Beskriv deg selv
Det tok altså drøyt fem år fra jeg begynte å blogge til jeg skrev noe på 'profil'-delen.
Den skal speile meg og mine interresser, musikk jeg liker, bøker jeg liker.
Det var slikt man skrev i pusurdagboka til dem i klassen på åttitallet. Det å få skrive i pusurdagboka til noen - bak i 'mine venner'-seksjonen var en tillitserklæring. Midt mellom alle lappene og plastbindersene i tusen farger. Man skulle liksom vise hvem man var, og helst være litt morsom, og si hva man likte og så knotet man ned noe og så hadde man kanskje bare et lite friminutt på seg før eieren av boka måtte ha den tilbake. Det har vært et langt friminutt. Sånn sett. Men på blogger kan man forandre underveis.
Monstermamma skrev nylig om å lage seg en profil på et sjekkenettsted. Det var godt skrevet synes jeg. Beksvart. Jeg ser utfordringen. Beskriv deg selv. Definer deg selv, hvem er du? Hvem leter du ettter?
Men jeg skal jo ikke sjekke noen, og så er jeg pseudoanonym, så jeg trenger ikke briefe med kunnskap jeg ikke har, eller flexe muskler jeg ikke besitter, eller dømme eller bli bedømt etter utseende. Jeg tror jeg skrev at La Bamba var favorittfilmen min i en av de bøkene. Og at jeg likte Alistar Mc Clean. Temmelig fantasiløst.
Jeg fikk mye av den samme følelsen da jeg skulle fylle ut disse feltene. Følelsen av å være fantasiløs. I tillegg føler jeg meg akterutseilt på musikk og filmfronten. Det burde ikke plage meg. Men det gjør det.
Mistenker at jeg hadde hatt mye mer å komme med om jeg kunne skrive hva jeg IKKE liker. Mænu, Soul, realitykjendiser, kristenføkks, høyreføkks, rap på norsk, rap på engelsk, shopping, syklister, ski. Lista er uendelig lang.
På den annen side definerer jeg jo at jeg er interressert i suring og grining. Så kan jo folk legge sammen selv. Eller trekke fra.
Forøvrig synes jeg Pusur speiler åttitallet i regionen på en ypperlig måte. Feit, egoistisk og ondskapsfull.
Den skal speile meg og mine interresser, musikk jeg liker, bøker jeg liker.
Det var slikt man skrev i pusurdagboka til dem i klassen på åttitallet. Det å få skrive i pusurdagboka til noen - bak i 'mine venner'-seksjonen var en tillitserklæring. Midt mellom alle lappene og plastbindersene i tusen farger. Man skulle liksom vise hvem man var, og helst være litt morsom, og si hva man likte og så knotet man ned noe og så hadde man kanskje bare et lite friminutt på seg før eieren av boka måtte ha den tilbake. Det har vært et langt friminutt. Sånn sett. Men på blogger kan man forandre underveis.
Monstermamma skrev nylig om å lage seg en profil på et sjekkenettsted. Det var godt skrevet synes jeg. Beksvart. Jeg ser utfordringen. Beskriv deg selv. Definer deg selv, hvem er du? Hvem leter du ettter?
Men jeg skal jo ikke sjekke noen, og så er jeg pseudoanonym, så jeg trenger ikke briefe med kunnskap jeg ikke har, eller flexe muskler jeg ikke besitter, eller dømme eller bli bedømt etter utseende. Jeg tror jeg skrev at La Bamba var favorittfilmen min i en av de bøkene. Og at jeg likte Alistar Mc Clean. Temmelig fantasiløst.
Jeg fikk mye av den samme følelsen da jeg skulle fylle ut disse feltene. Følelsen av å være fantasiløs. I tillegg føler jeg meg akterutseilt på musikk og filmfronten. Det burde ikke plage meg. Men det gjør det.
Mistenker at jeg hadde hatt mye mer å komme med om jeg kunne skrive hva jeg IKKE liker. Mænu, Soul, realitykjendiser, kristenføkks, høyreføkks, rap på norsk, rap på engelsk, shopping, syklister, ski. Lista er uendelig lang.
På den annen side definerer jeg jo at jeg er interressert i suring og grining. Så kan jo folk legge sammen selv. Eller trekke fra.
Forøvrig synes jeg Pusur speiler åttitallet i regionen på en ypperlig måte. Feit, egoistisk og ondskapsfull.
Kommentarer
Og takk, forresten.