Og litt til

Vi kom oss etter hvert i bilen alle sammen, kjørte til rundkjøringa ved Prixen - snudde for å hente noe vi hadde glemt -  og husker jeg ikke mye feil - så måtte vi snu enda en gang før det var på alvor at vi var på vei. Vi skar sørover på motorveien, svingte av ved solasplitten, utover mot Risavika - hvor Stavangerfjord allerede lå til kai og Alf Prøysen sang om sparegrisen sin på bilstereoen og ungene likte godt det. En kan nesten si at Ingrid blei litt hekta på Prøysen. Det var ikke så lang venting der - på Tananger - det var fin stemning i bilen. Ingrid sang hele RISKAFJORD KOM SEILANE FRÅ HOMMERSÅG TE BYN med sin klare småpikerøst. Og så trilla vi om bord på det nye fine skipet sammen med alle de andre som skulle krysse Skagerak denne Søndagsnatta. Tyskere, Nederlendere, Danskere og Nordmenn i en tålig skjønn forening. Vi velta ut av våre respektive kjøretøyer på jakt etter lekerommet, taxfree-butikken, baren eller lugaren. Det lukta maling, olje, varmt metall. Begge ungene ville

Det har gått mer enn to uker siden jeg blogga sist, men alt har en forklaring.  Vi har vært på en toukers i broderlandet i sør. Jeg kjenner på meg at det blir en føljetong, dette her, for jeg har så mye å fortelle om, og så har jeg hatt tid til å lese, se fotball og bare ligge og glo tomt ut i lufta, mens jeg har vært foruten anledning til å skrive og skli rundt på feisen og den slags. Sist gang familien vår dro til Danmark var det om Kristiansand i hurtigferja Superspeed, overfarten er behørig dokumentert i bloggposten 'Born to be wild'. Det er rystende greier. 'Aldri mer' var mantraet etter at vi kjørte i land den gangen. Lukta av magesyre reiv i neseborene og Karius bygget en hemmelig gang fra tanna si og bort til tanna til Baktus. For tjuende gang den dagen. Men det er lenge siden nå. Vi  skulle reise med Stavangerfjord denne gangen.  Fra Risavika til Hirtshals. Med lugar med begrensa utsikt. Seile om natta, bli vogga i søvn av bølgene og våkne opplagt til en

Jeg kunne skrive side opp og side ned om det å vokse opp på gård, og det har jeg vel forsåvidt gjort også, ikke minst om sommerferien. Sommerrferiene for meg var 1-2 uker i begynnelsen av August. Det var fint. Bortsett fra bilturen opp. Og bilturen ned. Jeg ville ikke ha bytta med noen. Ikke med Danmark eller det forjettede sydens land eller hvor de nå reiste hen, de andre ungene. Resten av sommeren besto av tungt eller kjedelig gårdsarbeid. Endeløse krangler med søsknene mine. Dagdrømmerier - lukta av dyr og diesel og nyslått gras. Lyden av en Massey Ferguson som sleit seg hjemover med en overfylt tilhenger med høye karmer. I dag ville jeg ikke ha bytta vekk det heller. Men da - på åttitallet - ville jeg nok det. Jeg spilte Twisted Sister for kalvene - og de dansa rundt i bingene sine - i fryd eller undring eller forskrekkelse. Eller reint sjokk. Jeg reiste ikke utenlands før jeg fylte femten. Det var en klassetur til Oslo  med innlagt svipptur til Sverige. Jeg fikk aldri h

Det nærmer seg siste akt for barnehagen som ungene har gått i de siste to årene. Det er kun èn bokstav igjen på skiltet som en gang så stolt var merket Barnas Hus, Avdeling Bekkefaret Kirke. Man kan vel trygt gå ut ifra at det er plommetjuver som står bak vandaliseringen, men siden det bare er noen uker igjen til nedlegging er det ingen som bryr seg med å erstatte de bokstavene som mangler. Og av erfaring vet jeg at Plommetjuver ikke begrenser seg til plommer. Ikke når de er på vei til eller fra fest og kreativiteten eller kjedsomheten tar regien. Vi hadde avslutningsfest for tre uker siden. Jeg sitter i foreldreutvalget, og var dermed involvert i planleggingen av festen, men stort sett var det ikke jeg som planla. Det var det damene som gjorde. Vår barnehage har vært en fantastisk barnehage. I det siste kapittel skrives er det unger der med bakgrunn fra tett opp i mot 20 forskjellige land, og fire-fem forskjellige livssyn, og når vi kokte pølser var det tre forskjellige sorter.