me vinne hvis me vil

Første gang jeg så Fk Viking live må ha vært rundt 1980. Det var på vårparten (måtte sjekke på Google).
Det lukta nyklipt gras og pølser og kaffe og rullings, og det var en slags magi der, og da Viking scora det første målet, eksploderte store stå i en jublende masse.
Da Rosenborg utlignet i andre omgang sank stemninga på tribunen, men det var ikke kuldegrader eller ukvemsord mot egne spillere eller noe sånt. Det var fortsatt verdighet og blø for drakta og me tar di neste gang.
Jeg er jo halvt trønder, så jeg var ikke blant dem som deppa nevneverdig over resultatet.

Fotball er sånn som liksom skal være forankra i det lokale. Alle småklubbene, Brodd, Sif, Jarl, Vardeneset, Vidar og så videre, på løkka som de sier på Østlandet, der drømmer blir til, det følelsen av magi og tragisk elendighet følger hverandre. Året rundt, i all slags vær. Fotballsko og leggbeskyttere, drakter og mer eller mindre vellykkede taktiske disposisjoner og superfotballstjernemateriell.
Selv hadde jeg to sesonger for IL Hjelm sitt småguttelag. En total spilletid på 15 minutter på Flåtene er det jeg har å vise til.
Den lave spilletiden skyldtes nok først og fremst dårlige tekniske ferdigheter og minimal fotballforståelse hos meg, men i ettertid har jeg tenkt mye på at oppmann og trener ikke akkurat gjorde noen fantastisk jobb i å ta alle med og integrere dem i spillergruppa heller.
Det opplevdes utrolig sårt for meg. 
Følelsen av å bli veid og funnet for lett kan være vanskelig å bære for en guttunge på 12-13 år. (Nå holdt jeg sannelig på å skrive 'å takle') Og tårene var ikke alltid så langt unna.
Men det er ikke alle som skal bli fotballspillere heller. Og takk for det.
Jeg tror nok at de fleste som er trenere på ulike nivå i barne- og ungdomsfotballen i dag er flinkere på den biten. Jeg håper det.

Men det var Viking dette skulle handle om. Jeg har fulgt Viking med varierende interesse siden jeg var guttunge. Jeg var nabo til Stavanger stadion i 1987, men gikk ikke på en eneste kamp.
Det var vel Beelzebub som lokka meg med en gang på midten av 90-tallet, en gang vi var på fylla. Og da ble det en del kamper igjen, og jeg merka meg at noe hadde skjedd med stemninga på stadion.

Det var noe surt som hadde sneket seg inn. Noe sarkastisk. Morten Berre var jo en anstendig fotballspiller (med en hippie-aktig sveis), men han fikk det ikke alltid helt til, og da ble det høylydt kommentert fra sidelinja SJÅ PÅ KÅNEHÅRET! AN GREDDE Å FÅ ME SEG BALLEN! NÆH! AN MYSTA AN!
Det høstet latter fra dem som sto rundt, men var neppe særlig motiverende for dem på banen. Jeg lo selv.
Jeg var på begge cupfinalene i 2000 og 2001. Det var artig. Benny og greier.
Da Viking flytta til Jåttåvågen i 2004 kjøpte jeg sesongkort for første gang. Alle - et samlet fotballNorge klappet i hendene og sa at nå var alt lagt til rette for at Viking og Stavanger skulle bli en foregangsarena, og en foregangsklubb. Ha-le-lu-jah!

Fotball skal være følelser, det skal være gutsing, det skal være lokal tiknytning, historie, det skal være kjekt å se på, det kan være finesse, samhold. Jubel. Men mest av alt skal det skape illusjonen om noe godt. Ha et sosialt engasjement, kjærlighet mellom spillere og publikum og trener.
Min påstand er at siddisen har - i takt med oljevelstand og økonomisk opptur - blitt en ganske ufyselig fyr. Kravstor, bresen, negativ, selvgod. La oss kalle ham gladmatsiddisen (det var her du leste det først). Nei, det gjelder ikke alle.
Viking fotballklubb er gladmatsiddisens speilbilde. Det var VIP-bokser og trådløs wifi og storskjermer og - la oss innrømme det først som sist - stive billettpriser.
På de to sesongene jeg hadde sesongkort på Viking stadion var det èn kamp som hadde alle de tingene en ønsker av en god fotballkamp. En virkelig god en. Det var nedrykkskampen mot Brann i 2006.
Alt annet enn seier var for dårlig. Viking måtte vinne stort. Det at den sterkt mentalt (men visstnok ikke praktiserende) religiøse spissen Peter Iljeh gikk hardt ut før kampen og sa at GUD vil ikke at Viking skal rykke ned. Og så scora han 4 mål, og til slutt ble det fem null og Viking klarte å berge plassen, og resten er historie.
Det er den kampen som er unntaket. På 10 år.
Jeg har ikke tall på hvor mange spillere og trenere som har kommet og gått på den tiden, men den store sportslige suksessen har uteblitt. Og for så vidt den lille også.
Med det resultat at gladmatsiddisen har tatt fullstendig over. Men han er ikke så glad, akkurat.
Han er blitt hockeyfan. For Oilers vinner nesten det som er.
Tilbake er en klubb i store økonomiske vansker, en klubb som er nødt til å selge sine beste spillere for å holde skuta flytende.
Men de sier at de skal satse på lokale talenter. Produsere gode spillere. Og Kjell Jonevret som er trener har en kjempevanskelig jobb. Han ser laget sitt smuldre opp foran øynene på seg.
Og vi også. Sympatisørene.
Sammen med Høyre-byen Stavanger, latterlige bygg på 15 etasjer i betong og børsta stål, og oljepris på under 50 dollar fatet. Og ER Stavanger det nye Detroit?
Vil det en dag vokse trær i dobbeltsporet?
Vil næringsbyggene bli øvingslokaler for fremtidens superrockestjerner? Til en latterlig billig husleie?
Vil Viking fotballklubb dyrke lokale talenter? Vil de legge gratis kollektivtransport inn i kampbilletten? Vil de få et sosialt engasjement som man kan tro på?
Man kan jo håpe.
Men til gladmatsiddisen: slutt å pip på dine egne spillere. De er faen ikke Ronaldo. Og takk for det.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta