarte ikke å fly ut - det var for høyt opp - så der satt de, til knes i sin egen drit, og hva de spiste visste ikke jeg. Det var nok trygt der, men temmelig stusselig.
Jeg snakka med en kollega, og han sa: Koffår tar du di ikkje bare? Det å 'ta di' betydde å vri hodet rundt på dem. Duer er skadedyr og smittekilde og alt det der. Luftens rotter.
-Nei. sa jeg. Jeg orka ikke tanken.
Han lo. Koffår spyle du di ikkje bare? Det hadde eg gjort.
-Nei.
Det ble til at jeg laga en duefanger, bestående av lokket til ei skittentøyskurv og ei bøtte (som hadde stått full med vann og malingskoster).
Jeg klippa meg igjennom hønsenettet, fikk den ene dua oppi bøtta, bar den ned og slapp kreket ut på utsiden av porten. FK-due no more (Fly bort til Skretting og drit der).
Og så gikk jeg og henta den andre. Samme prosedyre. Flaksing og baling. Da jeg slapp den ut av bøtta, så jeg at den hadde trødd i en seig klump med malings-rester, så den halta litt bortover, og på to sekunder - før jeg fikk tenkt meg om - kom det ei måke fra ingen steder og SMALT nebbet sitt i hodet på den. Den ANTE ikke hva som traff den. Og jeg ble aldeles forskrekka. Jeg har riktignok hørt at måker tar duer, men dette var sinnsykt brutalt.
Jeg tenkte at naturen er jammen ikke mye human. Men måken så fornøyd ut.
Det var mitt Sverre M. Fjeldstad- øyeblikk.
Alle duene
Alle duene
Hvor er du?
Her er jeg
Synger du?
Det gjør....nei
Kommentarer