Don't think I don't give a shit about you (because I DO give a shit about you, OK?)

I uka som var ble jeg Onkel for tredje gang. Ingen stor prestasjon for min egen del, men det er jo det det er, og temmelig stas til tider. En av mine aller nærmeste ytret nødvendigheten av at jeg måtte ringe min søster Bergljot og gratulere henne med hat tricket, men jeg mente at det burde holde med den tekstmeldingen jeg hadde sendt min svoger. Til mitt forsvar kan det sies at jeg hadde en døgnrytme som var totalt føkka, men i etterpåklokskapens navn ser jeg at jeg tok feil.
Det BLE besøk på sykehuset og tjo og hei, og heldigvis for det.

Jeg har siden blitt minnet ettertrykkelig på det faktum at jeg ikke er særlig flink til å være tilstede for venner og familie når det skjer store ting i livene deres. Jeg har en tendens til å styre etter det som er mest bekvemmelig for meg selv. Det er ikke en tendens jeg er stolt av. Dette er en uforbeholden unnskyldning til dere som ikke akkurat har blitt overøst med oppmerksomhet fra meg når det har vært ting som har skjedd i begge ender av følelsesregisteret deres. Jeg skal prøve å forbedre meg. Særlig etter at en bekjent skal ha uttalt at jeg er 'som en stor blå valium'. Det hender at en valium kan gjøre susen.