Brødrene Løvehjerte
Helt siden ungene var små, har vi lest for dem, helt siden Tassen-stadiet.
Jeg savner på ingen måte Tassen. Og ikke traktoren hans som sier DRRRRRRR..og bråker høyest av alt heller.
Jeg har alltid hatt stor glede av å lese for dem, ha dem sittende helt inntil, en på hver arm. Den ene bruker alltid en stund før den lar seg rive føre inn i historien - putler med noe på siden av, men den andre følger nøye med på hva som blir lest, og når de var yngre, og jeg var trøttere, så hendte det ikke så sjelden at jeg sovna midt i lesinga, og når den andre merka det, så ropte den først: PAPPA! LES! LES DÅ! Og hvis det fortsatt ikke kom noen tilfredsstillende respons, så fikk jeg en albue i siden så det sang.
I går begynte vi på det som må være verdens fineste barnebok, og som burde ha gitt Astrid Lindgren Nobelprisen i litteratur, og jeg grein meg igjennom de to første kapitlene, der den syke lillebroren Karl 'Kavring' Løve ligger i en slagbenk på et kjøkken og skal dø, og han vet det selv, for han har hørt de voksne snake om det, og faren hans har reist fra dem, og moren er en fattig syerske, men den eldre broren, Jonathan gir lillebroren sin trøst, han sier at etter døden så kommer du til et annet land, og det heter Nangijala, og der skal du vente på meg, og kroppen din er bare et skal, og når du har vært der i en dag eller to, så kommer jeg etter, så skal vi være sammen.
Jonathan er bade snill og sterk, og om natten star han ofte opp og koker varmt vann med honning for å lindre lillebroren sin hoste.
Jeg elsker rytmen i språket til Lindgren, og innholdet er så gripende og vakkert, for hvem kan vel skrive så vakkert om døden, så forståelig og samtidig så trøstende?
Forholdet mellom de to brødrene er så rørende som søskenforhold kan få blitt, og jeg husker så godt da jeg var barn og hørte denne boka lest på radioen, og det var mer enn magisk, med den lett raspende stemmen til hun som leste opp, så var det en helt vidunderlig opplevelse.
Her sitter jeg i 2018, med et barn på hver arm, og de er like fjetra som jeg, og jeg leser tre kapitler som en røyk. Og vi sitter helt stille, og den ene putler ikke, og den andre deler ikke ut albuer, og jeg er våken, men jeg snufser litt i de tristeste partiene.
Og denne boka her fikk jeg til jul av Rållså i 2007, og det er bare den andre boka jeg leser i 2018, men allerede nå er jeg ganske sikker på at det er den fineste jeg kommer til å lese, og antagelig er det det fineste jeg kommer til å gjøre sammen med mine barn også, og det blir ikke mye bedre enn dette.
Hurra for Astrid Lindgren! For en fantastisk arv du har etterlatt deg!
Jeg savner på ingen måte Tassen. Og ikke traktoren hans som sier DRRRRRRR..og bråker høyest av alt heller.
Jeg har alltid hatt stor glede av å lese for dem, ha dem sittende helt inntil, en på hver arm. Den ene bruker alltid en stund før den lar seg rive føre inn i historien - putler med noe på siden av, men den andre følger nøye med på hva som blir lest, og når de var yngre, og jeg var trøttere, så hendte det ikke så sjelden at jeg sovna midt i lesinga, og når den andre merka det, så ropte den først: PAPPA! LES! LES DÅ! Og hvis det fortsatt ikke kom noen tilfredsstillende respons, så fikk jeg en albue i siden så det sang.
I går begynte vi på det som må være verdens fineste barnebok, og som burde ha gitt Astrid Lindgren Nobelprisen i litteratur, og jeg grein meg igjennom de to første kapitlene, der den syke lillebroren Karl 'Kavring' Løve ligger i en slagbenk på et kjøkken og skal dø, og han vet det selv, for han har hørt de voksne snake om det, og faren hans har reist fra dem, og moren er en fattig syerske, men den eldre broren, Jonathan gir lillebroren sin trøst, han sier at etter døden så kommer du til et annet land, og det heter Nangijala, og der skal du vente på meg, og kroppen din er bare et skal, og når du har vært der i en dag eller to, så kommer jeg etter, så skal vi være sammen.
Jonathan er bade snill og sterk, og om natten star han ofte opp og koker varmt vann med honning for å lindre lillebroren sin hoste.
Jeg elsker rytmen i språket til Lindgren, og innholdet er så gripende og vakkert, for hvem kan vel skrive så vakkert om døden, så forståelig og samtidig så trøstende?
Forholdet mellom de to brødrene er så rørende som søskenforhold kan få blitt, og jeg husker så godt da jeg var barn og hørte denne boka lest på radioen, og det var mer enn magisk, med den lett raspende stemmen til hun som leste opp, så var det en helt vidunderlig opplevelse.
Her sitter jeg i 2018, med et barn på hver arm, og de er like fjetra som jeg, og jeg leser tre kapitler som en røyk. Og vi sitter helt stille, og den ene putler ikke, og den andre deler ikke ut albuer, og jeg er våken, men jeg snufser litt i de tristeste partiene.
Og denne boka her fikk jeg til jul av Rållså i 2007, og det er bare den andre boka jeg leser i 2018, men allerede nå er jeg ganske sikker på at det er den fineste jeg kommer til å lese, og antagelig er det det fineste jeg kommer til å gjøre sammen med mine barn også, og det blir ikke mye bedre enn dette.
Hurra for Astrid Lindgren! For en fantastisk arv du har etterlatt deg!
Kommentarer