Og litt til

Glem The Beatles. Glem Elvis Presley. Glem Rolling Stones. Glem Nirvana. Glem Oasis. Glem Foo Fighters, the Cure , Metallica og Depeche Mode. Jeg har egentlig visst det siden jeg var tenåring: AC/DC er verdens beste band. De får meg til å føle meg tøff når jeg ikke er det. La gå at det kan virke døvt å opptre i skoleuniform når man har rundet de femti. Javel, så har de bare hundre varianter av det samme riffet. Det gjør ingenting så lenge det ene riffet er så ufattelig grisetøft. AC/DC sparker røv.

Jeg kjenner ingen som har dårligere stedsans enn meg. Det er som om det indre kompasset mitt er helt føkka og nåla går rundt og rundt. Jeg er usikker på om det skyldes en kromosomfeil og dermed ikke KAN forbedres, eller om det er generell likegyldighet som ligger bak. Det hender jo at jeg må forholde meg til geografiske utfordringer, men hvis jeg kan overlate det til andre gjør jeg det uten å nøle. Det fører selvsagt til mer stress for dere(når kjæresten min og jeg var i Berlin gikk jeg hele tiden noen skritt bak henne, og jeg må ha trødd av henne skoa ganske mange ganger). Saken er at jeg forholder meg til periferien på en perifer måte. Det at jeg ble funnet egnet til å være infanterijeger i Nord-Norge under den kalde krigen er et bevis for det norske forsvars mangel på dømmekraft. De burde hatt sparken hele gjengen.

For 7-8 år siden var Dansebandet mitt i Kristiansand for å spille på en festival. Det er i de fleste tilfeller gøy å reise på slike turer. Høy rølpefaktor kombinert med gode venner og flott swingmusikk slår sjelden feil. Da liker vi oss. Sørlandsturen vår var ikke noe unntak i så måte, men det er nachspielet det skal mimres over i dag. Samtlige av deltagerne på 'spielet' var både fulle og trøtte, men Runar - som for anledningen fungerte som hangaround(eller dansebandgroupie) - var en hel del trøttere enn oss andre - og kubbet rett over midnatt. Han ble liggende i dyp søvn i en krok av stua. Til jubel fra festdeltagerne tok en av de yngre brødrene hans (jeg er usikker på om det var Rahald eller Arnstein) tusjpennnen fatt. Og mens Runar sov ble overkroppen hans dekorert med slagord og tegninger av erigrerte mannslem med vinger. Jeg var nok en av dem som lo høyest, og selv om jeg vanligvis ikke synes at herjing med folk som sover er gøy, må jeg ha gjort et unntak den gangen. Deret

Et av åttitallets mest tvilsomme fenomener må sies å være machofilm-bølgen. Filmer hvor en mann sto alene mot det slemme,slemme samfunnet. Utrustet med to tomme hender samt tonnevis med kuler og krutt, slo de muskuløse superheltene tilbake mot det onde og urettferdige. Og vi satt der foran kinolerret og videomaskiner og heiet på dem, der de sprengte hele armeer tilbake til steinalderen og etterlot dem i en pøl av blod. 'Rattattattattatta! KA-BOOM!' Og det føltes liksom helt rett, for kommunister og annet avskum måtte utryddes, fjernes fra jordens overflate, syntes våre helter og da syntes vi det også. Don't føkk with me!'. Sylvester Stallone var en av de fremste eksponentene for denne typen filmer, og igjennom sine tre figurer 'Rocky' Balboa, 'Cobra' og John 'Rambo' peiset han løs på ondskapen og alt dens vesen. (Rocky var riktignok en bokser, men dramaturgien var i høyeste grad beslektet med den som ble presentert i de andre tøffasfilmene). Nå

'Småsparerne taper milliarder' står det å lese i alskens nettaviser. Gud så stusselig å være 'småsparer'. Og nå taper de penger også. Nei, da er det bedre å være gjeldsslave likevel.

Det var ett bofellesskap som var adskillig mer rølpa enn rare-kollektivene. Det er selvsagt Satelittveien-kollektivet jeg snakker om. Stedet var velkjent både blant politi og drosjesjåfører OG blant byens festglade ungdommer i alle aldre. Taxisjåførene var visstnok delt inn i to motparter. Den ene parten ville absolutt IKKE hente passasjerer på denne adressen, mens den andre mer enn gjerne sto til tjeneste. Det jeg kanskje husker aller best fra Satelitt-tiden var Arnfinns omvisning rett før han skulle flytte inn. 'Sjå her: her e' biblioteket - her ska me sidda foran peisen å lesa bøger te vinteren'..... Så naiv går det altså an å være. I Satelittveien var det oftere fest enn ikke. Mandag og Tirsdag. Og Onsdag. Og Torsdag. Og i helga, selvsagt. Jeg har ikke lest utlåns-statistikken fra husets bibliotek fra denne perioden, men skal jeg gjette så ble klassikerne stående i hyllene og samle støv. Medlemsmassen besto av 4-5 personer, og foruten Arnfinn, bodde Lars og Stony der i

Det er ingenting tristere enn blomster som henger med hodet. Det er så lett å se hva planter føler: Strutter de og er sterke og friske i fargen så har de det helt knall. Henger de derimot ned og er blasse og misfargede trives de ikke noe særlig. Det er strengt tatt på grensen til sjølskryt at jeg oppnevner meg selv til plante-forståsegpåer. De fleste planter som har levd under min beskyttelse har måttet bøte med livet. Selv de som i utgangspunktet skulle være seiglivede. Jeg tror tilogmed jeg klarte å drepe en plastblomst en gang.

Deilig med litt drittvær slik at jeg kan slappe av foran edb-maskinen. I dag skal jeg klippe håret. Det foregår i kjent påskeharen-stil etter skippertaksmetoden. Det er med andre ord alt for lenge siden sist, vi snakker 18 måneder, og jeg begynner så smått å ligne på legendariske 'Rufsetufs' (Rufsetufs hadde åt helt inn til hårrøttene). Hver gang jeg klipper meg må stakkars Jane prøve å redde hva som reddes kan, og så pleier hun å selge meg meg noen produkter som skal være bra for både det ene og det andre. For det de har på Putikken er visst ikke noe særlig. Når man vandrer på den tilsynelatende endeløse landevei og nærmer seg de førti blir man ikke penere og penere.Og ikke fotognere og fotogenere. Derfor vil jeg avslutningsvis sende et velrettet spark til min svoger William. Synes du det er fint å avbilde svogeren din så ufordelaktig som mulig og sette dette opp som del av et slideshow på storskjerm til adspredelse for barnedåpsgjestene dine? Jeg la merke til at de du hadde l

Det har vært litt av en start på 2008. Og som Frøken Figen skrev i går, så er det mer enn nok å henge tastaturet fast i for dem som blogger om sosialrealisme og den vanskelige verdenssituasjonen. Lommemenn og eksstatsministre som jobber for pepsicola og selvmords-journalistbombere. Det er så mye at jeg faktisk blir litt deprimert av å tenke på det. I motsetning til Figen, streifer jeg slike tema til tider, men jeg er for lat til å gjøre skikkelig research. Når jeg likevel skjener innom, er det oftest for å forarge eller provosere. For det er lettest og gøyest. Hvis jeg skulle ønske meg noe var det en skokk med kristen-fundamentalist-lesere. Gjerne sånne som truet meg på livet og ba om at gud's straffedom måtte ramme meg jo før jo heller. Det eneste som har provosert dere nevnevedig er når jeg erklærer Martinique for å være et sted for mennesker med tvilsomme musikalske og alkoholholdige preferanser. Og at Guinness smaker geitepiss, og sannsynligvis ER det også. Men jeg er jo glad i

Jeg kunne vært bonde. Jeg kunne vært bonde, men jeg er det ikke. Noen ganger savner jeg fjøset, de store dyrene som tygger og tygger og vagger langsomt fra side til side. Noen ganger savner jeg duren fra melkemaskinen, rytmen i fjøsstellet og overgangen fra nattsvart morgen til lys dag. De tunge takene også. Slitet. Ganske ofte tenker jeg på lukta av nyslått gress, motorduren fra den gamle Massey Ferguson-traktoren. Fars tunge steg på singelen utenfor huset hjemme. Hendene hans. Kraftige arbeidshender. Lyden av fingrene hans mot tastaturet på skrivemaskinen. Eller fingeren. Andre ganger hører jeg et tyve år gammelt ekko av stemmen hans når han skriker navnet mitt i sinne. Jeg kunne vært bonde, og noen ganger savner jeg det. Og andre ganger savner jeg det ikke.

I og med at denne bloggen hovedsaklig leses av mine venner og familie må jeg legge bånd på meg selv angående de aller mest juicy greiene. Jeg kan ikke bare dra den ene røverhistorien etter den andre om vill ungdom, karaoke, fyllekjøring, skarpladde skytevåpen og syntetisk narkotika. Og Judas Priest's 'Turbolover'. Det er på mange måter synd, for det er potensielt gode historier med brodd og sting og masse humor. På den annen side er det helt greit å la døde hunder ligge der de ligger. I aske og støv.

Som barn malte jeg aldri en gul sol. Ikke fordi jeg ikke prøvde, men fordi jeg aldri tok meg bryet med å skylle penselen skikkelig. En direkte konsekvens av dette var at alle fargene blandet seg med hverandre og i ti av ti tilfeller endte mine kunstneriske bestrebelser som en skittengrønn formløs klatt på papiret. Jeg tok ærlig talt ikke resultatet så veldig tungt. I rekken av nederlag havnet dette langt ned på listen over ting jeg tok inn over meg. Men jeg 'har' det fortsatt, merker jeg. Der jeg står med rullen over en kommode som primært skal være helhvit, helmørkeblå og hel-lyseblå. IKKE Lyseblåish med mørkere og lysere felter. Det endte med at jeg ga opp hele skyllingen, og kjøpte en rull til hver nyanse. En betinget suksess, men siden jeg ikke kan ha kjellervinduet åpent(for da kommer den ordblinde, lappeskrivende kattedamens katter inn), oppnår jeg en viss løsemiddelrus av oljemaling og whitesprit. Og det er jo noe.

Jeg leser at Styresmaktene i Iran intensiverer dødsstraffen på prinsipiellt grunnlag. Det kommer vel neppe som noen overraskelse på dere at jeg ikke er noen stor fan av denne formen for avstraffelse. For meg er dødsstraff noe av det mest barbariske som finnes. Ved å ha lover som omfavner dødsstraffen sier man indirekte: 'Vi tror ikke at mennesker kan forbedre seg. For oss er hevnen så viktig at alle eventuelle formildende omstendigheter er underordnet'. Om det er i form av steining, jaging utfor stup, henging, kortslutning, giftsprøyte, gassing eller kortslutning: Det er akkurat like forbannet meningsløst. Menneskefiendtlig.

'LUTON?' Sier hun. 'Luton town', presiserer jeg. 'Forrige gang 'Pool spilte mot Luton i FA-cupen ledet de 3-1 til pause. Men vi vant kampen 5-3. Alonso scoret med et langskudd fra motsatt banehalvdel.' 'Vet du hva jeg hørte nå? BLABLABLA', repliserer hun. Kjæresten min er slightly mindre opptatt av Liverpools startellver enn meg. Hun har blant annet uttalt at fotball gjør henne 'helt død inni seg'. Jeg synes egentlig ikke at det er noe problem, for vi har så mange andre felles interresser. Det står nillnill til pause, i en kamp som har vært mye jevnere enn jeg ville foretrukket, mellom to lag som på papiret er så ekstremt David og Goliat. Luton Town har kjempet oss ut av stilen. Det er en av de tingene jeg liker med engelsk fotball. De små kan vippe ut de store. Bare de ikke vipper OSS ut. For da blir jeg zur.

Før var det veldig poppis med nyttårsforsetter. Folk formelig overbød hverandre i å love hvor mye de skulle trene og slanke seg, og slutte å røyke, og se mindre TV. Heldigvis har dette avtatt mye blant dem jeg omgås. Men før, når det nærmet seg slutten på året kunne de liksom ikke få begynt på det nye fort nok, for å begynne med velsignet blanke ark og fargestifter til. Jeg sier 'de' fordi jeg aldri har hatt noe nyttårsforsett. Ikke fordi jeg ikke har sider ved meg og min person jeg ikke gjerne skulle vært foruten. De som leser bloggen min mer eller mindre fast vet at det er nok å ta tak i. Jeg mener likevel at det er temmelig søkt å tro at man kan slenge ut noen løfter om et puritansk liv i brennevinsfylla rundt midnatt på nyttårsaften, og mene at disse kan oppfylles kun i kraft av at det er nytt år. Likte du sjokkis i 2007 så vil du like det i 2008 også. Trening er like jævlig i år som i fjor. (Det er hovedgrunnen til at jeg ikke trener). Vi er de vi er. Vi må leve med oss se

Når jeg var barn hadde jeg en hund. Hunden het 'Rita' og var en Border Collie. Rita var veldig redd for høye smell og nyttårsaften må ha fortont seg som et sant helvete for henne, for selv slike små steder som det jeg kommer fra har sine Dynamitt-Harryer som digger pangpang. En nyttårsaften flyktet Rita fra hundebingen sin i redsel. Vi visste ikke hvor hun hadde tatt veien før naboen ringte og ba oss komme å hente henne. Naboskapet mellom min far og denne naboen var alt annet enn blomstrende, men far måtte jo ta den forsmedelige turen ned bakken for å hente dyret. Det viste seg at Rita hadde fått opp inngangsdøren OG soveromsdøren til naboen, og deretter hadde hun skjelvende tatt dekning under ektesengen hans. Det var her min far fant henne. Denne episoden er neppe enestående i sitt slag i nyttårsfeiringens historie. Det har dessuten skjedd langt verre ting. Raketter og alkohol viser seg hvert år å være en eksplosiv kombinasjon. Offentlige etater som brannvesen, politi og sykeh