Life - but how to live it?
Det ligger en begivenhetsrik høst foran meg og familien min.
Det skal giftes, og jeg skal på scenen som rockesanger igjen, og på Torsdag fyller ungene 6 år, med tre ulike feiringer på rekke og rad, men allerede i går begynte de på SFO, og om noen uker på skolen på 'ordentlig'.
Det er mye ambivalens som ligger i dette med at de skal begynne på skolen. Jeg synes at det er deilig at de er blitt mer selvstendige, at de kan finne seg mat og kle på seg selv, og at vi kan slippe dem løs utenfor blokka uten å gå med en nagende frykt for at de skal slå seg halvt i hjel, eller bli påkjørt, eller bli kidnappa av en av raringene som driver i trekket igjennom slaskamarkå, på vei til prixen eller hvor det nå er de skal.
Gjerdet mot omverden - i direkte og overført betydning - blir liksom flytta litt etter litt. I et tempo som alle parter forhåpentligvis er komfortable med.
Det er mye som er bra i omverden, det er mange riktig bra mennesker som vil bra ting, det er mye latter og tøys og tull og hekkan. Snurrige situasjoner. Men så er det ganske mye faenskap også. Og faenskapet, det må man forholde seg til når man møter det. Dritfolka. Kjipingene. Maktmenneskene. De er der.
Det beste bildet på at ungene mine er avhengige av meg er når vi er ute og går, og de griper hånda mi. Holder den fast. På instinkt eller innfall eller av gammel vane.
Og så innbiller jeg meg at trikset er å holde akkurat passe hardt fast. Ikke holde så hardt at knokene blir hvite, eller det blir umulig å komme seg løs. Ikke holde så veikt at det ikke gir trygghet, at begge parter kan kjenne på et samhold eller en styrke.
Jeg er her, jeg. Jeg har deg.
Jeg tror mange av oss som er foreldre har en slags urealistisk forestilling om at ungene våre skal bli bedre mennesker enn oss selv. At de skal bli snillere, mer hensynsfulle, smartere, morsommere, ha bedre arbeidsmoral, og nå lenger enn hva vi har gjort.
Vi gjør ikke dette bevisst, men ubevisst. Selv om jeg er en slabbedask, så vil jeg at du skal bli et arbeidsjern, min sønn.
Gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør.
Vi ligger liksom og flikker og filer bort det vi mener er uvaner, det som irriterer oss, eller kan bli oppfatta av andre som noe negativt.
En del ting må man jo gjerne jobbe med, ting som går på personlig hygiene eller mas og grining i kombinasjon, eller sånt som går på hvordan man behandler andre.
Det er et minefelt. Men man får bare gjøre så godt man kan.
Det skal giftes, og jeg skal på scenen som rockesanger igjen, og på Torsdag fyller ungene 6 år, med tre ulike feiringer på rekke og rad, men allerede i går begynte de på SFO, og om noen uker på skolen på 'ordentlig'.
Det er mye ambivalens som ligger i dette med at de skal begynne på skolen. Jeg synes at det er deilig at de er blitt mer selvstendige, at de kan finne seg mat og kle på seg selv, og at vi kan slippe dem løs utenfor blokka uten å gå med en nagende frykt for at de skal slå seg halvt i hjel, eller bli påkjørt, eller bli kidnappa av en av raringene som driver i trekket igjennom slaskamarkå, på vei til prixen eller hvor det nå er de skal.
Gjerdet mot omverden - i direkte og overført betydning - blir liksom flytta litt etter litt. I et tempo som alle parter forhåpentligvis er komfortable med.
Det er mye som er bra i omverden, det er mange riktig bra mennesker som vil bra ting, det er mye latter og tøys og tull og hekkan. Snurrige situasjoner. Men så er det ganske mye faenskap også. Og faenskapet, det må man forholde seg til når man møter det. Dritfolka. Kjipingene. Maktmenneskene. De er der.
Det beste bildet på at ungene mine er avhengige av meg er når vi er ute og går, og de griper hånda mi. Holder den fast. På instinkt eller innfall eller av gammel vane.
Og så innbiller jeg meg at trikset er å holde akkurat passe hardt fast. Ikke holde så hardt at knokene blir hvite, eller det blir umulig å komme seg løs. Ikke holde så veikt at det ikke gir trygghet, at begge parter kan kjenne på et samhold eller en styrke.
Jeg er her, jeg. Jeg har deg.
Jeg tror mange av oss som er foreldre har en slags urealistisk forestilling om at ungene våre skal bli bedre mennesker enn oss selv. At de skal bli snillere, mer hensynsfulle, smartere, morsommere, ha bedre arbeidsmoral, og nå lenger enn hva vi har gjort.
Vi gjør ikke dette bevisst, men ubevisst. Selv om jeg er en slabbedask, så vil jeg at du skal bli et arbeidsjern, min sønn.
Gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør.
Vi ligger liksom og flikker og filer bort det vi mener er uvaner, det som irriterer oss, eller kan bli oppfatta av andre som noe negativt.
En del ting må man jo gjerne jobbe med, ting som går på personlig hygiene eller mas og grining i kombinasjon, eller sånt som går på hvordan man behandler andre.
Det er et minefelt. Men man får bare gjøre så godt man kan.
Kommentarer