Nesten som på film
Det er bittelitt søkt, kanskje - at jeg kjenner et ekstra press når det er påske - siden jeg er Påskeharen.
Ikke på å verpe egg fylt med sjokolade for å gjemme dem bak en stein eller i et hult tre eller bak et sykkelstativ, men snarere skrive noe snappy på facebook eller her, som kan få folk til å trekke på smilebåndet.
Men i dag - Torsdag etter skjærtorsdag - kan jeg konstatere at det ikke ble til noe. I år. Heller.
Familien Påskeharen har hatt en aktiv ferie til oss å være. Vi har vært på Bømlo i tre dager, I Egersund med hele Dvergbøyklanen en dag. Grilla pølser i sola. Skifta 3 par sko på Endre, som alltid må trø oppi der det er våtest. Jeg veit ikke hva det er vannet roper til ham, men det virker ihvertfall. Han blir helt fjern i blikket.
Ingrid og jeg var på legevakten og sydde to sting i panna hennes for ei uke siden. Hun kappsprang med Endre. De jaga avgårde over parkeringsplassen, og så falt hun og hylskreik, og jeg løfta henne opp, og trøsta, kosta av henne støvet og fortsatte mot butikken, men så oppdaget jeg at det rant blod ned på innsiden av lua. Kjente meg teit som ikke hadde sett det med èn gang. Vi snudde og gikk hjem, og da kom Rållså springende og hun er bedre til å trøste enn meg, og vi plastra såret og jeg tok Ingrid i hånda og gikk nedover mot legevakten.
Den lille dattera mi lyste som ei sol. Som om den ekstra oppmerksomheten hun fikk etter at hun slo seg var en fin ting. Som gjorde henne spesiell. Jeg kjente på en sår klump i brystet.
Det tok ikke lang tid å komme inn på legevakten.
Jeg digger de folka der.
På en halv time var det gjort. Vi var registrert, og såret til Ingrid var rensa, sydd og plastra. Og hun hadde ligget helt rolig på benken, mens legen sydde to små sting i panna hennes, og hun fortrakk ikke en mine. Jeg holdt den lille hånda hennes, og etterpå fikk hun velge seg en premie i ei eske med juggel, og hun måtte ella, for det var så mye fint hun hadde lyst på, og hun endte opp med et armbånd som jeg festa rundt armen hennes med en gang.
Jeg takka og smilte, og sykepleieren ba nesten om unnskyldning for at jeg måtte betale 73 kroner for diverse utstyr.
Da vi kom hjem, så vi Rållså og Endre som dreiv og vaska bilen, og da de så oss kom de løpende i mot oss, nesten som på film, og alt kjentes veldig fint.
Ikke på å verpe egg fylt med sjokolade for å gjemme dem bak en stein eller i et hult tre eller bak et sykkelstativ, men snarere skrive noe snappy på facebook eller her, som kan få folk til å trekke på smilebåndet.
Men i dag - Torsdag etter skjærtorsdag - kan jeg konstatere at det ikke ble til noe. I år. Heller.
Familien Påskeharen har hatt en aktiv ferie til oss å være. Vi har vært på Bømlo i tre dager, I Egersund med hele Dvergbøyklanen en dag. Grilla pølser i sola. Skifta 3 par sko på Endre, som alltid må trø oppi der det er våtest. Jeg veit ikke hva det er vannet roper til ham, men det virker ihvertfall. Han blir helt fjern i blikket.
Ingrid og jeg var på legevakten og sydde to sting i panna hennes for ei uke siden. Hun kappsprang med Endre. De jaga avgårde over parkeringsplassen, og så falt hun og hylskreik, og jeg løfta henne opp, og trøsta, kosta av henne støvet og fortsatte mot butikken, men så oppdaget jeg at det rant blod ned på innsiden av lua. Kjente meg teit som ikke hadde sett det med èn gang. Vi snudde og gikk hjem, og da kom Rållså springende og hun er bedre til å trøste enn meg, og vi plastra såret og jeg tok Ingrid i hånda og gikk nedover mot legevakten.
Den lille dattera mi lyste som ei sol. Som om den ekstra oppmerksomheten hun fikk etter at hun slo seg var en fin ting. Som gjorde henne spesiell. Jeg kjente på en sår klump i brystet.
Det tok ikke lang tid å komme inn på legevakten.
Jeg digger de folka der.
På en halv time var det gjort. Vi var registrert, og såret til Ingrid var rensa, sydd og plastra. Og hun hadde ligget helt rolig på benken, mens legen sydde to små sting i panna hennes, og hun fortrakk ikke en mine. Jeg holdt den lille hånda hennes, og etterpå fikk hun velge seg en premie i ei eske med juggel, og hun måtte ella, for det var så mye fint hun hadde lyst på, og hun endte opp med et armbånd som jeg festa rundt armen hennes med en gang.
Jeg takka og smilte, og sykepleieren ba nesten om unnskyldning for at jeg måtte betale 73 kroner for diverse utstyr.
Da vi kom hjem, så vi Rållså og Endre som dreiv og vaska bilen, og da de så oss kom de løpende i mot oss, nesten som på film, og alt kjentes veldig fint.
Kommentarer