En herre med bart.

For 7-8 år siden var Dansebandet mitt i Kristiansand for å spille på en festival. Det er i de fleste tilfeller gøy å reise på slike turer. Høy rølpefaktor kombinert med gode venner og flott swingmusikk slår sjelden feil. Da liker vi oss.
Sørlandsturen vår var ikke noe unntak i så måte, men det er nachspielet det skal mimres over i dag.

Samtlige av deltagerne på 'spielet' var både fulle og trøtte, men Runar - som for anledningen fungerte som hangaround(eller dansebandgroupie) - var en hel del trøttere enn oss andre - og kubbet rett over midnatt. Han ble liggende i dyp søvn i en krok av stua.

Til jubel fra festdeltagerne tok en av de yngre brødrene hans (jeg er usikker på om det var Rahald eller Arnstein) tusjpennnen fatt. Og mens Runar sov ble overkroppen hans dekorert med slagord og tegninger av erigrerte mannslem med vinger.
Jeg var nok en av dem som lo høyest, og selv om jeg vanligvis ikke synes at herjing med folk som sover er gøy, må jeg ha gjort et unntak den gangen.

Deretter sovnet jeg.

Jeg kan ikke ha sovet lenge når jeg ble vekket. Jeg var full og grinete(ikke ulikt den gangen jeg ble vekket av far og ba han dra til helvete). Men folk rundt meg smilte og lo og lot til å være i perlehumør.
Når jeg så gjennskinnet av det fulle og grinete ansiktet mitt i taxi-vinduet forsto jeg hvorfor. Det var dekorert med en feit snurrebart av svart sprittusj, og jeg ble aldeles rasende.
Mest av alt ble jeg sint på mine såkalte 'venner' i dansebandet, som ikke hadde forsvart meg mot dette overgrepet.
Jeg tror at sinnet mitt utgjorde det definitive nachspiel-høydepunktet for de andre. Der og da kunne jeg ikke forstå hvorfor.

I ettertid ser jeg at jeg blottla to sider ved min personlighet som jeg helst ikke vil vedkjenne meg.
Den skadefro og den selvhøytidelige. Jeg rødmer fortsatt når jeg tenker på det.