Innlegg

Viser innlegg fra mars, 2017

Muammedanisme og hårmotar

Bilde
Eg tykkjer ikkje at finlandshetter burde brukas i det offentlege rom. Det er noko med det at ein ikkje kan sjå andletet til den som har finlandshetta på. Det er ellers rart det der med hår og hovudplagg og kva som er greit og ikkje.  I millitæret var det forbode å ha noko på hovudet inne, og likeeins å ikkje ha noko på hovudet ute, men i millitæret er det jo så mange tullereglar. I millitæret måtte alle ha like luer òg, akkurat som i Napoleon med sin hær. Men ser ein på historia til det sivile, så er ikkje den så mykje betre. Etter krigen vart jenter som var mistenkte for å ha hatt fysisk kontakt med (eller pult med) tyske soldatar skamklypte av store mobbar av vaksne menn. Eg har sett bilete. Det ser ikkje bra ut. Kva er det med dette håret? Då eg vaks opp var det ugreit å ha lue eller caps på seg ved bordet. Då eg hadde langt hår på 80 og 90 - talet var det mange som hadde -  til dels sterke - meiningar om dette - særleg godt vaksne menn - som hadde ei forestilling om korlei

The Devil and the deep blue sea

Bilde
Jeg sitter på toget fra Egersund. Jeg er alene. Stavekontrollen på telefonen ville velge avkristnet istedenfor alene. Og det er forsåvidt Spot.On. Hvor gammel var jeg da jeg ble avkristnet? Jeg tipper et sted mellom ti og elleve. Før det mislikte jeg det når kompisene fra byen bannet. Det ble så farlig, alt sammen. De fra Randøy brukte egenkomponerte uttrykk som Fy nisse . Eller mildere versjoner som hekkan, salikatt eller sallan .  Første gangen jeg møtte djevelen var sammen med bykompisene mine. De som leide det lille røde huset på nabogården. Somrene sammen med 'gutta ' var magiske. Det er ikke noe annet ord som beskriver det. Våre hjemmelagde pil og buer - pilene som suste over hyttetaket- klatringa på steinene og i trærne. Lukta av ristet brød og jordbærsyltetøy. Kaffe. Frokost med gutta- mens sola strakte seg inn igjennom de småruta vinduene. Det knyter seg fortsatt i magen når jeg tenker på dette - tenk det : etter alle disse årene så skammer jeg meg fortsatt. J

Hva er det som får deg til å tro at du er så jævla spesiell?

Vi nordmenn er ikke bare verdens rikeste, mest sydenelskende og mest sidrumpa - vi er også verdens lykkeligste. Dette i følge en fersk rangering som ble publisert helt helt nylig. Hvem er det egentlig som foretar slike undersøkelser? Og hva er kriteriene for å kalle seg lykkelig? Hvor stor rett har vi til å være lykkelige? Rållså og jeg hadde nylig en lengre diskusjon basert på Aslak Sira Myhre sitt eminente innlegg i Dagsavisen. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/ikke-f%C3%B8lg-dr%C3%B8mmen-din-1.773216 Det var en av de mest delte kronikkene i sosiale medier i fjor, og den satte i gang en viktig diskusjon. I grove trekk handler det om at ikke alle kan bli popstjerner, filmstjerner eller designere eller stjerneforfattere eller supermodeller, og at det er tullete, urealistisk, meningsløst, og i bunn og grunn et misbruk av din egen og andres tid hvis det er det du bruker energien din på. Du er like unik og like føkkings ordinær som alle andre. Hverken mer eller mindre. Det vikt

Siblings

Mitt ene barn er tatt av Pokémon - bølgen. Jeg vil tro at dette er rimelig seint, uten at jeg har gjort noen faktasjekk. De fleste som ble feid med er tilbake i sofaene sine eller på gutte-og jenterommene sine, med spill som fordrer mindre fysisk utfoldelse og nærkontakt med de labile værgudene. Mitt andre barn mener at Pokémon er verdens aller kjedeligste spill. Jeg har mitt andre barn mistenkt for å være noe forutinntatt, at det har bestemt seg på forhånd for at dette er drid , og at det er et faktum som det ikke er grunn til å diskutere. Mitt andre barn er dessuten svoren hater av Marcus og Martinius, i motsetning til mitt første, som lukker døra til rommet sitt og synger med på sjarmerende engelsk der inne, med blikket fullt av drøm. I de fleste søskenflokker er det en viss dynamikk, og jeg vet ikke om to unger kan kalles en flokk, men jeg har merka - helt siden at de var små - at de har vært opptatt av forskjellige ting, noen ganger motsatte, tilogmed og noe er kanskje biologis

Out on the weekend

Min siste kjøretur til Trøndelag var en tur tilbake til barndommens bilturer, seinsommer, en bil søkklasta med feriegreier, badmintonsett, footballer og klær. Far som alltid kjørte litt for kjapt igjennom svingene, og påkalte bilsyke - særlig hos meg - en bilsyke som ble forsterka av mors sigarettrøyking og countrymusikken som sveiv på stereoanlegget. Vestlandet har mange svinger og jeg har spydd i de fleste av dem. Kjente stedsnavn dukka opp, skilt som fossa forbi :Vindsvik, Erfjord, Sand. Til høyre mot Suldalsosen der, ikke mot ferjestøa  Sand-Ropeid, men derimot Odda, industriplassen. Store, stygge fabrikkbygninger ved fjorden, i kontrast mot nesten herskapelige trehus i sentrum, plassert i disse absurd grønne omgivelsene. Jeg elsker disse kontrastene, det industrielle mot det storslagne. Menneskehånden mot naturen er aldri tydeligere. Menneske MED naturen,  i den, rundt den. Demninger i fjellheimen, billig kraft, fossefall som er temt, prisen å betale for rimelig elektrisitet. Je