Den korte turen

 

De fleste av oss mennesker har behov for å bli lagt merke til. Vi trenger at noen ser oss for de vi er eller forsøker å være.

Det er vel bekreftelse det heter, at vi trenger bekreftelse på at vi har en verdi som er mer enn de funksjonene vi har. Mer enn de oppgavene vi utfører med større eller mindre entusiasme fordi vi må eller bør, eller fordi det er forventet av oss.

Jeg var ute og tvangslufta ungene Lørdag for en drøy uke siden. Tvangslufting er mer bokstavelig enn jeg egentlig liker å innrømme. Det blir mye skjerm, Liten og stor. For dem og for meg. Vi gikk den 'korte' løypa, opp forbi nye 'Mosvannet Park' - som det blir kalt i eiendomsmegleruniverset - som egentlig er en jævlig stygg, 4-etasjes betongkloss som tar alt lys og utsikt fra de nærliggende husene, den ligger ikke ved Mosvannet heller, for  Henrik Ibsens gate ligger imellom, og der ruller det ganske mye biler på et døgn, men det er utsikt over Mosvannet, det skal de ha, og leilighetene i toppetasjen kan de sikkert ta et tosifret antall millioner for. Men nå roter jeg meg utpå igjen, og bryter med den nye gladkristne positivitetslinja som jeg skulle legge meg på.

Vi går forbi der, og krysser i retning Tjensvollstorget, og passerer enda noen nybygg, som skal bli den nye kristne grunnskolen. Og byggene er nokså fine, synes jeg, og som den kjernekaren jeg prøver å bli, så kommenterer jeg ikke hva jeg synes om selve grunntanken bak.

Vi går oppover der, ungene og jeg, og det er rimelig god stemning, jeg har et bringebærdrops til hver, og jeg husker ikke hva vi snakker om til å begynne med. Jeg har påtvunget dem alt for mye klær, som jeg ender opp med å bære selv. og i bakkene opp mot Ullandhaug kikker sola fram, og når vi passerer barnehagen på haugtussa, så mimrer Endre og jeg om forrige påske, da vi begynte å gå disse daglige turene, og barnehagen fikk besøk av påskeharen akkurat i det vi passerte her, og fra den andre siden av bygget lurte det seg forsyne meg en påskekylling også. Nei, skulle du ha sett. 

Vi går undergangen, under Ullandhaugvegen og det skyer til. Endre finner ei kongle som han hiver i hodet på meg. Og en gang til. Og på tredje gangen tar jeg tak i ham og kiler han under armene til han rister av latter.

Det er fint med luft i ansiktet, vi tusler nedover mot Kiwien på Auglendsveien. Det står en nokså ung mann og selger Asfalt utenfor, men Rållså har allerede kjøpt det, og nå er sola framme igjen, og vi spriter hendene før vi går inn. Vi handler litt mat og Lørdagsgodt, og et par skoleboller til ungene, og et wienerbrød til meg, og så betaler vi, og ungene åpner plasfolien rundt sine skoleboller, og jeg skal til å gjøre det samme, men på et innfall spør jeg asfaltselgeren om han har lyst på et wienerbrød, og han lyser opp og sier ja, DET har eg!  

Og så går vi et stykke bortover Auglendsveien, ungene og jeg, og Ingrid sier at jeg er snill. Og det betyr hele verden for meg at hun synes det. 

Det siste strekket opp Eventyrbråtet mot Bjørnstjerne Bjørnsons gate går vi i relativ stillhet. Jeg tenker at jammen er jeg heldig som har disse menneskene i livet mitt.

(bildet er fra en annen gang vi gikk tur)