John Wayne finnes bare på film
Det var en gang I tiden jeg trodde at noen passa på meg. At det var ondskap som lurte inni skyggen, eller på dypet. Jeg husker godt at jeg pleide å ligge i båten og glo ned mot bunnen, og dypet var alltid på sitt mest skremmende mens den ennå kunne skimtes. Bare et par centimeter med glassfiber imellom oss, avgrunnen og meg.
De jeg så opp til var handlekraftige menn. Tause under stjernehimmelen.
Menn som kunne slå eller skyte seg ut av trøbbel. Lyset og mørket var motpoler, og ikke speilbilder av hverandre. Riktig og galt var logisk. det var gode mennesker og onde mennesker, og de onde hadde nesten utelukkende lite flatterende utseende. Man kunne liksom se det på utsiden hvordan man var innerst.
Jeg har ikke noe konkret øyeblikk for oppvåkningen. Øyeblikket hvor jeg har våkna og sett at det var bare bullshit. Alt du har tenkt og trodd er feil.
Det har vel mer vært som en gift som har spredd seg i kroppen, en tvil. Mange små dråper som har samla seg.
For hvem hadde makta? Egentlig? Det var de pene, de vellykka, de populære. Det var de som var kjipest. Det var de som mobba, som om kulhetsfaktoren deres ga dem en rett til å behandle andre dårlig. Og de som var annerledes, da: De som lukta litt rart eller hadde bolleklipp, eller kom fra en relgiøs familie, eller hadde noen kilo for mye, eller utstrålte usikkerhet eller sjenanse: Mange av dem aksepterte bare sin egen skjebne. Lot seg bli hersa med. Bøyde nakken og lot det skje.
Jeg vil ikke påstå at jeg ble mobba. Jeg var vel litt på utsiden, jeg sa og gjorde en del rare ting. Men jeg lengta etter å være der - blant de populære. Og jeg gjorde ingenting for å gjøre tilværelsen lettere for dem som ble hakka på. Jeg ville bare ikke assosieres med dem.
Hvis jeg kan gi ungene mine så mye styrke at de tør å si fra hvis de ser noen blir stengt ute. Da har jeg nådd fram med noe.
Dette tenker jeg denne Tirsdagen, uka før ungene begynner på skolen.
John Wayne finnes bare på film.
De jeg så opp til var handlekraftige menn. Tause under stjernehimmelen.
Menn som kunne slå eller skyte seg ut av trøbbel. Lyset og mørket var motpoler, og ikke speilbilder av hverandre. Riktig og galt var logisk. det var gode mennesker og onde mennesker, og de onde hadde nesten utelukkende lite flatterende utseende. Man kunne liksom se det på utsiden hvordan man var innerst.
Jeg har ikke noe konkret øyeblikk for oppvåkningen. Øyeblikket hvor jeg har våkna og sett at det var bare bullshit. Alt du har tenkt og trodd er feil.
Det har vel mer vært som en gift som har spredd seg i kroppen, en tvil. Mange små dråper som har samla seg.
For hvem hadde makta? Egentlig? Det var de pene, de vellykka, de populære. Det var de som var kjipest. Det var de som mobba, som om kulhetsfaktoren deres ga dem en rett til å behandle andre dårlig. Og de som var annerledes, da: De som lukta litt rart eller hadde bolleklipp, eller kom fra en relgiøs familie, eller hadde noen kilo for mye, eller utstrålte usikkerhet eller sjenanse: Mange av dem aksepterte bare sin egen skjebne. Lot seg bli hersa med. Bøyde nakken og lot det skje.
Jeg vil ikke påstå at jeg ble mobba. Jeg var vel litt på utsiden, jeg sa og gjorde en del rare ting. Men jeg lengta etter å være der - blant de populære. Og jeg gjorde ingenting for å gjøre tilværelsen lettere for dem som ble hakka på. Jeg ville bare ikke assosieres med dem.
Hvis jeg kan gi ungene mine så mye styrke at de tør å si fra hvis de ser noen blir stengt ute. Da har jeg nådd fram med noe.
Dette tenker jeg denne Tirsdagen, uka før ungene begynner på skolen.
John Wayne finnes bare på film.
Kommentarer