Blod og vann - Broderen 40 år

 En av mine livsløgner er at jeg - mentalt sett - regner meg som 33-34 år gammel. Altså 20 år yngre enn jeg egentlig er. Jeg bruker ikke så mye tid i speilet. Det har jeg aldri gjort.

Det at lillebror Dagobert denne uka passerte 40 er en vekker i så måte. Han er 13 år yngre enn meg. Riktignok har jeg alltid hatt på følelsen at han var eldre enn meg, fordi han fra veldig ung alder oppførte seg sånn. Dagobert VILLE være voksen, han ville tas på alvor, ville jobbe, kjøre traktorer og gravemaskiner og lastebiler.

Nå har han jo fått ønsket sitt oppfylt, for å si det sånn.  Tallenes tale er klar.

Jeg husker da mor og far kom hjem med ham fra sykehuset. Det er bilder av det, der vi tre andre søsknene står og kikker over kanten på bagen, og det blikket der nede i dypet, det var allerede ganske krasst. I vår søskenflokk var ikke samhold et nøkkelord i barndommen, og jeg var ikke mer enn passe begeistret for å få enda et menneske inn i miksen.

Jeg veit ikke hvorfor det var sånn. Det er ikke sånn lenger.

Far sa en gang at jeg var den soleklart minst planlagte i søskenflokken, og det kan man jo se selv - ei søster som var 15 måneder eldre enn meg selv - og så kommer det en tjukkas på 5 kilo.

Prevensjonsveildninga på 60-tallet kan ikke ha vært allverdens, og dette kan ikke tolkes på noen annen måte enn at jeg var et vådeskudd. Det er mange av oss. Flere av oss har klart seg helt greit.

Til motsetning for meg, var broderen i aller høyeste grad planlagt, og veldig ønska.

Han vokste opp i fars Valmet 604, der han hadde fast plass oppå polstringa på verktøykassen, og han fulgte med med et våkent blikk, kledd i Valmetkjeledress, lyslugga, veslevoksen, kvikk.

De var nesten mer kompiser enn far og sønn. Det var en gjensidighet der, og de likte hverandre, og forsto hverandre, virka det som.

Broderen var ikke gammel før han begynte- å kjøre traktor, og gravemaskin når sjansen bød seg. Han var nokså selektiv i forhold til hva slags arbeid han tok på seg, og det virka som om han sto planta i et temmelig konservativt syn på hva som var Mannfolkjobb og kvinnfolkjobb, ihvertfall på den tiden.

Han kunne snekre ei grind, men ville ikke ta av tallerkenen etter seg når han hadde spist.

Hvor dette kom fra vet jeg ikke. Selv har jeg aldri tenkt sånn. 

Dagobert ville noe her i livet. Han likte å kjøre ting, han ville bli voksen, ha penger til å kjøpe seg ting, bestemme over seg selv. Han blei grovt skjemt bort av både mor og far, og var stort sett blid, bare han fikk det sånn han ville.

Dagobert er flink med penger, og har hele tiden gjort fornuftige valg, sparing, investeringer og så videre. Han er ekstremt nevenyttig, fikser praktiske ting sjøl, og jeg tror at han liker å jobbe.

Opp igjennom årene har jeg vært sammen med broderen sammen med våre respektive unger også, han er en kjærlig og flink pappa, passer på at de har det det bra, de to småtupsene, og ellers er han svært sosial, mye mer enn meg, liker å slå av en prat.

I 30årslaget sitt presenterte han alle gjestene - på stående fot - varmt, nært og personlig, og uten større forberedelse. Selv hadde jeg ikke klart det. Kanskje hadde jeg klart navnene på gjestene. Men det er jammen ikke sikkert.

Den gangen han kanskje imponerte meg mest var da han skifta jobb, reiste til Danmark og utdanna seg til kjørelærer, det står enorm respekt av det der, det er ikke alle som hadde klart det.

Dagobert har gått nokså beint, og i motsetning til meg så hadde han ikke en veldig kaotisk ungdomstid. Jeg begynte å røyke fast da jeg var 13, og prøvde ut så mangt. Det er vel heva over enhver tvil at jeg skapte grunnlag for bekymring på hjemmebane, selv om jeg sjelden var så langt utpå at de ikke kunne skimte meg fra land.

Broderen  var nok nærmere grunna i sin ungdomstid. Mer jorda. 

Da far og mor døde i løpet av fem små år, så gjorde det vondt for alle som var nær dem. Hvis vi var en skog, da. Er det et søkt bilde? Hvis vi var en skog så var de to de trærne som sto ytterst, som beskytta oss andre mot vind og ytre fare. Og når de gikk over ende blei vi utsatt. Vi måtte klare oss uten dem.

Broderen sa det på denne måten: Eg sakna någen å ringa te, for då dei levde kunne eg bare ta ein telefon og fortella ka eg bar på, og då va eg verdens beste uansett. Og då me hadde lagt på, så kjente eg meg bedre.

I voksen alder gjorde jeg svært sjelden noe sånt, for min egen del. Jeg liker ikke å snakke i telefonen, og sånne dypt personlige ting slutta jeg å dele med dem i tolvårsalderen. Men jeg visste jo at de hadde ryggen min hvis det virkelig røynte på.

Broderen flytta til sørlandet, og det er ikke ofte vi ses. Som regel i bursdager eller konfirmasjoner 5-6 ganger i året, og av og til på telefonen.

Jeg pleier ikke å si til ham at han er verdens beste, og ikke han til meg. Men vi er faen meg bra nok. Vi tar vare på våre egne, trykker ikke andre ned. Du kan se at vi er i slekt, kanskje høre det tilogmed.

Jeg tror han er smartere enn meg også. Det gjør meg til den minst smarte i flokken, men det må jeg bare leve med.

Han blir mer og mer lik far for hver gang jeg ser ham, og det er stort sett en bra ting.

Jeg er glad i deg, Dagobert. Gleder meg til fest!

Storeulv.