Kaldsmed
Hvis det er sånn.
Hvis det er sånn at bilder sier mer enn tusen ord, da har jeg to konkrete fra helga.
Det ene er forestillinga av et bilde. Hentesituasjon i barnehagen. Det er siste dag før jul. Alle klærne må tas med hjem. Dresser, sokker, luer, votter, gensere, bukser. Jeg pakker alt i en ikeapose
Ingrid kommer av fri vilje.
Det er én av to.
Jeg kler henne først mens hun spør om den og den kan komme hjem til henne. Jeg lover og lyger.
Endre vil ikke bli med, og jeg må ty til det vanlige arsenalet av triks.
Det som eks-statsminister Stoltenberg kanskje ville kalt en verktøykasse. Problemet er at verktøyet (lokking, realitetsorientering og trusler av ulikt format) ikke virker noe særlig på skruen. Skruen er min sønn. Det passer ikke for han å gå. Ikke nå.
Han sitter i et hav av Lego. Ingrid og jeg har pakka alt. Hun står i fullt regntøy og er klar til å gå. Jeg tar frem den imaginære hammeren. Tar ungen under armen mens han protesterer høylydt. Hyler. Skriker. Jeg blir varm i hodet. Prøver å avlede ved å snakke om jul.
Kjenner på tålmodighet som er slitt frynsete i kantene.
Han roer seg når han kommer på fanget. Strømmen av tårer og snørr avtar.
Da vi kommer ut i gangen ser jeg det. Alle støvlene som henger oppned med navnelapper under. Og så tenker jeg at om noen måneder skal det fjernes, og gangen skal fylles med støv og håndtverkere fra Øst Europa, og alt det som sitter i veggene skal bort og bli til noe annet.
Hadde jeg vært fotograf skulle jeg tatt bilde av støvlene med navnelapper under, tenker jeg før vi kappspringer opp til porten.
Hvis det er sånn at bilder sier mer enn tusen ord, da har jeg to konkrete fra helga.
Det ene er forestillinga av et bilde. Hentesituasjon i barnehagen. Det er siste dag før jul. Alle klærne må tas med hjem. Dresser, sokker, luer, votter, gensere, bukser. Jeg pakker alt i en ikeapose
Ingrid kommer av fri vilje.
Det er én av to.
Jeg kler henne først mens hun spør om den og den kan komme hjem til henne. Jeg lover og lyger.
Endre vil ikke bli med, og jeg må ty til det vanlige arsenalet av triks.
Det som eks-statsminister Stoltenberg kanskje ville kalt en verktøykasse. Problemet er at verktøyet (lokking, realitetsorientering og trusler av ulikt format) ikke virker noe særlig på skruen. Skruen er min sønn. Det passer ikke for han å gå. Ikke nå.
Han sitter i et hav av Lego. Ingrid og jeg har pakka alt. Hun står i fullt regntøy og er klar til å gå. Jeg tar frem den imaginære hammeren. Tar ungen under armen mens han protesterer høylydt. Hyler. Skriker. Jeg blir varm i hodet. Prøver å avlede ved å snakke om jul.
Kjenner på tålmodighet som er slitt frynsete i kantene.
Han roer seg når han kommer på fanget. Strømmen av tårer og snørr avtar.
Da vi kommer ut i gangen ser jeg det. Alle støvlene som henger oppned med navnelapper under. Og så tenker jeg at om noen måneder skal det fjernes, og gangen skal fylles med støv og håndtverkere fra Øst Europa, og alt det som sitter i veggene skal bort og bli til noe annet.
Hadde jeg vært fotograf skulle jeg tatt bilde av støvlene med navnelapper under, tenker jeg før vi kappspringer opp til porten.
Kommentarer