Men likevel
Det er Onsdag, og Onsdag er kontordag, og ofte begynner jeg på jobb litt seinere da, slik som kontorister gjerne gjør, og da kan jeg spise frokost (drikke kaffe mens ungene spiser), og være en del av det lett hektiske, høylydte som er morgenrutinene til familien Mige Dvergbøy. På vanlige dager er jeg på sykkelen før du kan si nei, satan eg har glømt adgangskortet mitt. På vanlige dager pleier jeg å ha en veldig klemme & vinke-seanse med mitt ene barn, som stiller seg i soveværelsesvinduet vårt og vinker til jeg er helt ute av syne. Det barnet ikke vet er at med det samme jeg er ute av syne, stopper jeg sykkelen og tenner meg en Camel som jeg røyker mens jeg sykler ned på jobb. Sirkelen er på mange måter slutta. Før gjemte jeg meg for foreldrene mine, og nå gjemmer jeg meg for barna mine. Ganske ofte føler jeg at jeg ikke fortjener den kjærligheten som blir meg til del. Å, eg elske den snille tøysepappaen min , sa mitt ene barn til meg før vi gikk ut i regnet. Det andre barnet