Det frie ord.
Det sies at man skal være forsiktig med hva man legger ut på den store verdensveven. Det er mange som har fått fjøra svidd av å legge ut bilder av fulle venner og rasskrakken i været.
Jeg mener selv å ha tatt høyde for dette ved å bruke alias på både meg selv og alle andre som måtte være i faresonen for å bli utlevert.
Jeg trives best i grenselandet mellom virkelighet og det absurde. I krysningen mellom provokasjon og indignasjon.
Innimellom avslører jeg ting som er pinlig for meg selv. Og noen ganger utleverer jeg mine innerste tanker.
Jeg er veldig glad for de leserne jeg har - de som kommenterer og lufter sine synspunkter - og også dem som er mindre aktive.
I hovedsak er det folk fra min omgangskrets.
Det at søsknene mine leser dette på mer eller mindre regulær basis har ikke vært noe problem så langt.
Nå er også mor inkludert i min beskjedene leserskare. Det er nitti prosent hyggelig og ti prosent skremmende. Hyggelig fordi min mor er en ekstremt oppegående og koselig dame som jeg har stor respekt for.
Skremmende fordi dette er stedet hvor jeg har utbrodert situasjoner og hendelser hvor jeg selv og mine venner har gjort og sagt ting som er over grensen for det anstendige. og noen ganger også hva som er tillatt i forhold til lovens bokstav.
Etter en del tenking har jeg kommet til at jeg ikke kan begynne å sensurere meg selv på min egen blogg. I denne beslutningen ligger det som en forutsetning at det jeg har skrevet ikke blir brukt mot mine våpendragere - hvis noen skulle ønske å gjette seg til hvem de var.
Historiene blir fortalt for historienes skyld - ikke for å 'henge' de impliserte.
Knib til dere alle fra Harepus.
Jeg mener selv å ha tatt høyde for dette ved å bruke alias på både meg selv og alle andre som måtte være i faresonen for å bli utlevert.
Jeg trives best i grenselandet mellom virkelighet og det absurde. I krysningen mellom provokasjon og indignasjon.
Innimellom avslører jeg ting som er pinlig for meg selv. Og noen ganger utleverer jeg mine innerste tanker.
Jeg er veldig glad for de leserne jeg har - de som kommenterer og lufter sine synspunkter - og også dem som er mindre aktive.
I hovedsak er det folk fra min omgangskrets.
Det at søsknene mine leser dette på mer eller mindre regulær basis har ikke vært noe problem så langt.
Nå er også mor inkludert i min beskjedene leserskare. Det er nitti prosent hyggelig og ti prosent skremmende. Hyggelig fordi min mor er en ekstremt oppegående og koselig dame som jeg har stor respekt for.
Skremmende fordi dette er stedet hvor jeg har utbrodert situasjoner og hendelser hvor jeg selv og mine venner har gjort og sagt ting som er over grensen for det anstendige. og noen ganger også hva som er tillatt i forhold til lovens bokstav.
Etter en del tenking har jeg kommet til at jeg ikke kan begynne å sensurere meg selv på min egen blogg. I denne beslutningen ligger det som en forutsetning at det jeg har skrevet ikke blir brukt mot mine våpendragere - hvis noen skulle ønske å gjette seg til hvem de var.
Historiene blir fortalt for historienes skyld - ikke for å 'henge' de impliserte.
Knib til dere alle fra Harepus.
Kommentarer
det ble nemlig himla komplisert for meg etter at mamma og deretter pappa begynte å lese. Ikke så komplisert med svigers for da var det jo allerede begrenset. Og det er rart, for alt jeg legger ut på nettet er jo for alle å lese, men...fyll og sånn skriver jeg ikke så mye om mer.