Kånå

Rållså og jeg har vært gift i snart 6 år, og kjærester siden 2004, men det er nokså nytt at jeg kaller henne kånå. Det er ikke et ord jeg liker veldig godt, men det er da i det minste bedre enn kjeeringå. 

Når det er sagt så caller jeg henne for the most parts by her real name, bortsett fra her, hvor hun alltid vil være Rållså.

Jeg tror at en av de virkelig positive sidene ved å være i et forhold med et annet menneske er at det andre mennesket kan være en regulator i forhold til hvordan man opptrår overfor, tenker om og snakker om andre på. En livspartner kan være som en sånn stemmemaskin som blir brukt av gitarister for å sikre at gitaren spiller reint.

Jeg vet ikke om dette er forståelig.  

Ingen vil ha en partner som spiller surt på gitar, er det det jeg sier?

Det er ingen som kjenner meg bedre enn Rållså, og hun har flere positive egenskaper enn noen annen jeg kjenner, og ihvertfall flere enn meg.

Og en av de fineste tingene hun gjør for meg er når hun er på jobb på biblioteket, og hun melder meg og spør om hun skal låne med noen bøker til meg. Og selv om jeg sier at jeg tror jeg klarer meg, siden jeg har en halv Jon Fosse-murstein og en hel Andreas Bull-Hansen-murstein igjen, og at selv om jeg leser en del nå, så tror jeg ikke at påsken er i fare.

Og så kommer hun likevel hjem med 3-4 krimbøker som noen har anbefalt, pluss ei bok av Gaute Heivoll, som hun vet at jeg liker.

Det er kanskje lett for henne, men det betyr mye for meg, og det gir meg lyst til å lese mer, og se mindre Netflix, og bare det øker livskvaliteten min.

På generell basis vil jeg si at alle som liker å lese burde lese mer, men det er selvsagt lett for meg å si, som har kåna som tar vakter på biblioteket.