Sovehjerter part 2: Morning has broken
Rållså og jeg synes selv at vi har gode leggerutiner, en slags rytme (dette gjelder selvsagt bare børnene, ikke oss selv).
Vi legger ungene rundt åtte på kvelden.
Èn i hver loftseng på hvert sitt rom. Den ene leser - den andre putler - vrir seg - gjesper - putler mer - snur seg. Søvnige øyne igjennom, over, på siden av hodegjerdet, for å sjekke at den voksne (det er foreksempel meg) faktisk fremdeles sitter ved kjøkkenbordet.
Stemmen fra den andre senga klokka kvart over åtte: Må eg slutta nå, pappa?
- Ja. Passe det for deg?
- Ja. Lukk dørå.
- Godnatt
Den andre blir liggende å vri seg enda en halvtimes tid.
- Pappa?
- Ja?
- Kan du synga?
Og så synger jeg. Voggesong til Siri, Når trollmor har lagt sine elleve små troll. Kvellen va kalle. East of the sun.
Så sover begge.
Sju år, med hodene fulle av drømmer.
Vi lar ei løype av lys stå på fra barnerommene og fram til vårt soverom. På badet, lampa over kjøkkenbordet og den ene leselampen i stua.
Den ene er redd for mørket, og våkner rutinemessig klokka halv fem. På en så jevn basis at vi har ei ekstra dyne oppi senga vår. Ei som venter bare på han.
Føttene hans mot flisene på kjøkkenet klask-klask-klask-klask. Han løper. Og noen ganger er denne lyden nok til å vekke meg.
Men jeg er alltid i ørska, og ute av stand til å ta noen rasjonell vurdering, eller komme opp med gode augmenter om hvorvidt han faktisk burde ha ligget i sin egen seng.
Slike argumenter finnes. Det er jeg sikker på
Jeg liker at han kommer. Måten han borer seg inn i puta på før han faller til ro.
Det jeg derimot ikke liker så godt er at oddsene for at JEG får sove igjen er utrolig dårlige. Det kan være knærne som dunker mot korsryggen min, men like gjerne spiralen av tankespinn som driver meg nedover mot et slags limbo.
Jeg styrer mot sofaen. Slik at mine greier ikke smitter over på de andre i halvmørket.
Jeg burde egentlig ta skoene på meg og gå ut. Ja, klær også. Saxamarkå trenger ikke nakne menn på 46 drivende som zombier mellom blokkene. Selv om de har sko på.
Jeg blir liggende i en tilstand som ikke er søvn. Bare en slags ubrukelig venting. En venting på at klokka skal bli seks.
Der kommer datteren min. Med søvn i øynene og håret til alle kanter. Og en hukommelse og formidlingsvilje og et volum som er enormt. Hun husker detaljer på en måte som jeg aldri har gjort eller kommer til å gjøre.
Ofte ser jeg munnen hennes bevege seg synkront med lyden fra lydbøker eller filmer hun har sett flere ganger.
Hennes voldsomme meddelsomhet er ikke alltid en god match med mitt underuthvilte vakum.
Halv sju er det greit at folk holder fint kjeft. Ihvertfall til sju blank. Men jeg har ikke hjerte til å fortelle henne det. Tupsi er godt selskap, selv om vi ikke er synka.
Igjen blir det for langt til å ta med alt, synes jeg. Slutten kommer i morgen.
Vi legger ungene rundt åtte på kvelden.
Èn i hver loftseng på hvert sitt rom. Den ene leser - den andre putler - vrir seg - gjesper - putler mer - snur seg. Søvnige øyne igjennom, over, på siden av hodegjerdet, for å sjekke at den voksne (det er foreksempel meg) faktisk fremdeles sitter ved kjøkkenbordet.
Stemmen fra den andre senga klokka kvart over åtte: Må eg slutta nå, pappa?
- Ja. Passe det for deg?
- Ja. Lukk dørå.
- Godnatt
Den andre blir liggende å vri seg enda en halvtimes tid.
- Pappa?
- Ja?
- Kan du synga?
Og så synger jeg. Voggesong til Siri, Når trollmor har lagt sine elleve små troll. Kvellen va kalle. East of the sun.
Så sover begge.
Sju år, med hodene fulle av drømmer.
Vi lar ei løype av lys stå på fra barnerommene og fram til vårt soverom. På badet, lampa over kjøkkenbordet og den ene leselampen i stua.
Den ene er redd for mørket, og våkner rutinemessig klokka halv fem. På en så jevn basis at vi har ei ekstra dyne oppi senga vår. Ei som venter bare på han.
Føttene hans mot flisene på kjøkkenet klask-klask-klask-klask. Han løper. Og noen ganger er denne lyden nok til å vekke meg.
Men jeg er alltid i ørska, og ute av stand til å ta noen rasjonell vurdering, eller komme opp med gode augmenter om hvorvidt han faktisk burde ha ligget i sin egen seng.
Slike argumenter finnes. Det er jeg sikker på
Jeg liker at han kommer. Måten han borer seg inn i puta på før han faller til ro.
Det jeg derimot ikke liker så godt er at oddsene for at JEG får sove igjen er utrolig dårlige. Det kan være knærne som dunker mot korsryggen min, men like gjerne spiralen av tankespinn som driver meg nedover mot et slags limbo.
Jeg styrer mot sofaen. Slik at mine greier ikke smitter over på de andre i halvmørket.
Jeg burde egentlig ta skoene på meg og gå ut. Ja, klær også. Saxamarkå trenger ikke nakne menn på 46 drivende som zombier mellom blokkene. Selv om de har sko på.
Jeg blir liggende i en tilstand som ikke er søvn. Bare en slags ubrukelig venting. En venting på at klokka skal bli seks.
Der kommer datteren min. Med søvn i øynene og håret til alle kanter. Og en hukommelse og formidlingsvilje og et volum som er enormt. Hun husker detaljer på en måte som jeg aldri har gjort eller kommer til å gjøre.
Ofte ser jeg munnen hennes bevege seg synkront med lyden fra lydbøker eller filmer hun har sett flere ganger.
Hennes voldsomme meddelsomhet er ikke alltid en god match med mitt underuthvilte vakum.
Halv sju er det greit at folk holder fint kjeft. Ihvertfall til sju blank. Men jeg har ikke hjerte til å fortelle henne det. Tupsi er godt selskap, selv om vi ikke er synka.
Igjen blir det for langt til å ta med alt, synes jeg. Slutten kommer i morgen.
Kommentarer