Og litt til

Det var en gang I tiden jeg trodde at noen passa på meg. At det var ondskap som lurte inni skyggen, eller på dypet. Jeg husker godt at jeg pleide å ligge i båten og glo ned mot bunnen, og dypet var alltid på sitt mest skremmende mens den ennå kunne skimtes. Bare et par centimeter med glassfiber imellom oss, avgrunnen og meg. De jeg så opp til var handlekraftige menn. Tause under stjernehimmelen. Menn som kunne slå eller skyte seg ut av trøbbel. Lyset og mørket var motpoler, og ikke speilbilder av hverandre. Riktig og galt var logisk. det var gode mennesker og onde mennesker, og de onde hadde nesten utelukkende lite flatterende utseende. Man kunne liksom se det på utsiden hvordan man var innerst. Jeg har ikke noe konkret øyeblikk for oppvåkningen. Øyeblikket hvor jeg har våkna og sett at det var bare bullshit. Alt du har tenkt og trodd er feil. Det har vel mer vært som en gift som har spredd seg i kroppen, en tvil. Mange små dråper som har samla seg. For hvem hadde makta? Egentlig?

Det ligger en begivenhetsrik høst foran meg og familien min. Det skal giftes, og jeg skal på scenen som rockesanger igjen, og på Torsdag fyller ungene 6 år, med  tre ulike feiringer på rekke og rad, men allerede i går begynte de på SFO, og om noen uker på skolen på 'ordentlig'. Det er mye ambivalens som ligger i dette med at de skal begynne på skolen. Jeg synes at det er deilig at de er blitt mer selvstendige, at de kan finne seg mat og kle på seg selv, og at vi kan slippe dem løs utenfor blokka uten å gå med en nagende frykt for at de skal slå seg halvt i hjel, eller bli påkjørt, eller bli kidnappa av en av raringene som driver i trekket igjennom slaskamarkå, på vei til prixen eller hvor det nå er de skal. Gjerdet mot omverden - i direkte og overført betydning - blir liksom flytta litt etter litt. I et tempo som  alle parter forhåpentligvis er komfortable med. Det er mye som er bra i omverden, det er mange riktig bra mennesker som vil bra ting, det er mye latter og tøys o