Hotmail and I
Jeg skulle ha gjort ferdig diktføljetongen min, men så kom denne tittelen seilende, og da må jeg gripe den med begge hender, for hvis ikke fyker den bare forbi.
Nå gjenstår det bare å fylle den med innhold av en eller annen art.
Jeg fikk min første (men langt fra siste) mailadresse en gang på slutten av nittitallet. Jeg tipper at det var i 1998.
Det var Jærdegosen som satte meg i gang. Hen var allerede da en erfaren globetrotter, og på sine reiser hadde han lært at internettet generelt, og hotmail spesielt var en god måte å holde eventuelle bekymrede familiemedlemmer og venner orientert om hvordan tilværelsen artet seg, eller først og fremst love at alt var bra.
Vi satt vel i en internettcafè i Lima. Fant på en adresse. Fant på et passord. Det var et lokale med 10-15 maskiner, hvor cirka halvparten virket, og så betalte du noen løgnaser til noen løgnaser i depositum, og så logga du deg på. Lokalet lå i en kjeller i et smug, og jeg sleit med alle utlendingene og med spansken, og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor ikke alle bare kan snakke norsk slik som oss andre.
Mye av det samme som mange Nordmenn i utlandet tenker, men bare Carl Ivar Hagen er dum nok til å si. Eller kanskje jeg mente frekk. Frekk og dum er en fæl kombo.
(For the record - jeg var ironisk da det gjaldt meg selv og utenlandsk - jeg kan brife med spansk-kunnskapene mine - se bare : Una maleta grande - Una maleta blanco - Una cerveza, Por Favor - Huevos Fritas .... Sånn: det var vel det jeg kan. Halvparten har jeg lært på NRK, resten lærte jeg på èn måned i Peru med Jærdegosen).
Jeg veit ikke om NSA overvåka all traffikken på nettet på den tida, det er vel ikke usannsynlig å tro det. Amerikanernes historie med Sør-Amerika er alt annet enn stolt. Det var uansett ikke så mye å ta meg på. Jeg skreiv ned noen inntrykk Hva vi hadde tenkt å gjøre. Hvor forskjellig alt var fra hvordan jeg hadde forestilt meg på forhånd. Jeg skreiv til de gamle og til min daværende.
Det viste seg fort at hotmail faktisk var en veldig praktisk måte å holde kontakten på. Og billig. Og kjapp. Og tusen ganger bedre enn alternativet - som realistisk sett - hadde vært den absoluta tysstnad.
Snailmail kommer nok alltid til å være min favoritt, fordi man har det fysikske aspektet, som ikke kan overses.
Men intranettet er kommet for å bli.
Nå gjenstår det bare å fylle den med innhold av en eller annen art.
Jeg fikk min første (men langt fra siste) mailadresse en gang på slutten av nittitallet. Jeg tipper at det var i 1998.
Det var Jærdegosen som satte meg i gang. Hen var allerede da en erfaren globetrotter, og på sine reiser hadde han lært at internettet generelt, og hotmail spesielt var en god måte å holde eventuelle bekymrede familiemedlemmer og venner orientert om hvordan tilværelsen artet seg, eller først og fremst love at alt var bra.
Vi satt vel i en internettcafè i Lima. Fant på en adresse. Fant på et passord. Det var et lokale med 10-15 maskiner, hvor cirka halvparten virket, og så betalte du noen løgnaser til noen løgnaser i depositum, og så logga du deg på. Lokalet lå i en kjeller i et smug, og jeg sleit med alle utlendingene og med spansken, og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor ikke alle bare kan snakke norsk slik som oss andre.
Mye av det samme som mange Nordmenn i utlandet tenker, men bare Carl Ivar Hagen er dum nok til å si. Eller kanskje jeg mente frekk. Frekk og dum er en fæl kombo.
(For the record - jeg var ironisk da det gjaldt meg selv og utenlandsk - jeg kan brife med spansk-kunnskapene mine - se bare : Una maleta grande - Una maleta blanco - Una cerveza, Por Favor - Huevos Fritas .... Sånn: det var vel det jeg kan. Halvparten har jeg lært på NRK, resten lærte jeg på èn måned i Peru med Jærdegosen).
Jeg veit ikke om NSA overvåka all traffikken på nettet på den tida, det er vel ikke usannsynlig å tro det. Amerikanernes historie med Sør-Amerika er alt annet enn stolt. Det var uansett ikke så mye å ta meg på. Jeg skreiv ned noen inntrykk Hva vi hadde tenkt å gjøre. Hvor forskjellig alt var fra hvordan jeg hadde forestilt meg på forhånd. Jeg skreiv til de gamle og til min daværende.
Det viste seg fort at hotmail faktisk var en veldig praktisk måte å holde kontakten på. Og billig. Og kjapp. Og tusen ganger bedre enn alternativet - som realistisk sett - hadde vært den absoluta tysstnad.
Snailmail kommer nok alltid til å være min favoritt, fordi man har det fysikske aspektet, som ikke kan overses.
Men intranettet er kommet for å bli.
Kommentarer