Live

 

Det er søndag kveld, sola er i ferd med å gå ned bak de uskjønne bygningene som har fått det pretensiøse  navnet 'Mosvannet Park', og jeg har satt på vannsprederen mot Rållså sitt blomsterbed som ligger mot veien, og plutselig kommer jeg på at støpselet til elbilladeren ligger i nedslagsfeltet til sprederen (inni hekken), og jeg tar fart og springer igjennom sløret av vann mens jeg leter etter kontakten. jeg hører latter fra ei dame som jeg ikke har sett, men som er ute og går tur med hunden sin, og jeg blir flau og sier det e det fortaste eg greie å springa før jeg stormer tilbake på samme vis.

Ungene synes dette er morsomt når jeg forteller dem det. De sitter ved kjøkkenbordet og langer i seg ferskt brød fra Brustadbua.

Det har vært ei sånn helg der det har gått litt slag i slag, fra Aftenblabla live på kinokino i Sandnes på fredagen, til Mablis med familien på Lørdagen.

Jeg hadde høye forventninger til Aftenblabla, for jeg er fast lytter av podcasten, det er et veldig godt panel med smarte og taleføre folk, toppet med latteren til Janne Stigen Drangsholt og Emmisæren til Jan Zahl.

Vi var veldig tidlige, Terje og jeg. Rakk to øl først, og så kø utenfor mens det blei rydda til andre forestilling. Terje kom med et forbedringsforslag ettersom de kom bærende med hundrevis av vinglass kanskje æ ska sei det te dæm at det hadde vært lurt me ei oppvaskmaskin her oppe?

Vi ler godt av det. Salen var den samme som jeg så Kristin Lavrannsdatter i på begynnelsen av nittitallet. Det er - om ikke verdens verste - så ihvertfall en av de aller verste filmene jeg har sett. Verre enn Dis, tilogmed, og langtrukken så det holdt.

Men jeg var ung og forelska, og da jeg sa det til Terje, sa han at han hadde vært synthpopper på åttitallet og gått med eyeliner for å gjøre kjæresten til lags. Ka gjør man ikke for kjærligheten, som han sa.

Det jeg kom på nå er at 3 av de fire i Aftenblabla-panelet er anmeldere, og nå har jeg en gyllen mulighet til - jepp - å anmelde dem.

Studiopodcasten er en stødig femmer, bare så det er sagt, ihvertfall for folk med tilknytning til distriktet. Det mangler kanskje litt jording - som da de diskuterte gratis buss - og nærmest lo det vekk, og tilogmed foreslo å senke eiendomsskatten heller. Dette betyr ingenting for mæg, sa Zahl, som i samme setning sa at han hadde bestilt seg ny Tesla.

Nå er det sånn, da - at de som tar buss er de som ikke har Tesla. Det er pensjonister og innvandrere, ungdommer og skoleelever, og miljøføkks. For en med 2-3 unger betyr dette kjærkomne hundrelapper. Hvis de ikke har eiendom ville de ikke få noe igjen for letting av eiendomsskatten.

Nåja. Ofte er jeg enig med dem. altså. De sier mye fornuftig også. Sælig Birkevold (selv om han sier Åmmbo istedenfor Ombo).

Introen er litt revyaktig, scenen er rigget som ei stue, og inn kommer de på rekke og rad, med hver sin gigantiske fruktcocktail i hånda, det er badedyr plassert rundt på scenen, og er kledd i varianter av Hawaiiskjorter, og det er bra stemning i salen. Det er ei som sitter rett bak meg som kommer med små utbrudd hele tiden jah! Sånn e det, Ja, sånn va det! NÆH! Så det finnes innlevelse, det gjør det.

Det er Sandnes som er i sentrum, naturlig nok. 2 av medlemmene i panelet kommer fra Sandnes kommune, og de øvrige to bidrar også med anekdoter, om Ruten, og kinosalen, og hva Sandnes var, og hva det har blitt til. Det er en bra bolk, synes jeg. Lindøe har standup-genene som skal til for å gjøre dette morsomt, han er morsom, når han skriver også. De politiske kommentarene hans er en fest å lese, og han klarer som regel å finne noe positivt å si når han anmelder lokal kultur også, uansett sjanger, og likevel har han integritet, synes jeg.

Den svakeste delen av liveshowet er lysbildesekvensen der nevnte Lindøe har tatt (også nevnte) Birkevold med på sightseeing i, på eller ved Hommersåk. Ideen er nokså god, men det blir utrolig langtrukkent, da det eneste poenget er at Birkevold ikke er så veldig imponert over Hommersåk, og viser det med tydelighet på alle bildene.

Han andre er veldig gira, og tilsvarende superglad på de samme bildene.

Avslutningsnummeret er det ubestridte høydepunktet. En veldig engasjert og innlevd Janne Stigen Drangsholt tar oss med på en reise der hun går igjennom USA for Africa sin megahit We are the world.

Hun forteller hvor skuffa hun var, for den sangen som de Engelske artistene hadde linet opp: Do they know it's christmas hadde vært så utrolig mye bedre og kulere, og så tar hun oss igjennom prestasjonene til hver enkelt artist, og hun VET hvor skuffet Michel Jackson var over prestasjonene - særlig til Huey Lewis, men også Kenny Rodgers får passet påskrevet. Og så surrer og går det på storskjerm, og hun formidler enormt godt, og så drar de jammen meg salen med på allsang også, og Terje og jeg synger med, men grensen går ved å være med på svaiinga, SÅ mye rødvin har jeg ikke drukket. Noensinne.

Det er en verdig finale, og folk er fornøyd der de tusler ned trappene og ut i sommerkvelden.

De som så Aftenblabla live på Stavangeren for en tid tilbake fikk Tønes som bonus, og Tønes ville helt sikkert ha bidratt til å løfte denne forestillingen enda mer.

Og jeg blir litt trist over tanken på at de har tatt sommerferie der i blabla- redaksjonen, for den er fast følgesvenn i hverdagen.

Jeg ruller en firer for totalen her. Flinke folk. Og neste gang vil jeg ha med predikanten!

 å ab