I hytt og gevær
Det norskeste av det norske er hytta. Temaet er ekstra aktuelt for meg akkurat nå, da fars hytte i Slettedalen er solgt. Det var diskusjoner, husker jeg, da vi bygde den om hva den skulle hete. Far
ville kalle den for Bjørkan etter stedet der mormors hus står, på Malm i Trøndelag.
Men mor og jeg ville kalle den 'Brumlebu l etter far selv. Mor pleide kalle ham
Brumlemann.
Det finnes enormt mange hytter i dette landet. Nesten alle jeg snakker med skal
eller har vært på hytta. I helga eller ferien.
Det er der de vil være når de ikke er hjemme.
Historien til hytting er antakelig like
gammel som nordmenns eksistens. Det er tilogmed noe om det i nasjonalsangen. Selv var jeg mer hytten før. Det kommer jeg tilbake til.
Antagelig var de opprinnelige hyttene ment som brohoder mot naturen.
Sankehytter og jakthytter på fjellet.
Spartanske greier. Vedovn. Køyer mot veggene
Spise og hvile. Kanskje en radio i vinduskarmen. En til å høre værmeldingen på.
Med årene Ihar standarden i hytteparken endra seg i takt med livsstilen forøvrig. Det har kommet varmekabler i byslaget, badstu; boblebad og fjernstyrt oppvarming.
Mange vil ha det så komfortabelt som mulig. Men det virker som om noen liker det der nybyggeraktige, altså selve prosessen med å gjøre det mer komfortabelt. Planleggingen. Byggingen. Tilfredsheten med å se prosjektene ferdigstilt.
Far var sånn. Det måtte skje noe.
Det er visstnok skrevet mange kvadratkilometer med sosiologi-oppgaver som drøfter nordmenn og hytter ( dette har jeg fra Rållså). Dette er selvsagt ikke en sånn.
Jeg var egentlig mer hytten før. På hyttetur med kompisene stiftet jeg mine første og mest omfattende bekjentskap med flatfylla.
Fordelen med å være langt fra folk, og særlig fra autoritets-personer som
foreldre og foresatte var åpenbar. Det var en frihet i det å kunne ture på uten frykt for ytre konsekvenser eller straff.
Det ble dessuten sett på med velvilje at man reiste på fjellet.
Mobilkamera var gudskjelov ikke oppfunnet på 80- tallet, så det er bare den enkeltes erindringer som kan fortelle om hvor ille det kunne være, og de svekkes som kjent med årene. Det var en påske husker jeg, som var særlig heisen. Og så satte vi bare tomgodset på hemsen. Til enorm
irritasjon for far, men da han panta fikk han en hel kasse pils for innsatsen. Og da var det liksom greit likevel.
Kjæresteturer med (ihvertfall teoretiske) muligheter for hemningsløs hekking i lyngen var også en variant.
Eller er.
Men det er noe med å tibringe tid på et sted der mobiltelefonen ikke har dekning
Noe kvalitativt og grunnleggende fritt. For man er avskåret fra alt øset man forholder seg til i det daglige.
Men å eie en hytte er ikke noe fristende for min del.
Det er det der med å være ansvarlig for noe. Noe med samvittigheten som liksom gnager deg I stykker når det er noe du skulle eller burde ha gjort.
Men til helga skal jeg på sauesamling med lillebror.
Det ser jeg fram til.
ville kalle den for Bjørkan etter stedet der mormors hus står, på Malm i Trøndelag.
Men mor og jeg ville kalle den 'Brumlebu l etter far selv. Mor pleide kalle ham
Brumlemann.
Det finnes enormt mange hytter i dette landet. Nesten alle jeg snakker med skal
eller har vært på hytta. I helga eller ferien.
Det er der de vil være når de ikke er hjemme.
Historien til hytting er antakelig like
gammel som nordmenns eksistens. Det er tilogmed noe om det i nasjonalsangen. Selv var jeg mer hytten før. Det kommer jeg tilbake til.
Antagelig var de opprinnelige hyttene ment som brohoder mot naturen.
Sankehytter og jakthytter på fjellet.
Spartanske greier. Vedovn. Køyer mot veggene
Spise og hvile. Kanskje en radio i vinduskarmen. En til å høre værmeldingen på.
Med årene Ihar standarden i hytteparken endra seg i takt med livsstilen forøvrig. Det har kommet varmekabler i byslaget, badstu; boblebad og fjernstyrt oppvarming.
Mange vil ha det så komfortabelt som mulig. Men det virker som om noen liker det der nybyggeraktige, altså selve prosessen med å gjøre det mer komfortabelt. Planleggingen. Byggingen. Tilfredsheten med å se prosjektene ferdigstilt.
Far var sånn. Det måtte skje noe.
Det er visstnok skrevet mange kvadratkilometer med sosiologi-oppgaver som drøfter nordmenn og hytter ( dette har jeg fra Rållså). Dette er selvsagt ikke en sånn.
Jeg var egentlig mer hytten før. På hyttetur med kompisene stiftet jeg mine første og mest omfattende bekjentskap med flatfylla.
Fordelen med å være langt fra folk, og særlig fra autoritets-personer som
foreldre og foresatte var åpenbar. Det var en frihet i det å kunne ture på uten frykt for ytre konsekvenser eller straff.
Det ble dessuten sett på med velvilje at man reiste på fjellet.
Mobilkamera var gudskjelov ikke oppfunnet på 80- tallet, så det er bare den enkeltes erindringer som kan fortelle om hvor ille det kunne være, og de svekkes som kjent med årene. Det var en påske husker jeg, som var særlig heisen. Og så satte vi bare tomgodset på hemsen. Til enorm
irritasjon for far, men da han panta fikk han en hel kasse pils for innsatsen. Og da var det liksom greit likevel.
Kjæresteturer med (ihvertfall teoretiske) muligheter for hemningsløs hekking i lyngen var også en variant.
Eller er.
Men det er noe med å tibringe tid på et sted der mobiltelefonen ikke har dekning
Noe kvalitativt og grunnleggende fritt. For man er avskåret fra alt øset man forholder seg til i det daglige.
Men å eie en hytte er ikke noe fristende for min del.
Det er det der med å være ansvarlig for noe. Noe med samvittigheten som liksom gnager deg I stykker når det er noe du skulle eller burde ha gjort.
Men til helga skal jeg på sauesamling med lillebror.
Det ser jeg fram til.
Kommentarer