Thank you for the music

 Her er eksempel på hvorfor regionen vår er gode på kultur:

Fantastiske bibliotek, med sølvberget som selve juvelen i kronen

Nokså nytt konserthus, med sykt bra akustikk

Nokså nye kulturskolebygg, med nokså nye lokaler til dans, musikk og drama.

Hele Rogaland leser

(Litteraturuka på Sting)

(Hvitløksuka på Sting)

(Kverulantkatedralen på Sting)

(Humorfestivalen)

Egen gatekunstfestival

Et knallgodt teater

Symfoniorkester

Gladmaden

Den spiselige byfesten

Mablis

Barnas Mablis

Studentersamfunnet Folken

Checkpoint Charlie

Tou scene

(Fiskepiren scene)

RYMI scene

Wonderful World

Musikkstuen Påfyll

Metropolis/ AKKS

Musikkens dag.

Musikkens dag/ Musikkfest ble første gang arrangert i byen i 2008, den finnes pr 2023 i over 100 land, i forskjellige varianter, så den er ikke enestående for byen, men den varianten vi har her hos oss - 2023-varianten er enestående.

9 scener, 80 artister i alle aldre og sjangere. Konserter hele dagen og hele kvelden. Alle som vil kan melde seg på, og dermed er det også en perfekt arena til å vise seg fram på for uetablerte band og musikere.

Jeg står i halvsirkelen foran Gul scene på Sølvberget, sammen med Terje og Arnstein, og etterhvert Ole Stein. Jeg er litt bakfull, men sola skinner. Når WRAGH er ferdige med sin lydprøve, går første artist på, klokka er elleve, hun heter Mari, er nokså ung, og spiller synger dempet og ettertenksomt mens hun komper seg selv med en ukulele. 

Det er  fint. Neste artist er også ei ungjente som kaller seg Reb, og som har med seg et elpiano, og henne har jeg hørt før, på kulturmønstringa på Metropolis, tror jeg, jeg kjenner igjen den ene låten der hun synger noe om at man må være forsiktig med hjertet hennes.

Hun synger godt, med nokså god dynamikk. Hun får fin respons fra dem på plassen foran kulturhuset. Det er lagt opp slik at hver artist har 20 minutter inkludert rigging. WRAGH er neste mann ut. 3 gutter i 13-14 årsalderen (NULLNI, som de kaller seg). De har spilt sammen i et par år allerede. De spiller alle de fem låtene de har laget, tre på engelsk og to på norsk. Fuzzbass, trommer og vokal.

Det er Endre som synger, de er kledd i overraskende godt matchende Hawaiiskjorter. Solbrillene hans henger på nesen i omtrent fem sekund. De får god dreis på det, synes jeg.

Vi blir stående litt til, ser et band som kaller seg The Clumps. Er det Indie? Ja, det er kanskje det. De er kanskje i slutten av tenårene. Vokalisten er god, selv om han gjør et nummer ut av at stemmen hans ikke bærer. Jeg synes på ingen måte at de gjør seg vekk, de heller.

Nå har vi altså sett fire artister, og etterpå er det Brekkas (som Aleksander påstår betyr ereksjon på stavangersk, men det er uverifisert i mine kretser).

Vi går mot Martinique, til den blåe scenen. Sola skinner, og scenen er arrangert slik at man kan sitte ved bord og drikke øl og se konserter på en gang. Verdens beste konsept. Det er metal der, Autonomie er en sang uti sitt sett, og det høres råfett ut. De er ikke gamle de karene heller. Jeg kjøper en vinyl av dem. Vi finner oss et bord, Terje, Arnstein og jeg, og jeg blir sittende med ei sur lettøl, siden jeg er han ansvarlige. Bandet som skal spille etterpå er også metal, de heter Håndgranat. Jeg har hørt om dem, men det varer og rekker før de kommer seg på scenen, og når de omsider står der, spiller de to låter og går av, og det er egentlig litt for lite til at jeg får noe inntrykk.

Vi sitter i sola, og det kommer enda et band på. De er voksne karer, de heter FAHN, spiller nokså tradisjonell hardrock, og jeg kjenner vokalisten, Tibo - som liker å fyre opp publikum, og publikum liker å bli fyrt opp, og synge kan han jammen meg også.

Arni og Eva Helen er der, og jeg får knipt dem, og så kommer Jone og May Helen også, så nå er vi en hel gjeng.

Jeg ser Olav Larsen også, han har karisma den mannen. Med gitaren og munnspillet. Og sønnen er ute og driver med kompisene, spiser burger og ser konserter. Datamaskinen hans er uansett på service.

Jeg tar avskjed med gjengen der i sola. Tar bussen hjem til Tjensvoll. Sonderer med datteren, som også vil gå på kveldskonserten på Metropolis. Den siste konserten noensinne på Metropolis slik vi kjenner det, kan jeg lese i Aftenbladet noen timer senere. Før det blir flytta til området rundt Folken. Før det blir revet, jevna med jorda, bygd om til et nokså stort og nokså massivt bygg som ikke kommer til å ligne på den gamle politistasjonen lenger, der dritings ryfylkinger som hadde kommet for seint til den siste Tauferja kunne be om å få overnatte på ei celle i fyllearresten. Praktisk det, hundre meter ned til Fiskepiren, walk of shame. Ferry cross the Hidlefjorden. I en mest mulig fredfull krok i salongen. Og deretter den lange bilturen hjem.

Der ja. Da sønnen og jeg ankom Metropolis - en snau halvtime før de skulle spille - hadde Autonomie spilt sin andre konsert for kvelden, og i følge Aleksander hadde det vært grå hestehaler blant publikum, altså kunne man anta at en del av publikum fra Martinique hadde kryssa Nytorget for en ny runde med trash. Det gledet meg, kjente jeg.

Datteren er på Metropolis med ei venninne, og har forsynt seg grovt av musikkfestmerch som er gratis, nett og pins og t-skjorter,  og det er nokså mye folk der, i og rundt bygget, og den lokale hip hop- legenden og ildsjelen Tore Pang - som er arrangør styrer og bærer ting inn, og jeg står i veien som best jeg kan, slik som vokalister jo gjerne gjør. Som om vi eier hele verden.

Jeg treffer Tor der, og sønnen Sondre. Sønnen har ikke vært på rockekonsert før, så WRAGH sin blir hans første i så måte.

Jeg går inn i salen og der er det ei jente som synger, med en middelaldrende mann som komper med akustisk gitar. Jeg blir bergtatt over hvor godt hun synger. Så godt at jeg må hysje på firefem fjortiser med tung sminke som ikke klarer å slutte å kjadre. Sluta kjata!

Jenta heter Ellida Mathea, og mannen på gitar er hennes far. Det er en veldig god fremføring. Og jenta har en naturlig tilstedeværelse oppå scenen der. Formidler med innlevelse.

Det er vel kanskje en ting som jeg har sett hos alle de unge artistene denne Lørdagen, i ulik grad, selvsagt. Men de tar sin plass på en naturlig måte. Det er så fint!

WRAGH går på, og lyden er spinnvilt høy, så jeg springer og henter øreplugger til datteren og venninnen, og til svigermor, som holder seg for begge ørene. De spiller èn låt, men så skjer det noe med pedalen til trommeslageren. Det gir opphold i spillingen, og sønnen prøver å holde folks oppmerksomhet retta mot scenen. Det er ikke lett det der, jeg har vært der selv.

Ei jente roper fra salen: dåkke e deilige! Og hva skal man svare til sånt? Det er det tøffeste som finnes å spille i band. Og nå oppmerksomhet fra jenter også! Hvordan skal dette ende?

De får en ny pedal, og dundrer avgårde ME E WRAGH! ME SPELE PØNKROCK! FØLG OSS PÅ INSTAGRAM! WRAGH666! Og så er det over, og vi henger og skryter, og ser èn konsert til, med Eie.

Emilie Eie og Harald Harestad (2/6 av bandet) er to av byens ildsjeler, og ekstremt viktige for musikkens dag, som de er med på å arrangere, for Metropolis, for unge artister, for bandsessionen som de har starta opp i Grottene på Folken (èn Søndag i måneden for musikere som vil spille sammen). 

Jeg vet det er flere i miljøet rundt dem som er viktige for frivilligheten, og for engasjementet, og i dag har de en ting som vi ikke hadde før: Et miljø av musikere - mange av dem unge - i alle tenkelige og utenkelige sjangere. Som spiller sammen og hver for seg, og som heier på hverandre og hjelper hverandre, og DET er det nydeligste av alt, Det er nesten så jeg må felle en tåre.

Jeg har helt sikkert utelatt gode kulturgreier i oppramsinga i ingressen her, det er mye jeg ikke vet, særlig om billedkunst og - heter det figurativ kunst? 

Og noen av tingene jeg ramser opp eksisterer ikke lenger, sånn som de arrangementene på Sting, som blei fronta av en annen ildsjel - Terje Vallestad, som gjorde ting på tross av og ikke på grunn av, der borte på Sting.

Og det skjer ting i distriktet ellers også - Ogna Scene, Sandnes kulturhus, Den puben på Sandnes, Jærnåttå, Vaulen open Air. Mange nevnt, mange glemt. O jul med din vrede - storarta greier!

Eie spiller med stor selvsikkerhet og autoritet, det er rock som ikke er så lett å sette i bås. De får fin feedback fra salen.

Jeg hanker med meg ungene mine og venninnen, går innom extra og handler Lørdagsgodt og tar firebussen hjem, før vi forsvinner inn i hver våre skjermer. Og kvelden kommer. Og Rållså med den.

Og Autonomie høres overraskende bra ut på vinyl. Perfekt til støvsuging på søndagen. Og slett ikke verst å lese til heller.

Takk for meg.