Kjempenes fall
I mitt tidligere liv - før jeg ble tvillingpappa - ble en stor del av fritiden min brukt på å spille fotballspillet FIFA på playstationen min.
Hver sommer kom en ny utgave og da var det høytid i Pillevåg og jeg ga meg aldri før Liverpool var uslåelige i alle faser av spillet. Fifa 04 var det første jeg kjøpte. Og så var jeg hekta. I perioder hadde jeg vannblemmer på fingrene. Jeg deltok på fifa-kvelder med likesinnede. Vi spilte mot hverandre og drakk øl og brennevin til langt på natt.
Hvorfor leste jeg ikke bøker heller? Gikk på kino? Hvorfor lekte jeg ikke mer med vennene mine?
Fuglene vet.
Hver utgave er litt forandret fra den forrige. Hvert spill har sin egen rytme selv om mye ligner også. Det er evolusjon. Grafikken blir bedre, flerspillerdelen blir bedre, alt virker mer naturlig. Alt blir egentlig bedre bortsett fra meg. Som blir dårligere og dårligerere. Den siste utgaven jeg var noe tess i var fifa 09. Fifa 10 fikk jeg aldri tid til, og det har jeg så langt ikke fått til 11 heller.
Men plutselig blir Onsdagen dagen for fagbrev og overnatting hos Lars Magnus og jeg kjøpte fifa 11 i presang til LM og siden har vi egentlig hatt det gående noen Onsdager og jeg merker til min forskrekkelse at jeg suger. Jeg er helt elendig. vet ikke hvilken knapp jeg skifter spiller med engang, og etter timevis med spilling har jeg fortsattt til gode å sette en straffe. Alle de hundrevis og tusenvis av timene jeg har tilbrakt sammen med playstationen min har vært fånyttes.
Heldigvis er Lars Magnus like dårlig. Men jeg burde strengt tatt ha smadret ham.
Hvorvidt det er en trøst at jeg slo Einsteins sønn 1-0 kan diskuteres. Jeg måtte bite meg i tunga for ikke å juble når jeg omsider klarte å fomle ballen i mål. Men jeg prøvde å trøste lille Heine etter tapet. Faren hans liker heller ikke å tape.
Men Heine er bare fem år.
Hver sommer kom en ny utgave og da var det høytid i Pillevåg og jeg ga meg aldri før Liverpool var uslåelige i alle faser av spillet. Fifa 04 var det første jeg kjøpte. Og så var jeg hekta. I perioder hadde jeg vannblemmer på fingrene. Jeg deltok på fifa-kvelder med likesinnede. Vi spilte mot hverandre og drakk øl og brennevin til langt på natt.
Hvorfor leste jeg ikke bøker heller? Gikk på kino? Hvorfor lekte jeg ikke mer med vennene mine?
Fuglene vet.
Hver utgave er litt forandret fra den forrige. Hvert spill har sin egen rytme selv om mye ligner også. Det er evolusjon. Grafikken blir bedre, flerspillerdelen blir bedre, alt virker mer naturlig. Alt blir egentlig bedre bortsett fra meg. Som blir dårligere og dårligerere. Den siste utgaven jeg var noe tess i var fifa 09. Fifa 10 fikk jeg aldri tid til, og det har jeg så langt ikke fått til 11 heller.
Men plutselig blir Onsdagen dagen for fagbrev og overnatting hos Lars Magnus og jeg kjøpte fifa 11 i presang til LM og siden har vi egentlig hatt det gående noen Onsdager og jeg merker til min forskrekkelse at jeg suger. Jeg er helt elendig. vet ikke hvilken knapp jeg skifter spiller med engang, og etter timevis med spilling har jeg fortsattt til gode å sette en straffe. Alle de hundrevis og tusenvis av timene jeg har tilbrakt sammen med playstationen min har vært fånyttes.
Heldigvis er Lars Magnus like dårlig. Men jeg burde strengt tatt ha smadret ham.
Hvorvidt det er en trøst at jeg slo Einsteins sønn 1-0 kan diskuteres. Jeg måtte bite meg i tunga for ikke å juble når jeg omsider klarte å fomle ballen i mål. Men jeg prøvde å trøste lille Heine etter tapet. Faren hans liker heller ikke å tape.
Men Heine er bare fem år.
Kommentarer