Fra sutring til undring

 

Da vi ga ut plate med Long Night for femseks år siden - spilt inn i Tommys studio i Alsvik - mixa av en fyr som heter Eroc, og gitt ut på et selskap som antagelig er sveitsisk siden det heter Sviss dark nights (mulig at det skrives på en annen måte) - så var det ikke så enormt stort oppstuss i mainstream-musikkens verden. 

Vi fikk en fin femmer i Aftenbladet, og noen veldig gode anmeldelser i Heavy Metal.no og Norway Rock magazine, og i 8-10 fanziner som er opptatt av melodiøs mørk musikk.

Dessuten fiska jeg med Egon Holstad (en musikkjournalist-helt oppe i Tromsø) - han svarte meg og lytta og ga tilbakemeldinger. Strandbuen var også på saken.

I tillegg prøvde jeg meg på en longshot - fyrte en mail til en VG- journalist, som svarte og lovet å lytte, og seinere hørte jeg aldri noe fra han

De aller fleste tilbakemeldingene var positive, uten at vi ble rent ned av verken platekjøpere eller festivalarrangører. Eller konsertgjengere heller, dessverre. Det tok ikke av sånn kommersielt sett. Ikke lokalt, ihvertfall. Det har ikke hindret oss i å fortsette å øve, spille konserter og lage ny musikk.

https://open.spotify.com/artist/6uy5bEq0nV437AaAhUEZDS?si=5lW8MrrYRriQPbF_o_LXHg

Folk som er bare litt opptatt av musikk måler suksess i penger og i berømthet, hits og i antall publikummere og oppslag i pressen.

Ser man det sånn så har hele min musikalske reise vært en dundrende fiasko. En nedadgående spiral med selve avgrunnen som ende.

Langt på vei de fleste mennesker er bare litt opptatt av musikk, og i 2023 blir det gitt ut så mye at det er helt umulig (for ihvertfall meg) å følge med.

Om få uker slipper Skyggebror en fullengder på norsk, sevlfinansiert, kortreist rølpedeppejazzrock, med egenart. 

What to do?

Alle som holder på med musikk ønsker å en viss grad av anerkjennelse, gode musikere ønsker timelønn, grader av allsang, og først og fremst vil man oppleve disse små store øyeblikkene - følelsen av at man NÅR de som lytter- - flest mulig, mest mulig, helst alle sammen. Det kan være fullt på høyde med puling, blir det sagt.

I jungelen, da. I jungelen av band som ønsker å bli sett og anerkjent og hylla, så er det bare noen få som blir synlige eller hørbare.

Kaizers, Kvelertak, Vamp, Susanne Sundfør, Bjørn Eidsvåg, Skambankt. 

Hvis en legger inn i miksen at mange musikere er innadvendte og, ja tilogmed nesten folkesky av natur, og ikke akkurat sitrer og bobler over av lyst til å Bjuda på, som svenskene sier.

Første del slutter her, andre del begynner her, og dette - nokså selvmedlidende innlegget skifter karakter og blir nesten en gladkristen ode til oppmerksomhetens gjennomtrengende lys. Men bare nesten.

Men Hallelujah, I alle dager, og hva er det som har skjedd? Vi har blitt OMTALT! Og ANMELDT! Og etter min målestokk - det var faen meg en pokker så fin anmeldelse, selv om det er i grenseland å si noe sånt.

Og vi har vært intervjua på radio og spilt slippkonsert, og det var jammen ikke ille det heller. Og den vinylplata på spilleren første gangen.

Vi er som unger, eller jeg er ihvertfall det, litt anerkjennelse, så øker motivasjonen med hundrevis av prosent, og dette som til tider har vært skjørt og sårbart har blitt sterkere, og dette så jeg strengt tatt aldri komme.

Og egentlig starta det her - i denne skakke og småsutrete bloggen - noen vers på rim, en slags etterspørsel og en enorm motor som heter Jon Eirik Steinstø.

Takk til alle som lytter og leser.

Ja, og det rareste av alt: Hvis man går inn på Spotify på Skyggebror, og trykker play, så kommer TEKSTENE fram. Som en slags absurd karaoke. !

https://open.spotify.com/artist/7rb3mZEGDAtCdFPwOHxWho?si=jsn_BoTmR2GpkiYlpBgwEw