Tore og Tønes
Fredag var jeg for første gang på besøk i det nye konserthuset i Stavanger. Det er et praktfullt bygg, der det ligger ved vågen.
Det var eksiltrønderdegosen som hadde kjøpt billetter. Tatt initiativ. Selv hadde jeg bare registrert et slikt arrangement. Helt ytterst - langt borte fra bevissthetens kjerne - og ingen av oss hadde sjekka ut hva det egentlig skulle handle om.
Det eneste vi visste var at de involverte var Frank 'Tønes' Tønnesen og Tore 'durracellkanin' Renberg.
Jeg er fan av han første og har respekt for han andre. Med seg hadde de en fyr på mandolin også. han haltet litt, men jeg husker ikke hva han heter.
Det er bare en haltepink jeg husker og det er ringeren fra Notre Dame og han hadde visst en pukkel i tillegg.
Vi satt langt bak på det ene galleriet. Det var ikke noe problem for meg, men eksiltrønderen sleit veldig med å få med seg teksten som etterhvert dukka opp på en skjerm framme på scenen.
Jeg har skrevet en del om kontakten mellom scene og sal ved flere tidligere anledninger. Hvis den ikke er der, så er det ingenting.
Renberg og Tønes er så høyt elsket i Stavanger at man kunne merke varmen som strømmet fra salen og opp på scenen, og føle at de der oppe ble løfta fram av det.
Særlig Tønes, som bare kunne dra litt på det - med den snodige dialekten sin - så ville folk liksom le seg i hjel.
Han andre snakka og snakka. Om hvordan han laget karakterene i bøkene sine. At han så for seg hva slags musikk de hørte på, og at det fikk den til å tre klarere fram, og så fyrte han avgårde standup-skriving - direkte livepå makken sin -mens haltepinken og Tønes klimpra på gitar og mandolin i bakgrunnen.
De hadde oversatt Nothing else matters (Metallica) til norsk, og den traff meg mye mer enn den originale versjonen. Renberg synger som ei kråke, men det gjør jo strengt tatt Hetfield også. Men Hetfield høres ut som han skal føde. Har det liksom så vondt mens han presser ordene ut. Det gjør ikke Renberg.
Tønes gjør alt til sitt. Gir det mening. Han er lett å bli glad i.
Igjennom de to 45-minutts-aktene - som i besto av 70 prosent Renberg-snakking og 40 prosent musikk - må jeg si at jeg koste meg. Det er inspirerende når kunstnere forteller om hva som inspirerer dem. Hvor de henter ting fra. Hva som er kilden.
Jeg trekker litt for publikum, som tørster slik etter å le at de breker av latter når det lille snev av alvor som finnes blir presentert.
Alt i alt en veldig fin opplevelse. En femmer.
PS: Et tips til de som skal på konsert en annen gang: ALDRI forlat salen før dere har fått klemt minst ett ekstranummer ut av musikerne på scenen. Hvis dere liker musikken. Og det virker det som om dere gjorde.
PPS: Det var høy kjendisfaktor på arrangementet, i følge Eksiltrønderen var det bare èn som hadde hatt - Hvem tror dere det var?
Det var eksiltrønderdegosen som hadde kjøpt billetter. Tatt initiativ. Selv hadde jeg bare registrert et slikt arrangement. Helt ytterst - langt borte fra bevissthetens kjerne - og ingen av oss hadde sjekka ut hva det egentlig skulle handle om.
Det eneste vi visste var at de involverte var Frank 'Tønes' Tønnesen og Tore 'durracellkanin' Renberg.
Jeg er fan av han første og har respekt for han andre. Med seg hadde de en fyr på mandolin også. han haltet litt, men jeg husker ikke hva han heter.
Det er bare en haltepink jeg husker og det er ringeren fra Notre Dame og han hadde visst en pukkel i tillegg.
Vi satt langt bak på det ene galleriet. Det var ikke noe problem for meg, men eksiltrønderen sleit veldig med å få med seg teksten som etterhvert dukka opp på en skjerm framme på scenen.
Jeg har skrevet en del om kontakten mellom scene og sal ved flere tidligere anledninger. Hvis den ikke er der, så er det ingenting.
Renberg og Tønes er så høyt elsket i Stavanger at man kunne merke varmen som strømmet fra salen og opp på scenen, og føle at de der oppe ble løfta fram av det.
Særlig Tønes, som bare kunne dra litt på det - med den snodige dialekten sin - så ville folk liksom le seg i hjel.
Han andre snakka og snakka. Om hvordan han laget karakterene i bøkene sine. At han så for seg hva slags musikk de hørte på, og at det fikk den til å tre klarere fram, og så fyrte han avgårde standup-skriving - direkte livepå makken sin -mens haltepinken og Tønes klimpra på gitar og mandolin i bakgrunnen.
De hadde oversatt Nothing else matters (Metallica) til norsk, og den traff meg mye mer enn den originale versjonen. Renberg synger som ei kråke, men det gjør jo strengt tatt Hetfield også. Men Hetfield høres ut som han skal føde. Har det liksom så vondt mens han presser ordene ut. Det gjør ikke Renberg.
Tønes gjør alt til sitt. Gir det mening. Han er lett å bli glad i.
Igjennom de to 45-minutts-aktene - som i besto av 70 prosent Renberg-snakking og 40 prosent musikk - må jeg si at jeg koste meg. Det er inspirerende når kunstnere forteller om hva som inspirerer dem. Hvor de henter ting fra. Hva som er kilden.
Jeg trekker litt for publikum, som tørster slik etter å le at de breker av latter når det lille snev av alvor som finnes blir presentert.
Alt i alt en veldig fin opplevelse. En femmer.
PS: Et tips til de som skal på konsert en annen gang: ALDRI forlat salen før dere har fått klemt minst ett ekstranummer ut av musikerne på scenen. Hvis dere liker musikken. Og det virker det som om dere gjorde.
PPS: Det var høy kjendisfaktor på arrangementet, i følge Eksiltrønderen var det bare èn som hadde hatt - Hvem tror dere det var?
Kommentarer