Felt O og den burtkomne sonen

 

De som har fulgt meg opp igjennom årene kjenner kanskje til mitt ambivalente forhold til fotballaget Viking. Det er ei blandet greie, det er gammelt agg i forhold til arroganse som har blitt utvist mot 'mindre' klubber i regionen, den underlige jappe/blåruss/VIP - kulturen som blei dyrka så heftig i en periode, merkelig behandling av unge spillere som gjorde feil, salg av stadionnavnet og den grunnleggende negative stemningen som har vært på kampene når det har butta i mot ute på kunstgresset, som i perioder må ha fungert som en slipestein om halsen på de elleve på banen.

Det har jo likevel vært Viking som er laget, selv om jeg på ingen måte har vært blant de trofaste som har stått der i medgang og motgang, Og særlig ikke i motgang, da. Og motgang har det jo ikke manglet på, sånn sportslig sett.

Javel, det er en skam der. If you can't support us when we lose, don't bother to support us when we win, som det heter i et Liverpool- fan meme.

Det er selvsagt mye artigere å holde med et lag som gutser, spiller godt og vinner kamper.

Dette er på mange måter et oppgjør med meg selv. 

I år har Viking spilt bra, de har snudd kamper, kjørt brystkassa fram og scora noen vidunderlige mål. Jeg har sett det på TV. Jeg greip meg selv i å juble til mobiltelefonen - i familievogna på toget mellom Marnadal og Stavanger - da Viking scora i bortekampen mot Brann. Jeg brølte på en sånn måte som ellers er forbeholdt Liverpool. Det var neppe høyt nok til at jeg overdøva alle småungene som herja rundt, men likevel. Ett og annet skeivt blikk fra foreldrene kunne jeg nok kjenne mot huden.

I scenene etter kampen sto tusen Vikingsupportere og hoppet opp og ned og holdt rundt hverandre mens de hylla spillerne. Det var til å få gåsehud av.

Hjemmekampen mot serieleder Bodø-Glimt var utsolgt, trodde jeg, og jeg hadde uansett dobbel fjortis-familiebursdag, så jeg hadde ikke tenkt å gå på stadion.

Men.

Så tikka det inn en melding fra min venn Erlando, og jeg troddde fortsatt ikke at jeg skulle på kamp, bare ta to øl nede i byen, for det var jobb på mandagen.

På vei mot byen:

E: Ska jo på kamp øyestraks! Blir du med?

Ø: Eg har ikkje billett

E: Vi blir plukka opp 1830..:)

Ø: Ja, då slide eg uansett. Kosa deg! Knib!

E: Kor e du? Der e billetter ledig på mitt felt. Ståplass. Ska æ kjøpe en?

Før jeg vet ordet av det er jeg på vei mot stadion i Erlando's Audi. En kjapp øl på Thairestauranten (sjinaen, som de sier på Jørpeland), og så er det å finne ut hvor i fasiken inngangen er, vi slipper inn, og kampen er i gang alt, og et minutt etterpå scorer Viking, og publikum går fra konseptene. Ikke så mye der vi står (de har en 'stille i protest mot VAR - aksjon det første kvarteret, finner vi ut, men det vet jo ikke vi, så vi lar oss ikke stoppe).

Viking scorer igjen noen minutter senere vi legger ikke bånd på oss nå heller.

Etter at kvarteret er gått starter det et voldsomt lurveleven i svingen. En litt slakk gulvtam og taktfaste rop og synging i kor.

Vi står i trappene i første omgang, og Bodø-glimt kjører på og scorer to mål. Normalt (på et hvert stadion jeg har vært på, ville dette lagt en demper på den generelle stemninga, men her vi står, ved stormens øye, fortsetter sangen uforminsket, den halvsure gulvtammen dunker taktfast, hordene gynger (jubler og synger). Det slår gnister av det, det er suggerende, har en fandenivoldsk drive, det er nesten transeaktig, og jeg er ikke i tvil om at spillerne på banen blir fyrt opp av den energien, og resten av stadion også. Det er en kraft der. Det er et blått The Kop. Den blå gule veggen.

Hva i all verden er det som har skjedd med Stadion?

Vi går en superknotete vei, som er den eneste veien til stadionpuben, og der er jammen min gode venn Jon Evil også. 

I andre omgang leder Erlando meg opp mellom de blåkledde, i hjertet av supporterfestningen. Foran oss står en fyr i på en liten scene, med  mikrofon og PA-anlegg, han har ryggen mot banen. Han er forsanger, finner vi ut, pisker tribunen til sang, og her MÅ man synge. Synge eller komme seg til helvete vekk. Det siste er ikke et alternativ. Tekstene på supportersangene vil aldri vinne noen pris, men effektive er de, i tusen struper, totusen struper. Og tammen.

Og vi synger jo med, og så kommer de til den sangen, der alle snur seg og holder rundt hverandre. Det gjør ikke vi - i første omgang - så er det en som roper til oss dåkke må SNU dåkke! Og slik går det til, at jeg og Erlando blir tatt inn i folden, står og holde rundt skuldrene på svette menn som vi ikke kjenner. Det er beinhardt det der med hoppinga. Vi er en del av noe som er større enn oss selv, de blå flaggene gjør sikten mot det som foregår på banen mangelfull, og forsangeren sørger for at trøkket fortsetter, og så scorer Viking der nede, og publikum går IGJEN av skaftet, og det ser veldig bra ut. Men helt på tampen scorer Glimt igjen, før målet blir annulert etter en VAR- sjekk.

Det er en perfekt fotballkamp, dramaturgien, rammene, felt O, tusen takk for opplevelsen.

Her har Viking og supporterne gjort noe enormt bra.

(Svett mann 53)