Ulv Ulv!

Under EU-kampen i 1994 ble utkantenes kamp mot urbanistene veldig synlig. Byasene mot lannasene head-to-head. Og jo mer jeg tenker på det, jo tydeligere blir det for meg at det er grunnleggende og tilsynelatende evigvarende forskjeller i måten en opplever virkeligheten på.
Lannasene sverger til det 'folkelige', karsk, danseband og obskure dialekter. Mens byasene gjerne er mer 'forfinede' i sin smak: kaffelatte, klassisk musikk og riksmål.

Det verserer også høyst sprikende syn på verdier, og hvordan disse blir skapt.

Et typisk tema i så måte er rovdyrdebatten. Sau eller ulv? Bjørn eller sau?
Frontene synes like uforsonlige som i Midt-Østen. Det er absolutt grunnleggende uenighet i saken.
Det er visstnok vedtatt at noen få rovdyr kan innvandre fra Sverige, bare de oppfører seg pent og ikke trekker for langt vestover.
Sauebøndene er selvsagt dypt uenige, de frykter for buskapen sin, og for ungene sine. I Trøndelag synger små jenter med gitar om 'Bjønn som e' dau', eller helst aldri skulle vært født.

Rovdyrene håndterer de nye reglene fra rovdyrmeldingen på en lite tilfredsstillende måte. De har for liten innsikt i språk og kultur og de utviser dårlige ferdigheter i sin bruk av kart og kompass. De driter kort sagt i det. Til byasenes overraskelse, og lannasenes store irritasjon.

Det at Oslobyasen vil bevare rovdyra våre (eller Svenskenes) burde ikke overraske noen. Lannasene svarer at da må de bare slippe dem ut i Nordmarka, så kan de livnære seg av trinne små vestkantunger og så er alle fornøyd.
Men det blir de nok aldri.