popstar
Da første 'Idol' rullet over skjermen for 5-6 år siden var det med brask og bram og bravur og alle var på fornavn med finalistene og både publikum og deltakere var overbevist om at dette var sværtsværtsvært. Seertallene føyk i været og deltakerne skulle bli popstjerner. Den og den fikk det klamme 'Idol' klebet til sitt navn - for alltid besudlet av sms-stemmer og kleine vurderinger av et 'ekspertpanel' som kunne kunsten med å bryte ned og bygge opp igjen.
Han som vant var med i verdensidol og fikk ei ambisiøs og oversminket runkesynge-dame fra amerika til å grine på direkten fordi verdensidoljuryen syntes han var flinkere til å synge enn henne. Da koste vi oss hjemme i de tusen og bar nisseluene våre med stolthet og vi tenkte på OL i 94 og GranPri i 86 og frigjøringsdagene i mai i 1945. Og de som likte langrenn tenkte på da Oddvar Brå brakk staven i 1982.
Selve konseptet bak idol er genialt som forretningsidè: Lov überambisiøse ungdommer platekontrakt - la dem konkurrere for åpent kamera(de uten talent også - SÆRLIG dem uten talent) - slakt dem eller ikke slakt dem - kommenter hvordan de ser ut - hvordan de høres ut - og få det norske folk og alle de 'seriøse' presseorganene som finnes til å tro at dette er viktig. Dette er fremtidens artister.
Jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke har ledd av de innledende rundene. Det er mye mangel på selvinnsikt ute og går.
Nåvel. Etter alle tårene og alle sms-stemmene og ekspertkommentarene og innledende og utladede runder står det en purung liten sullemikkel med armene hevet og dynket i konfetti tilbake som vinner.
Noen skriver en låt til ham (eller henne) med et skamløst fengende refreng. Det blir en singel som fjortisene betaler hundre millioner for å laste ned på ipoden sin. Noen skriver en hel plate som blir spilt inn på en uke og den blir forskriftsmessig slaktet i mediene fordi den mangler særpreg, sjel og originalitet. Det er et produkt. Glatt og ekkelt som en sleip liten fisk.
Idolet reiser på turnè. Og så går det tre måneder og ingen husker hva vedkommende heter lenger.
På skjermen begynner nye idol-lignende talentkonkurranser. Norske talenter, X-faktor og mer av samme smørja og nye køer hoper seg opp for å gjøre auditioner og jeg lurer på om det finnes en eneste tenåring som tror han(eller hun) kan synge en ren note som ikke har blitt vurdert av Jon Friedrich Karlstein og 'ekspertpanelet' hans.
Hurra for popbransjen.
Han som vant var med i verdensidol og fikk ei ambisiøs og oversminket runkesynge-dame fra amerika til å grine på direkten fordi verdensidoljuryen syntes han var flinkere til å synge enn henne. Da koste vi oss hjemme i de tusen og bar nisseluene våre med stolthet og vi tenkte på OL i 94 og GranPri i 86 og frigjøringsdagene i mai i 1945. Og de som likte langrenn tenkte på da Oddvar Brå brakk staven i 1982.
Selve konseptet bak idol er genialt som forretningsidè: Lov überambisiøse ungdommer platekontrakt - la dem konkurrere for åpent kamera(de uten talent også - SÆRLIG dem uten talent) - slakt dem eller ikke slakt dem - kommenter hvordan de ser ut - hvordan de høres ut - og få det norske folk og alle de 'seriøse' presseorganene som finnes til å tro at dette er viktig. Dette er fremtidens artister.
Jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke har ledd av de innledende rundene. Det er mye mangel på selvinnsikt ute og går.
Nåvel. Etter alle tårene og alle sms-stemmene og ekspertkommentarene og innledende og utladede runder står det en purung liten sullemikkel med armene hevet og dynket i konfetti tilbake som vinner.
Noen skriver en låt til ham (eller henne) med et skamløst fengende refreng. Det blir en singel som fjortisene betaler hundre millioner for å laste ned på ipoden sin. Noen skriver en hel plate som blir spilt inn på en uke og den blir forskriftsmessig slaktet i mediene fordi den mangler særpreg, sjel og originalitet. Det er et produkt. Glatt og ekkelt som en sleip liten fisk.
Idolet reiser på turnè. Og så går det tre måneder og ingen husker hva vedkommende heter lenger.
På skjermen begynner nye idol-lignende talentkonkurranser. Norske talenter, X-faktor og mer av samme smørja og nye køer hoper seg opp for å gjøre auditioner og jeg lurer på om det finnes en eneste tenåring som tror han(eller hun) kan synge en ren note som ikke har blitt vurdert av Jon Friedrich Karlstein og 'ekspertpanelet' hans.
Hurra for popbransjen.
Kommentarer