Det blei bare rot, dette her.
Ja, i dag så jeg feil på klokka og kom på jobb en drøy time for tidlig. Det burde vel ringt noen klokker eller bjeller eller lignende litt før jeg kom til Haukåsveien, som mest av alt minna meg om Twin Peaks. Det gjør den nesten aldri ellers.
Og da var det for seint til å labbe hjem igjen, og så trillet det en bil forbi meg og stoppa, og så var det en fra jobben, og jeg hoppa inn og vi snakka om været og trafikken og jeg lata som jeg ikke hadde sett feil på klokka, var bare tidlig ute liksom, men jeg vet ikke helt om han kjøpte det.
Han hadde Leonard Cohens There aint no cure for love på, men var kommet et stykke ut i låta, og før vi var kommet så lang som Hillevågsveien kom det enerverende korpartiet som etter min mening dreper sangen. Min favoritt på den plata er everybody knows, men jeg følte ikke at jeg kunne skippe.
Han skrudde ikke ned lyden etter at han plukka meg opp, han jeg satt på med. Det har jeg respekt for.
Han satte meg av, og jeg tenkte at siden jeg er et slikt a-menneske så får jeg sikkert til å blogge litt, men ordene triller ikke akkurat ut av meg.
Rållså vant forresten kampen om sofaen, for de som måtte lure, og jeg skal ikke komme med noe referat fra den turen vi hadde ut til Forus for å velge farge, for det var en temmelig amper affære.
Da jeg henta ungene i barnehagen i går, så jeg min sønn utføre noe han kalte for Karate på en mye mindre gutt. Karaten besto av at Endre sprang etter den lille og dro ham i hetta, sånn at han falt overende. Og så lo han.
NEI, MEN ENDRE! KA HOLDE DU PÅ MED?
EG GJØR KARATE!
NEI, KARATE E IKKJE DET SAMA SOM Å DRA I HETTÅ.
JAMEN, HAN LIGE DET!
Og så tok vi den obligaroriske samtalen om at man må være ekstra snill med dem som er små, men jeg er usikker på om det sank inn.
Jeg fant Ingrid, hun var blid som ei sol, men klemte den myke huden under haka da hun skulle ta på seg sykkelhjelmen. 'Det er jo dritvondt' trøsta jeg og kjente tårene hennes mot kinnet mitt.
Jeg burde kanskje la være å blogge når hodet og fingrene kommuniserer så dårlig. Det blei bare rot, dette her.
Og da var det for seint til å labbe hjem igjen, og så trillet det en bil forbi meg og stoppa, og så var det en fra jobben, og jeg hoppa inn og vi snakka om været og trafikken og jeg lata som jeg ikke hadde sett feil på klokka, var bare tidlig ute liksom, men jeg vet ikke helt om han kjøpte det.
Han hadde Leonard Cohens There aint no cure for love på, men var kommet et stykke ut i låta, og før vi var kommet så lang som Hillevågsveien kom det enerverende korpartiet som etter min mening dreper sangen. Min favoritt på den plata er everybody knows, men jeg følte ikke at jeg kunne skippe.
Han skrudde ikke ned lyden etter at han plukka meg opp, han jeg satt på med. Det har jeg respekt for.
Han satte meg av, og jeg tenkte at siden jeg er et slikt a-menneske så får jeg sikkert til å blogge litt, men ordene triller ikke akkurat ut av meg.
Rållså vant forresten kampen om sofaen, for de som måtte lure, og jeg skal ikke komme med noe referat fra den turen vi hadde ut til Forus for å velge farge, for det var en temmelig amper affære.
Da jeg henta ungene i barnehagen i går, så jeg min sønn utføre noe han kalte for Karate på en mye mindre gutt. Karaten besto av at Endre sprang etter den lille og dro ham i hetta, sånn at han falt overende. Og så lo han.
NEI, MEN ENDRE! KA HOLDE DU PÅ MED?
EG GJØR KARATE!
NEI, KARATE E IKKJE DET SAMA SOM Å DRA I HETTÅ.
JAMEN, HAN LIGE DET!
Og så tok vi den obligaroriske samtalen om at man må være ekstra snill med dem som er små, men jeg er usikker på om det sank inn.
Jeg fant Ingrid, hun var blid som ei sol, men klemte den myke huden under haka da hun skulle ta på seg sykkelhjelmen. 'Det er jo dritvondt' trøsta jeg og kjente tårene hennes mot kinnet mitt.
Jeg burde kanskje la være å blogge når hodet og fingrene kommuniserer så dårlig. Det blei bare rot, dette her.
Kommentarer
h.sauebonden